Hva jeg tenker på når jeg tenker på mangfold

Kan du si noe om mangfold, spør de meg om, når jeg inviteres til å snakke her på denne festkonserten. Og jeg tenker først at ja, det kan jeg da, det er vel lett å snakke om mangfold, alle vil jo ha det, eller de sier i alle fall at de vil ha det. Men så begynner jeg å skrive på en tekst om mangfold, om hva mangfold egentlig er, og da blir bare alt så patetisk.

Så i stedet for å prøve å si hva mangfold er, har jeg lyst til å si noe om hva jeg tenker på når jeg tenker på mangfold. Og noe av det jeg tenker på, er bøkene som akkurat nå er blitt satt på hyller i det som har blitt kalt Lorentzens hjørne, på biblioteket her på huset. Anne Lorentzen var en del av mitt liv noen år, blant annet fordi vi begge var med i samme forskningsgruppe. Da snakket vi en del om mangfold, men mest om musikk, om kjønn, om seksualitet, og om makt.

Og bøkene som nå er å finne i Lorentzens hjørne, bøkene som Anne etterlot seg da hun døde i 2013, handler om nettopp dette – mangfold, musikk, kjønn og makt. Det er bøker til inspirasjon og til kunnskap.

Men det er egentlig ikke bøkene selv, jeg tenker på, når jeg tenker på mangfold, men heller på det faktum at Anne skriblet i de fleste av dem. Anne streket under, sammenfattet, og ikke minst: føyde til. Bøkene Anne leste, fikk ikke være i fred for Anne.

Jeg jobber selv på et bibliotek. Det er blant annet jobben min å passe på at ingen skriver i bøkene vi låner ut. Og likevel kjenner jeg en stille og forbudt glede når jeg ser at noen har skrevet i bøkene. Det er ikke lov, men nettopp derfor kan jeg av og til tenke at det er helt på sin plass.

Og jeg tenker at det å ville ha mangfold er å ønske at noen skriver i bøkene. Å ville ha mangfold er å tåle at noen har noe å legge til den trykte teksten.

Jeg er ingen anarkist, og jeg mener at vi skal oppføre oss ordentlig overfor hverandre. Men det må være lov å skrive i bøkene, for hvordan skal vi ellers komme oss videre? Når jeg leser bøkene Anne har skrevet i, ser jeg jo plutselig noe av det som mangler i bøkene, noe som kanskje bare Anne kunne se, fordi hun var nettopp Anne.

I 2009 intervjuet jeg Anne, i forbindelse med forestillingen hun satte opp om seriemorderen Belle Gunnes. Noe av det hun da sa, var:

«Utgangspunktet mitt er inspirert av den franske filosofen Michel Foucault, der jeg spør: Hva er sannhet? Jo, sannhet er noe som produseres, fabrikeres, konstrueres. Sannhet produseres via ulike medier, ulike sjangre, ulike teknikker, ulike sannhetsvitner og ulike vitenskapspersoner. Og alle disse elementene setter jeg i spill under forestillingen. Du kan si jeg bruker Belle Gunnes for det første til å tematisere hele sannhetsproduksjonen rundt den kriminelle som personlighet og som person, men også om den historiske forbindelsen mellom kriminalitet og den kriminelle, kreativitet og kjønn.»

Det er stor forskjell på å drepe og elske, vil sikkert de fleste mene. Men det fantes en tid og det finnes fortsatt steder der de som har drept og de som har elsket, soner innenfor de samme murene. De er en del av den samme fortellingen som fortelles. Og alle samfunn prøver jo ha noen felles fortellinger, noen lover og regler for hvordan vi vil at verden skal se ut, og slike felles fortellinger må til, eller så funker det ikke. Men alle samfunn trenger også at noen skribler i margen og stiller spørsmål ved nettopp de fortellingene, for eksempel ved fortellinger der det å drepe og det å elske i verste fall fører deg inn bak de samme murene.

Nå skal vi snart skrive fortellingen om 2022, et år vi trodde bare skulle bli en lang fest. Men det var før 24. februar og Russlands invasjon av Ukraina, og det var før 25. juni og skytingen i Rosenkrantz gate. Og det var før nynazister, for første gang siden 2. verdenskrig, marsjerte på Karl Johans gate.

Det kjennes nesten litt feil og forbudt å si det nå, at vi må stille spørsmål ved lover og regler, ved de fortellingene vi tror vi er enige om, akkurat nå når noen går over grenser, og setter lovene og reglene vi trodde vi var blitt enige om, til side. Det kjennes farlig å si at sannhet er noe som konstrueres, når det ljuges så mye som nå. Det hadde vært så veldig mye enklere om vi alle kunne ha samlet oss rundt den ene fortellingen, lest den samme boka, med de samme rene og uplettede sidene. Det er en krevende øvelse å si imot løgner og samtidig tåle at sannheten kommer i flere versjoner.

Men det er nettopp det vi må, om vi mener det med mangfold. Det er nettopp nå vi alle må ha en blyant i hånden. For den som skribler i margen, brenner ikke bøker. Og når jeg neste gang henter ut en bok fra Lorentzens hjørne, håper jeg at Annes skribling fortsatt er der, at ingen har visket den ut. Men enda mer håper jeg at også nettopp du har skrevet noe i boka.