– Alt henger sammen med alt

Det var ikke åpenbart at han skulle bli musiker før etter videregående.

– Jeg gikk realfag, forteller pianist, komponist, musikkteknolog, produsent, forsker, professor – og påtroppende prorektor – Morten Qvenild. Heldigvis sa det pang da han begynte på Toneheim folkehøgskole.

– Så satt vi der i kjelleren og øvde standardlåter nærmest døgnet rundt i et år.

Derfra bar det videre til livet som NMH-student, og en nesten 25 år lang turnévirksomhet med 1200 konserter og 120 utgivelser så langt, og jobbing med alt fra jazz og pop til klassisk orkester og avantgarde.

Drømmescenario

Nå er livet like intenst og sammensatt med arbeid, samboer og to barn, men fokuset har på naturlig vis glidd over på å løfte frem og fasilitere for andre. Det er en tid for alt, og han kjente gjennom 30-årene, og et kunstnerisk doktorgradsarbeid, at behovet for en kunnskapsdeling fra en aktiv utøvende karriere presset seg frem. Men selv om mange av erfaringene fra frilanslivet kan være nyttige for en prorektor, tror han at tenkemåten er litt annerledes i den rollen han går inn i nå.

– Jeg kan ikke bare være en utøverstemme, men ønsker å tenke større rundt hva andre folk trenger. Jeg må ut og snakke med folk, på en annen måte og mer enn når jeg sitter med et eget prosjekt og genererer alt fra en egen kunstnerisk kjerne. Aspekter fra fagfeltet og kunstutøvelsen gjennom eget arbeid vil allikevel være i bunn hele tiden. Utøveraspektet i musikklivet slik det ser ut er helt sentralt for hvordan vi skal lage utdanning.

Etter et langt liv på NMH i ulike faser, kjenner han nesten på følelsen av at man aldri kommer seg ut herfra. Han legger til at det ikke er noe negativt.

– Jeg føler veldig mye for denne skolen. Jeg skal blø for drakta. Og jeg har sett hva som har fungert og ikke fungert, i flere deler av løpet mitt her.

Burde aksjonert

Politisk er det skumle tider og mange negative signaler for både utdanning og kultur, med kutt og innføring av skolepenger for studenter utenfor EØS. Noen vil nok spå at dette ikke blir en glitrende periode å sitte i rektoratet på NMH i. Heldigvis sier Qvenild at han er født med en god dose pågangsmot overfor utfordringer.

Han trekker paralleller til overgangen fra CD til Spotify:

– Vi musikere satt mer eller mindre med lua i hånda og så på dette skje. Vi så konturene av utviklingen, og vi burde ha aksjonert.

Muligheten til å påvirke, er også en stor motivasjon for å gå inn i rollen som prorektor.

– Jeg har lovt meg selv at hvis dramatiske endringer skjer i et felt jeg er en del av, skal jeg involvere meg mye mer, forsikrer han.

Qvenild mener det er essensielt for NMHs legitimitet å kunne fortelle om hva vi driver med, at vi har en rolle som meningsaktør og forskningsagent rundt temaer som kunstig intelligens og det grønne skiftet, og at kunstneren kan tilby en alternativ innfallsvinkel til store overbyggende spørsmål i samfunnet.

Gode koblinger

Å klare å lage koblinger mellom folk er noe av hovedmotivasjonen for å bli prorektor. Han trekker frem Ultima kompass, Ultimafestivalens åpningsdag på NMH for bare få uker siden.

– Da skjedde det et eller annet som for meg er hele essensen i det å drive en kunstutdanning. Det var et herlig kaos og mange nydelige møter mellom studenter og lærere fra forskjellige felt. Hvis man klarer å sette sammen folk på en god måte, kan man få noen helt sinnssykt gode resultater! Hvis tanken er å ruste folk til livet etter Musikkhøgskolen, er en mangfoldig og rik tverrfaglig samarbeidskultur noe av det viktigste vi kan lære bort og integrere i det vi gjør som kunstutdanning.

Ifølge Qvenild, er ikke dette tankesettet sjangerspesifikt, men mer en grunnleggende måte å drive kreativt arbeid på. Selv beskriver han sine egne møter med ulike lærere og musikere som grobunnen for alt.

– Det har jeg kjent på hele kroppen at funker, så det klarer jeg ikke å legge bort.

Å få til gode koblinger, er noe av det han beskriver som et drømmescenario for den kommende rektoratsperioden.

– At vi klarer å møtes og dele, selv om jeg skjønner at det er vanskelig. Det er en ekstremt smal jobb som skal gjøres i en spesialistutdanning slik som vår, samtidig som man skal åpne opp og ta inn. Den balansegangen er vanskelig og kompleks.

Bred erfaringsbase

Fra én jazzpianist i prorektorstilling til en annen – hva betyr det for rollen?

– Jeg kjenner på en forståelse for og en stor kjærlighet til fagene jeg baserer arbeidet mitt på. Dette arbeidet plasseres i jazz og samtidsfeltet, men baserer seg på verktøy fra komposisjon, instrumentering, live-elektronikk, lydproduksjon og tekstarbeid. Utfra denne bredden tror jeg at erfaringsbasen min kan brukes inn i mange miljøer og faglige prosesser.

Han tror at det å møte mange ulike problemstillinger i løpet av en arbeidsuke, er en styrke som jazzmiljøet kan bidra med. Han bruker et konkret eksempel fra eget liv for å illustrere:

– Første dag er det å spille med KORK, neste dag er det på Hærverk med impro-prosjekt. Så er det Frode Grytten i lydstudio på dag tre og turné med A-ha i helga, ler han. – Det høres litt glad-schizofrent ut, men man får mange tanker om hva som gjør at folk blir gode i de ulike settingene.

All-in

Han skal fortsette undervisningsvirket til tross for den nye stillingen. Den erfaringen mener han er helt sentral for diskusjonene om hvordan utdanningen skal se ut.

– Jeg trenger å være tett på studenter, jeg får veldig mye ut av det. Både på et idémessig faglig plan og på et mer overordnet nivå i forhold til hvordan vi skal skru sammen utdanningen.

Å være i kontakt med musikklivet utenfor og innad i huset parallelt med prorektorrollen, er en veldig god kombinasjon, tror han – selv om det krever en god balansegang.

– Nå er jeg all-in på NMH, og så bruker jeg kontakten med musikere og alle andre kulturarbeidere jeg snakker med der ute til å rotfeste det jeg gjør her. Å se hver enkelt og samtidig ha et blikk på helheten og samspillet – da vil dette spille på sitt beste, sier han.

– Alle elementer i et kunstnerskap har en funksjon i et større system. Alt henger sammen med alt.