Lederen trenger ikke være autoritær

Både innen toppidrett og kunst har det vært tradisjon for en autoritær lederstil, med trenere som kjefter fra sidelinja og instruktører som skjeller ut utøverne. Det er i alle fall klisjeen.

Men både kvinnelandslaget i håndball og Nasjonalballetten har i mange år jobbet for å endre lederstilen.

Det forteller professor Sigrid Røyseng og førsteamanuensis Liv Hemmestad, forfatterne bak boka «Klokskap og ledelse i høytpresterende miljøer».

Røyseng er professor i kultursosiologi ved NMH, og leder blant annet «Musikkutvalget», som skal utarbeide en offentlig utredning (NOU) om musikkfeltet i Norge.

I et lengre intervju med Dagens Perspektiv 20. juni forteller forfatterne om to særdeles høytpresterende miljøer, som har vært tidlig ute med å utfordre gjeldende normer for ledelse.

– Innenfor kunsten har man feiret individet. Det store, kunstneriske geniet. Tradisjonen har vært at man tror man trenger autoritære ledere, sier Røyseng til avisen.

Hun forklarer videre at det er mulig å sprenge grenser og være ambisiøs, samtidig som man praktiserer en involverende lederstil hvor enkeltmenneskenes stemmer blir hørt.

– Vi tar til orde for en veldig tydelig menneskeorientering. Du skal aldri redusere de du jobber med til brikker i ditt eget spill, sier hun.

Hemmestad forteller at det har blitt lenger mellom de autoritære lederne i toppidretten, selv om de ikke er helt borte.

– Den brølende treneren ser vi sjelden, men forestillingen om treneren som den allvitende eksperten henger fortsatt igjen, sier hun til Dagens Perspektiv.

Feltarbeid

Feltarbeidet for boken ble gjennomført i perioden 2003-2005 og 2016-2017, ved hjelp av landslagstrenerne Marit Breivik og Thorir Hergeirsson, og ballettsjef Ingrid Lorenzen.