Hva gjør du nå, Lise Lotte Berg Ågedal?

Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med tidligere stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.

Jeg disputerte i 2016 og var stipendiat i musikkterapi. Jeg hadde en fantastisk hovedveileder med Karette Stensæth, og ble i tillegg støttet av min dyktige biveileder Hans Borchgrevink. Det var en fin og inspirerende tid. Les om studien om bedre uttale for barn etter musikkterapi med spesialtilpasset sang, her (nmh.no).

Jeg forsket på hvordan spesialkomponerte sanger kunne bidra til å styrke barns taletydelighet. Barna som deltok i studien var mellom 4 og 6 år og hadde språklydvansker. Jeg jobbet med barna fire ganger i uken over seks uker, og "RCT-studien"* viste signifikante endringer på taletydeligheten til barna i testgruppen.

Det skyldtes praktiske utfordringer og en faglig nysgjerrighet:

Jeg jobbet i mange år på spesialskole for barn med funksjonsvariasjoner, og samtlige foreldre ønsket at jeg skulle jobbe med barnas evne til å kommunisere.

Det handlet i stor grad om at barna snakket utydelig og kunne være vanskelig å forstå. Alle i miljøet «visste» at sang var bra for å styrke språkutviklingen, men hvorfor og hvordan var ikke like tydelig.

Jeg hadde behov for å styrke min kompetanse, og det var svært få som hadde forsket på dette i 2012 da jeg begynte med min doktorgrad. Jeg fant kun én direkte relevant studie, og denne var begrenset med et svært lite utvalg.

Jeg fikk tilbud om å jobbe på barnehagelærerutdanningen i Agder ved tampen av doktorgradsarbeidet. De var litt i beita, og trengte en som kunne komme og undervise NÅ. Jeg heiv meg rundt, fikk 50 % permisjon fra jobben min som musikkterapeut på Frydenhaug skole og pendlet fra Drammen til Kristiansand. Her jobbet jeg i en 90 % stilling i tillegg til 50 % i Drammen. Det var hektisk, men absolutt verdt det for å kunne få erfaring med å undervise i universitetssektoren.

Da mitt tredje (og nest siste) barn var på vei, ble det imidlertid litt utfordrende å stå opp kl 4 om morgenen for å kjøre til Kristiansand. Da begynte jeg å se meg om etter en jobb som lå noe nærmere.

Veien videre ble å jobbe i en 100 % stilling som førsteamanuensis i pedagogikk ved estetiske studier på OsloMet. De søkte etter en med doktorgrad i pedagogikk, men det viste seg etter intervjurundene at en porsjon overmot i kombinasjon med en doktorgrad i musikkterapi var tilstrekkelig.

Jeg savnet imidlertid å undervise i musikk, så etter et par år begynte jeg å undervise i musikk på Steinerhøyskolen. Det ble en kort overlapp mellom to jobber her, med 100 % stilling to steder. Det anbefales ikke, men alt går i korte perioder.

Jeg lærte mye nytt på Steinerhøyskolen og var her i 1,5 år før det åpnet seg en mulighet for å søke på jobben som førsteamanuensis i musikk på OsloMet.

Foto: Thea Thorgersen

I dag jobber jeg på barnehagelærerutdanningen på OsloMet, hvor jeg underviser i musikk og i spesialpedagogikk.

Hovedvekten ligger på å undervise i musikk for studenter som skal bli barnehagelærere, men jeg underviser også på videreutdanningen i spesialpedagogikk. Her er temaet å bruke sang som språkstimulering, særlig for barn med funksjonsvariasjoner.

Denne undervisningen er direkte knyttet til mitt doktorgradsarbeid. I forbindelse med ansettelsen på OsloMet, er jeg også mye ute i noe som kalles Regional ordning. Det betyr litt forenklet at jeg reiser rundt til noen kommuner eller noen barnehager for å jobbe med utviklingsarbeid. Jeg er tyngst inne i Fredrikstad kommune nå, hvor jeg underviser i sang som talestimulering for absolutt alle ansatte i kommunens 80 barnehager.

Det er et tidskrevende arbeid, men det gir resultater. Mye tyder på at sangaktiviteten har gått opp i kommunens barnehager, og det gjør meg veldig glad. tillegg til jobben på OsloMet er jeg redaktør for et fagblad, for organisasjonen Musikk fra livets begynnelse. Denne jobben har jeg hatt siden 2019 og jeg gir ut tre blader per år.

Som musikkterapeut skal man ikke glemme egenterapi. Jeg har derfor de senere årene tatt opp spillingen med punkbandet Dritbra, som har ligget i dvale i 17 år. Dette er pur glede!

Jeg har gått forskerskolen, og kjenner nå mer til hvordan jeg kan komme meg nærmere et svar på de utfordringene jeg møter som fagperson. Jeg har også lært at jeg har enormt mye mer å lære, og at det er viktig å benytte seg av kollegaer for veiledning og råd. Kunnskap er stadig i endring, og det er viktig å gå ydmyk inn i nye prosesser. Jeg har også erfart at praktikere, som meg selv, kan klare å gjennomføre et doktorgradsløp, så lenge man jobber jevnt og trutt og tar tilbakemeldinger som nettopp tilbakemeldinger, fremfor personlig kritikk.

- Ja, Lise Lotte, dine medstipendiater kan tilsynelatende mer om forskningsmetoder og vitenskapsteorier enn deg, og det er helt greit. Du har ditt prosjekt, og det skal du bli aller best på. Ikke vær redd for å stille dumme spørsmål og vær trygg på prosessen du går igjennom. Jo mer arbeid du har lagt ned, jo morsommere blir det å stå der i din egen disputas.

Dersom du er nysgjerrig på fagfeltet ditt, og ønsker å fordype deg i noe som bringer både deg og faget videre, da kan en doktorgrad være en mulighet.

Du må være forberedt på at det krever mye arbeid til tider, og at både helger og kvelder kan måtte brukes til fordypelse og skrivearbeid mot slutten av arbeidet.

Det bør imidlertid nevnes at jeg ikke anser meg selv som en typisk akademiker, og at jeg var alenemor med tvillinger på 3 år da jeg gjennomførte doktorgraden.

Nøkkelen er å ha en sterk indre motivasjon for arbeidet, og evnen til å skrive jevnt og trutt. Jeg opplevde at mange dører åpnet seg i løpet av og etter doktorgradsperioden, og jeg har ikke angret en eneste dag.