I løpet av det siste halve tiåret har forestillinger om kollektivitet fått stadig større utbredelse innen ny-musikk-praksiser, kuratering og forskning. Innflytelsesrike begreper som Donna Haraways slektskapstenkning og tentakulære tenkning (2016), og Karen Barads begrep om sammenfiltring (entanglement) (2007) – for å nevne noen få – har blitt allestedsnærværende i musikkdiskurser og forskning.
Nyere forskningsprosjekter, som NMHs Performing Precarity (2024) og Cat Hope og Louise Devenishs New Musical Virtuosities (2023), fremhever musiseringens (musicking) dypt gjensidig avhengige og nettverksbaserte natur, i relasjon til både menneskelige og ikke-menneskelige aktører.
De argumenterer også for at slike egenskaper har blitt særlig fremtredende i samtidens musikalske praksiser. Samarbeid har for eksempel blitt langt mer enn et rent moteord: Det har blitt et tegn på relevans i en verden som i økende grad stiller seg kritisk til forestillingen om det «ensomme geniet». I lys av disse endringene i diskusjoner og kunstneriske praksiser kan det synes som om ny-musikk-feltet gjennomgår en «sosial vending» – kanskje til og med en vending mot det kollektive som sådan.
The Performer is the Collective tar for seg et utvilsomt omfattende og komplekst tema, og søker å undersøke hvordan kollektivitet kommer til uttrykk i ny-musikk-praksiser gjennom tre ulike perspektiver: det medkomponerende ensemblet, relasjonene til publikum og refleksjoner rundt utøverens egen kollektivt forankrede natur.