Bernhardt plasserer Harnoncourt innenfor konteksten av den historisk orienterte og informerte fremføringspraksisen (HIP). Samtidig viser studien at Harnoncourt gjennom hele karrieren stilte seg kritisk til dogmatiske tendenser og lot den musikalske meningen – i bred forstand – være det ledende prinsippet. Studien forsøker dermed å åpne for en filosofisk og estetisk refleksjon i forholdet mellom historisk informasjon og bevissthet på den ene siden, og estetisk suksess og erfaring på den andre.
Ved å se nærmere på tre eksempler, innspilte fremføringer av verk av Mozart, Beethoven og Schubert, forsøker Bernhardt å belyse Harnoncourts musikalske fortolkningskunst. Bruken av begreper som metode åpner det musikkvitenskapelige blikket mot den filosofiske estetikken. Men begrepsorienteringen avspeiler også et særskilt diskursivt element hos Harnoncourt selv. Bernhardt hevder nærmere bestemt at det gjør seg gjeldende en diskursiv akse i Harnoncourts fortolkningskunst, og videre at denne aksen medfører en form for motstand eller friksjon i fortolkningene.
I tillegg til å diskutere Harnoncourts fortolkningskunst, ønsker Bernhardt å bidra med nye tilnærminger til forskning på fremføring av orkesterverk. Harnoncourts egne begreper – som «historie», «språk», «transparens» og «verk» diskuteres inngående. I tillegg undersøkes lytterens perspektiv gjennom begreper som «performativitet» og «estetisk erfaring».
Emil Bernhardt (f. 1979) har studert utøvende fiolin og komposisjon og har mastergrad i filosofi. Siden 2012 har han vært fast musikkritiker i Morgenbladet.