Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Fra skolebenk til orkesterplass

Hvis alt går som Brage Sæbø håper, vandrer han direkte fra studenttilværelsen ved Norges musikkhøgskole til livstidsansettelse i Oslo-Filharmonien.

Til grunn for det raske karrierespranget, ligger ingen streng oppvekst med nitidig terping på fiolinen. For på den lille Kulturskolen i Haugesund føltes ikke presset stort. Lenge var musikken bare en hobby, og det var ingen som pisket ham frem for å bli god.

– Men der vennene mine falt fra en etter en, fortsatte jeg. De opplevde nok støtte fra foreldrene, men ikke den samme forståelsen som jeg gjorde med mine musikerforeldre. For man må ha tålmodighet for å bli god. En forståelse for hvor tidkrevende musikk er. Det er en prosess, og på et tidspunkt finner man ut om man er på vei oppover eller henger igjen. Jeg var godt inn i tenårene før det gikk opp for meg at fiolin kan bli mitt levebrød, forteller 23-åringen, som i skrivende stund er inne i sine avsluttende prøveuker ved Oslo-Filharmonien.


Fysisk krevende tilværelse

Han kan fortsatt huske tilbake til starten. Til hvordan kroppen stivnet under den unaturlige spillestillingen. Den evinnelige knotingen med å holde utstyret riktig. Det lille røde merket ved haken, som gradvis ble mer synlig. I dag skimter man det så vidt bak skjeggstubbene.

– Noen merker øvemerke mer enn andre, men jeg er heldigvis ikke så plaget. At musikerlivet kan sette spor rent fysisk er jeg imidlertid bevisst på. Å drive med musikk kan sammenlignes med sport. Det er spesielt fysisk krevende for fiolinister og bratsjister, der holdningen vår hele tiden må passes på for ikke å få problemer med ryggen. Å få muligheten til å bli profesjonell orkestermusiker, handler ikke bare om musikken, men evnen til å stå i det rent fysisk, påpeker Sæbø.

Han trener regelmessig styrke og prøver å leve sunt, for å ha overskudd til å sitte oppreist og spille i timer i strekk.

Hvordan ser veien frem til jobb i et profesjonelt orkester ut?


– Det er selvfølgelig viktig å begynne tidlig, for å komme opp på et godt nok nivå. Man er så mye mer mottagelig for læring når man er yngre. I dag har jeg vært borti det meste, og det gjelder mer å opprettholde og forbedre det jeg allerede kan.

17 år gammel flyttet han fra foreldrene i Haugesund og til Bergen, der fiolinlæreren bodde. Etter musikklinja på videregående, stod Musikkhøgskolen i Oslo på programmet.

Når ble Oslo-Filharmonien et mål for deg?


– Det har vært et ekstremt langtidsmål. Jeg har tenkt at man ikke begynner der. Hele oppveksten har jeg sett på Bergen-Filharmonien og Oslo-Filharmonien som det ypperste. Men jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle starte i min aller første jobb fra den øverste toppen, smiler Sæbø.

Å få muligheten til å bli profesjonell orkestermusiker, handler ikke bare om musikken, men evnen til å stå i det rent fysisk.

Brage Sæbø Fiolinist og tidligere NMH-student

En større kontekst

Må musikken tale for seg, eller kan man sette noen ord på hva som skal til for å få jobb i et slikt orkester? Direktør ved Oslo-Filharmonien, Ingrid Røynesdal, trekker frem evnen til å være dedikert og fleksibel.

– Jeg tenker at det å interessere seg for en større kontekst enn seg selv og sitt eget spill, blir viktig for framtidens musikere. Å vinne et orkesterprøvespill, handler selvfølgelig fortsatt mest om å levere et svært høyt faglig nivå, men evnen til fleksibilitet og allsidighet tror jeg blir en stadig viktigere egenskap, sier Røynesdal.

Det er en stor ressurs å ha musikere som kan være bidragsytere inn i et større fellesskap. Å ha med seg den bevisstheten, allerede fra man er musikkstudent, er en styrke.

– Tenk om alle som jobber i vårt felt var aktive ambassadører for den klassiske musikken. Det ville utgjort en stor forskjell, sier Røynesdal.


Transparent orkesterliv

En ting er hvordan man spiller, men orkester handler om samspill, og det er selvfølgelig også viktig at man fungerer i en større helhet – sammen med kollegaene og i en gruppe, i følge OFO-direktøren.

– Det er forskjellige spillekulturer og kanskje til og med litt forskjellige kunstneriske idealer fra orkester til orkester. En musiker kan fungere godt i én gruppe, men ikke like godt i en annen. Prøvespillprosesser skjer på en grundig måte. Det er høyt kunstnerisk nivå og stor konkurranse om jobbene.

Kan man stå i fare for å miste gnisten med en trygg livstidsansettelse?

– Selvfølgelig er det en mulighet for det, men jeg kjenner ikke igjen dette hos oss. Tvert imot er jeg veldig imponert over mange av våre mest erfarne musikere som fortsatt er svært dedikert til jobben sin i orkestret, selv etter 40 år.

Røynesdal trekker frem den gode trivselen og samholdet blant kollegaene i Oslo-Filharmonien.

– At vi har mange generasjoner gir et mangfold og en bredde av kvaliteter i kollegiet. Vi er jo også opptatt av at musikerne våre skal ha anledning til å gjøre kunstneriske prosjekter også utenfor jobben. Oslo-Filharmonien er en slags infrastruktur i musikklivet. Noen av våre underviser på Musikkhøgskolen ved siden av jobben i OFO. Andre er korpsdirigenter, solister, kammermusikere, og noen er til og med jazzmusikere og folkemusikere. Det sier vel også noe om bredden og styrken i ensemblet.

Direktør Ingrid Røynesdal løper opp trappene i Oslo konserthus; Oslo-Filharmoniens øvings- og konsertlokale.

Krympende prøvespill

Brage Sæbø tror x-antall øvingstimer og evnen til å jobbe hardt, kommer godt med i konkurransen om de prestisjefylte orkesterjobbene. I forsøket på å definere talent og hva som ytterligere kreves for å kapre jobben, er de konkrete svarene vanskeligere å finne. Ett godt råd har han likevel i ermet.

– Jeg har erfart hvor viktig det er å tørre å by på seg selv og vise sin egen musikalske identitet i prøvespillsituasjonen. Det er så fort at fokuset snevres inn til alt man skal prestere; spille rent, teknisk bra, at alt skal være på plass. Men da glemmer man å fortelle en historie med det man spiller. Spiller du kjedelig, forsvinner du i mengden av andre gode kandidater.

Han har opplevd det utallige ganger. Hvordan nervene legger seg som en klam hånd over det musikalske viddet. Og tanken på de tekniske ferdighetene presser seg fremst på fokuslisten. Bare det å klare å spille notene riktig, er nok til å sette nervene i spenn.

– Det var læreren min fra Musikkhøgskolen som gjorde meg oppmerksom på det først, etter å ha hørt meg prøvespille. Han opplevde at jeg krympet i volum og uttrykk, og rådet meg til ikke å tenke så mye, men bare musisere. Da jeg prøvespilte for Oslo-Filharmonien, tenkte jeg på det som en god erfaring. Å vinne så jeg som en umulighet. Og det er egentlig bare den ene gangen jeg har klart å drite litt i alt jeg har tenkt før.

Hvor fritt kan man la sin egen musikalitet løpe under prøvespill?

– Man jobber selvfølgelig innenfor visse rammer og periodisk korrekthet, og må passe på å ikke ta en helt ny vinkling på et klassisk verk hvor spillemåten har blitt etablert. Men å tørre å vise seg fra sin mest musikalske side, kan være noe mange glemmer i en sånn situasjon. Kanskje er kunsten å vise identitet, samtidig som man viser musikalsk forståelse for det man spiller. At følelsene dine ikke går utover smaken.

Det er så fort at fokuset snevres inn til alt man skal prestere; spille rent, teknisk bra, at alt skal være på plass. Men da glemmer man å fortelle en historie med det man spiller.

Brage Sæbø Fiolinist og tidligere NMH-student

Å erkjenne nervene

Mer enn å holde nervene i sjakk, handler det om å gi slipp. For man trenger nerver, for å ha en nerve i spillet.

– Vi har jo lært om det på skolen. Å erkjenne at jeg er nervøs, men bruke spenningen på det jeg gjør i stedet for å se det som et onde man skal skyve vekk. Nervene må få lov til å komme.

Sæbø synes det er vanskeligst å få til under prøvespill. Der hvorvidt man har gjort det bra eller dårlig, bestemmer fremtiden din.

– Men etterhvert har jeg prøvd å finne frem til følelsen jeg har når jeg spiller konsert. Når jeg bare prøver å musisere og gjøre noe interessant, fremfor å prestere innenfor visse parametere.

Etter prøvespill for Oslo-Filharmonien våren 2019, fikk han tre prøveuker der han jobber fulle dager i orkesteret. Juryen så langt har bestått av representanter fra strykerne så vel som blåserne og slagverk. I de avsluttende rundene koker det ned til førstefiolingruppen, som skal avgjøre om han duger som kollega. Siden venter et halvt års prøvetid før endelig ansettelse.

Du er på audition i lunsjen også?

– Ja, det gjelder å gjøre et godt inntrykk, å ikke lukte vondt eller være frekk, ler Sæbø og skynder seg å legge til:

– Det går også på personlig kjemi, at man må funke sammen på arbeidsplassen. Er stemningen dårlig, presterer man ofte dårligere. Å musisere sammen, handler om å passe inn i den store sammenhengen både med musikalitet og personlighet. Ethvert orkester har sin egen måte å respondere på dirigenten på. Og jeg liker godt den litt kammermusikalske timingen til Oslo-Filharmonien.

Abstinenser og lidenskap

Livstidskontrakt i orkesteret, betyr selvfølgelig ikke at man må bli. Utskiftingen er imidlertid ikke veldig stor.

– Jeg har vært flere ganger her på vikariat, hvor det sitter musikere i orkesteret som har 40 års-jubileum, forteller Sæbø.

Hva har overrasket deg mest i møtet med et profesjonelt orkester?

– Hvor naturlig jeg sklir inn i det. Man glemmer fort at de fleste musikere har gått samme vei som deg. Da jeg satte meg ned blant de andre orkestermusikerne første gang, innså jeg at jeg har vokst inn i en spesifikk måte å tenke på. Alt falt mer naturlig enn jeg hadde forventet, og jeg klarte fint å henge med.

Hva må man ofre for et liv som orkestermusiker på høyt nivå? Ved siden av å trene, er det ikke så mye annet Brage Sæbø bruker tiden sin på.

– Å spille et instrument er ikke bare en jobb, en hobby og et studie – det er også en lidenskap. Når jeg får sommerferie kan jeg ikke gå fire uker uten å spille, men må opprettholde formen, selv om jeg ikke tar med fiolinen til Spania for en uke. Som toppidrettsutøvere forholder også vi oss til sesonger, fra september til juni må man være formmessig på topp. Jeg får uansett både abstinenser og dårlig samvittighet hvis jeg ikke har øvd på tre dager i ferien.

Så og si samtlige venner er musikere, bare samboeren kan skilte med å være et friskt pust fra verden utenfor. Sammenlignet med den omflakkende frilanstilværelsen, er orkesteret langt mer forenlig med et familieliv, fordi man er knyttet til én by. Det er likevel ikke de praktiske aspektene ved orkesterlivet som trekker.

– Å ha en så sosial arbeidstilværelse er veldig appellerende. Det å kunne sitte i et orkester med venner og kollegaer rundt meg, samtidig som repertoaret er så fantastisk. Jeg drømmer ikke om å bli solist. Ikke bare er det vanvittig vanskelig, men jeg tror det også er litt ensomt.

Brage Sæbø fikk fast jobb i Oslo-Filharmonien i november 2019.

Artikler relevante