Rektors tale ved semesteravslutningen 2026

Kjære studenter, kjære kollegaer, gjestende familiemedlemmer og alle gode venner av Musikkhøgskolen, velkommen til den høytidelige markeringa av at dette studieåret er ved veis ende!

I dag feirer vi spesielt de som avslutter bachelor-, master- og doktorgradsstudier.

Vi deler symbolsk ut roser og blomster for avslutningen av mange løp – korte eller lange – som leder ut i arbeidslivet, ut i verden eller kanskje over i nye studier på denne høgskolen eller andre steder.

Vi markerer også avrundingen av et studieår. Eller egentlig mange år? Like mange ulike år som det er mennesker i salen?

Jeg har noen ganger sagt, halvveis på fleip, at det finnes like mange Norges musikkhøgskoler som det finnes ansatte og studenter, nåværende og tidligere. Jeg opplever nemlig at veldig mange har sine individuelle, ofte sterke fortellinger om hva denne institusjonen er for dem. Kanskje er det noe i det.

Samtidig er vi i høyeste grad en delt arena, et felleskap. Vi deler noen eller flere år i et stort hus med mange rom i både konkret og overført betydning, og lokalene våre strekker seg i praksis til Karl Johan, andre steder i byen, til hele landet og ut i verden. Rommene på Musikkhøgskolen er laget for at vi skal holde på med det vi brenner for og elsker, og NMH skal være et sted der vi kjenner på denne kjærligheten ofte nok til å holde ut alt det hverdagslige som også finnes på en kunsthøgskole – enten det er oppvarmingsøvelser og terping på teknikk eller teori, litt tung lesing eller for den del: vrange datasystemer og ExCel-ark, skrivesperre, tennisalbue eller ting som er tunge og vanskelig på andre, alvorlige måter.

Jeg håper og tror at dere som nå er på vei ut opplever at årene her har løftet og utviklet dere som mennesker i arbeid med musikken, og at dere føler dere klare for neste etappe.

Jeg håper og tror også at dere har fått med dere at NMH er ikke en isolert øy. Vi er en del av et stort økosystem der musikken lever i form av undervisning og konserter, festivaler og demenskor, på teater og film, i amatørkorps, og på øret hos mange mennesker som individuelt akkompagnement til all verdens aktiviteter.

Vi jobber for at studietida skal ha gitt dere verktøy og erfaringer og ta med ut i disse økosystemene og at utdanninga har lagt til rette for et langt og godt yrkesliv med musikk, der dere finner deres plass. Kanskje kommer dere også tilbake for faglig påfyll – dere er velkommen til det!

Når jeg ser tilbake på mitt NMH-år som rektor, ser jeg at noe av det som har prega det har vært politisk engasjement og arbeid – mer enn i fjor, for eksempel.

Som leder for det vi noen ganger kaller «Norges aller høyeste musikkskole» har jeg fulgt med bekymring og hevet stemmen på vegne av de foreslåtte kuttene og den meningsløse omorganiseringa av Kulturskolen i Oslo.

I denne saken og i en aksjon for å redde et unikt orkestertilbud for barn og unge i bydel Haugerud – et relativt utsatt område av byen – har jeg også gledet meg over at kollegene i det musikkpedagogiske fagmiljøet vårt har skrevet innlegg.

Hva som var avgjørende, vet vi ikke, mange tok ordet i disse sakene. Uansett var det godt å se at kuttene og omorganiseringen ble reversert og at orkesteret nå likevel fortsetter takket være midler som ble funnet i siste liten.

Etter flere års arbeid opp mot vårt eget departement, Kunnskapsdepartementet, ser det også ut som at vi skal få tilbake en finansieringsordning for kunstnerisk utviklingsarbeid. Prosjektprogrammet som ble borte med den såkalte tillitsreformen, kan nå komme tilbake under Norges Forskningsråd.

Det er vi glade for, etter flere års argumentering og kamp, tålmodighet og ikke minst: samlet innsats fra mange av oss som er involvert. Ikke bare vi som driver med kunstutdanninger, men Universitets- og høgskolerådet på vegne av en hel sektor.

I januar stod det i nettavisa for denne sektoren Khrono, at jeg «stilte ministeren til veggs» om dette spørsmålet på kontaktkonferanser med departementet. Svaret Sigrun Aasland ga, vitnet også om at hun følte seg noe presset.

Men i april kom hun på besøk her på NMH, og da var stemningen veldig god.

Ministeren fikk bli med inn på rommet til Are Sandbakken der det «tilfeldigvis» var en trio av trombonestudenter som vi kunne skryte av – alle hadde allerede gode jobber der ute – men som framfor alt: spilte så fint at hun fikk klump i halsen og tårer i øynene. Jeg så det.

Hun fikk også en heidundrende seanse i slagverkrommet og prøvekjøre elgitar påmontert en fjernstyrt bil nede i elektrofonistudioet. Der møtte hun student Ola, som (uoppfordra, faktisk) sa akkurat det vi ville at han skulle si: «NMH er topp det, vi har det bare litt trangt».

For vi måtte også snakke med Aasland om det også, og få med at plassproblemet vårt kan løses i løpet av noen år om vi får velvilje – og penger – til å leie lokaler på Marienlyst når NRK flytter ut.

Vi får se hvordan akkurat den saken går. Men den lille vandringa med ministeren vår – som endre her i denne salen med et skikkelig stykke orgelmusikk signert Egil Hovland – minte meg om en følelse jeg ofte har:

Det er så lett å være stolt av Musikkhøgskolen!

Også på vanlige dager, helt uten ministre på slep, kan jeg bare ta en runde i gangene, møte på studenter og kollegaer, stikke hodet inn i et rom eller legge inn en konsert om kvelden.

Så blir jeg minna om hvorfor jeg sitter i alle møtene, argumenterer med politikere, strever med og gleder meg over å bygge opp IN.TUNE, den Europeiske universitetsalliansen i musikk og kunst, sammen med sju andre institusjoner.

Det er de magiske øyeblikkene, motstanden som overvinnes, læringen som skjer og de fantastiske opplevelsene som skapes – på konserter og øvelser, i undervisning, i musikkterapipraksis, rett og slett i samspill i alle slags former.

Vi som driver med musikk, trenger ikke så mange ord for å kjenne i magen at det vi gjør er viktig, og vi kan som regel si noe om hvorfor også. Om hvorfor det er viktig for oss, og viktig for hele samfunnet.

De politiske kampene vi opplever og som det sannsynligvis blir flere av framover, i tøffere tider, vitner om at vi også må ha en god beredskap for å overbevise andre om verdien av det vi gjør.

De beste ambassadørene for dette, er dere som går ut herfra.

Som sagt håper jeg at dere føler dere solid utrustet til å gå videre med musikken. Om det ikke kjennes sånn hver dag, får heller være. Det kan også hende at dere er litt slitne nå, etter det løpet studieåret 2025-2026 har vært for akkurat dere.

Kanskje er det beste nå faktisk å ta en pause, la eksamens- og prestasjonsmodusen få hvile, la skuldrene senkes, puste dypt og slippe til den lekne, enkle gleden over ganske enkelt å få holde på med musikk. På din måte.

Jeg lar det være mitt eneste råd i talen her i dag: Oppsøk ur-gleden ved musikk. Kjenn på den og ta den med ut i verden, som utøvere, pedagoger, helsearbeidere, forskere og frilansere med mange ulike oppgaver – eller hva dere blir.

Det er mening og kraft i det.

Vil dere la det synke når vi nå skal høre et innslag med ny og gammel, folkemusikkblandet skotsk musikk?

Det er mening, kraft og glede i musikk. Og vi har skikkelig trua på dere!