Ensemblemusikeren Ingeborg E. Moe ville bryte løs av rollen og jobbe på tvers av sjangre i sitt masterprosjekt. Hun ville gå sine egne veier. Se bare på musikken hun har beskjeftiget seg med: Tidligmusikk, mest barokk og litt wienerklassisisme. Ny musikk i andre enden, med sentrale verker og nyskrevet ensemblemusikk i et prosjekt med masterstudenter på Musikkhøgskolen. Til slutt et jazzinspirert repertoar. Det hele gjennomført med konserter med storband og orkester, og til slutt eksamenskonsert med Kongelige norske marines musikkorps.
– Jeg ville utfordre meg selv både sjangermessig og rollemessig, for det å være solist med et stort orkester, storband og et profesjonelt orkester hadde jeg ikke sett for meg før jeg begynte på prosjektet.
Moe jobbet med tre forskjellige deler av klarinettrepertoaret fordi hun ville gjøre noe hun ikke hadde gjort tidligere.
– Jeg ville ikke bare ta for meg det klassiske og romantiske repertoaret – det som regnes som sentralt for klarinetten. Jeg ville gå dypere, for det skal man gjøre på en master.
Bak seg hadde hun allerede årevis med musikerfaring, med en allsidig og variert arbeidshverdag i forskjellige ensembler. Men hun ønsket mer erfaring, og kjente på behovet for mer kunnskap i ulike situasjoner som ambisiøs musiker.
– Spørsmålene dukket opp. Det her skulle jeg ha behersket mye bedre. Dette skulle jeg ha tatt enda mer ut. Det står ofte lite på notene. Hvordan skal jeg betone dette?
Ble utfordret
Det ble utfordrende for Moe å komme frem til prosjektet. En verden av muligheter åpnet seg, med musikk det ikke er så lett å få spilt etter at studiene ved Musikkhøgskolen var over.
– Mange velger nok på masteren som på bachelor, utfra repertoar. Man prøver å finne en rød tråd.
Men Moe ville spille på sine erfaringer fra arbeidslivet, blant annet fra Kringkastingsorkesteret, Operaorkesteret, Nordnorsk opera og symfoniorkester og Forsvarets musikk, blant annet Forsvarets Stabsmusikkorp. Hun ble også inspirert av tre uker med Det norske blåseensemble i Halden.
– De har satset mye på en tydelig profil, tidligmusikk og sanntidsmusikk - improvisasjon med klassisk utgangspunkt. Ved hjelp av mentor og medstudenter kom jeg fram til kjernen i prosjektet. Hva er viktig for meg som musiker? Det er gjerne et spørsmål man ikke stiller seg selv. Gjennom dette prosjektet ble jeg utfordret, jeg måtte ta stilling til forskjellige tilbakemeldinger fra ulike lærere, og jeg måtte tolke meg frem til hva som var rett for meg.
I tillegg til timer med klarinettlærerne, Leif Arne Pedersen og Björn Nyman, gikk Moe også hos barokkfiolinist Bjarte Eike – som blant annet jobber med sjangeroverskridende prosjekter, og hos jazzsaksofonisten Morten Halle.
Risikoprosjekt
Mye kunne gått galt, og hun nøler ikke med å kalle det et risikoprosjekt. Men Moe fikk det til.
– Særlig før første prøve med orkesteret og storbandet visste jeg ikke om jeg var helt på bærtur. Jeg stilte meg selv mange kritiske spørsmål, men lot det ikke ta helt overhånd. Som musiker står man jo mye alene og øver på rommet, og jeg lurte på hvordan det ville bli å stå foran der når vi skulle sette alt sammen. Hadde jeg knekt stilkoden, og ville det fungere i sammenhengen? Så kom jazzmusikerne og sa det var kult, og da senket jeg skuldrene.
Moe kommer fra et hjem fylt av sang og musikk i Bergen. Hun var selvskrevet i Skjold skoles musikkorps og begge søsken spilte i korps. Hun deltok i nasjonale konkurranser på både piano og klarinett. I løpet av et år på Toneheim folkehøgskole bestemte hun seg for å satse profesjonelt på klarinetten. Frilansing fulgte. På Musikkhøgskolen tok hun først musikkpedagogikk, før hun byttet til andre avdeling på utøving.
Masterprosjektet, som er avsluttet, er blitt Moes dannelsesreise.
– Jeg trodde at jeg ikke var solist. Jeg tenkte at jeg var en ensemblemusiker, og var komfortabel med det. Også klarte jeg å stå på scenen og sjonglere mellom rollene, i så vidt forskjellige sjangre fra ulike musikkepoker. Det at jeg klarte å slappe av på scenen og ha det gøy, det var nesten noe jeg ikke turde håpe på. Det jeg blant annet var ute etter og mener jeg har fått til, er et større uttrykksregister, og flere klangfarger. Jeg føler meg tryggere på å uttrykke det jeg vil. Jeg har kommet meg nærmere, selv om jeg kanskje ikke er i mål enda.
Opplever du at du har fått et slags forsprang med erfaring?
– Ja, det kan være. Man har gjerne ytre mål når man har kommet inn på Musikkhøgskolen, for eksempel å få en spesiell jobb. Jeg fikk nesten en jobb – ble innstilt som nummer to – hos Det norske blåseensemble. Slik oppsto delvis dette prosjektet. Også må man gjøre det ytre målet om til et indre mål. Interesse, driv og motivasjon - holde gløden! Det ble lange dager. Når man driver med noe man har lyst til, og har laget prosjektet selv, er det en annen energi. I dag tror jeg at jeg har en tydeligere idé om hva jeg er opptatt av som musiker. At jeg har mer selvtillit og tør å ta mer selvstendige musikalske valg enn før.
Var du redd for å ofre dybden når du gikk ut så bredt?
– Det er et godt spørsmål. Jeg føler jeg har gått grundig inn i hver stil og presentert noe jeg kan stå inne for og være stolt av ved hvert av disse områdene. Ikke minst har jeg fått et utrolig innblikk i forskjellige sjangere, blitt inspirert og oppdaget musikk jeg har lyst til å jobbe videre med. Det er jo et langt musikerliv.
