Hva gjør du nå, Gisle Fuhr?

Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med tidligere stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.

Jeg disputerte våren 2022, innenfor fagområdet musikkterapi.

Gisle Fuhr: Relasjonelle perspektiver på musikkterapi med ungdom i barnevernet.

Mitt prosjekt handlet om hvordan ungdommer og musikkterapeuter i barnevernet opplever og snakker om sin relasjon. I studien ble seks ungdommer som bodde på institusjon eller i fosterhjem intervjuet sammen med sine musikkterapeuter, og intervjuene ble analysert utfra fenomenologiske og diskursanalytiske perspektiver.

Allerede før jeg begynte på masterstudiet i musikkterapi ønsket jeg å ta en doktorgrad. Jeg har alltid likt skrivearbeid og forskning, så det å kunne gjennomføre et eget forskningsprosjekt på fulltid hørtes ut som drømmejobben. Og det var det også, selv om det siste skrive-året ble tilbrakt ved kjøkkenbordet på grunn av koronapandemien.

De siste månedene i doktorgradsperioden begynte jeg å se etter jobb innen tre retninger: akademia, musikkterapeutisk praksis, eller organisasjonsarbeid. Jeg hadde hatt litt verv og deltidsstillinger i organisasjonslivet tidligere, og endte opp med å starte i jobb i fagforeningen Forskerforbundet rett etter at kontrakten som stipendiat gikk ut.

Selv om stillingen ikke var direkte knyttet til doktorgradsprosjektet var det bakgrunnen fra akademia som gjorde meg til en aktuell kandidat, siden Forskerforbundet ønsket å styrke arbeidet opp mot stipendiatmedlemmene.

Jeg er fortsatt i organisasjonslivet, og jobber nå som politisk seniorrådgiver i fagforeningen Samfunnsviterne.

Å være politisk rådgiver kan høres ut som noe helt annet enn å være stipendiat, men arbeidsoppgavene er egentlig ganske like: sette seg inn i komplekse spørsmål, innhente kunnskap, analysere frem løsninger, og skriftlig formidling. Som stipendiat måtte jeg overbevise veileder om at ideene mine var gode – nå må jeg overbevise politikere.

Tidlig i perioden sa veileder til meg at du er eksperten på ditt eget prosjekt. Så selv om man bør lytte til hva andre mener om prosjektet, så er det du som vet best. Den holdningen har vært veldig nyttig å ta med inn i videre arbeid.

Kos deg! Det blir faktisk akkurat så gøy som du tror.

Jeg har to råd:

Èn: Veilederen betyr alt. Jeg hadde en fantastisk veileder i professor Karette Stensæth, men ethvert samarbeid mellom stipendiat og veileder vil være unikt. Hvis man som stipendiat merker at veileder ikke gir nok utfordringer, ikke støtter nok, eller bare ikke følger godt nok opp – si ifra tidlig, mens det fortsatt er enkelt å justere kurs.

To: Ikke bit over for mye. Da jeg var stipendiat var jeg redd for at en kvalitativ studie med seks intervjuer skulle bli altfor liten, men det var det ingen som kommenterte på. Jeg har derimot hørt fra flere som angret uti perioden på at de var for ambisiøse i starten, og la opp til et prosjekt som var for stort for den tildelte tiden.