Utgangspunktet for denne avhandlingen er et av de mest grunnleggende spørsmålene innen musikkteoriutdanning: Hvorfor må utøvende musikkstudenter studere musikkteoretiske disipliner som harmonilære og kontrapunkt? Utne-Reitan utforsker dette gjennom en historisk studie av musikkteoriutdanning i Norge generelt og Oslo spesielt, og ser på disse musikkteoretiske fagenes rolle i den obligatoriske delen av utdanningen av profesjonelle musikere innen vestlig klassisk musikk ved konservatorier.
Studien fokuserer på Musikkonservatoriet i Oslo som åpnet i 1883 og ble omgjort til Norges musikkhøgskole i 1973, men denne casen sees også i lys av større nasjonale og internasjonale kontekster. I bredere forstand undersøker avhandlingen hvordan musikkteoridiskursen i Norge har blitt konstruert og transformert fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 2000-tallet.