Hva gjør du nå, Ragnhild Strauman?

Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med tidligere stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.

Når disputerte du, og på hvilket fagområde?

Jeg disputerte i september 2021, innen musikkpedagogikk, med avhandlingen «Bruk av salmer og sanger i Den norske kirkes trosopplæring. Musikkpedagogisk virksomhet i en nonformell, religionspedagogisk kontekst.»

Fortell litt om prosjektet ditt.

Forskningsprosjektet ble et tverrfaglig prosjekt, med en kobling av musikk- og religionspedagogikk. Gjennom spørreskjemaer og intervjuer ville jeg finne ut hva som ble sunget og hvilken tenkning kantorer og kateketer hadde rundt sangvalg og sin egen rolle i kirkelig undervisning.

Resultatene viser et omfattende og variert repertoar (artikkelen «Fra Petter Dass til ABBA» beskriver dette), samt en tydelig refleksjon om musikkundervisning som en viktig vei til kristen kunnskap og praksis.

Jeg endte opp med å gi et bidrag til en kirkemusikkpedagogisk grunnlagstenkning basert på dannelsesteori, og lanserte i samme slengen «Hymnicking / Salming» med utgangspunkt i Chr. Smarts «Musicking»- begrep.

Hvorfor valgte du å ta en ph.d. ved NMH?

Tanken ble for alvor sådd etter å ha vært på Solveig Christensens disputas på NMH i 2013. Det var svært inspirerende. Jeg var i jobb som førstelektor i kirkemusikk ved Kirkelig utdanningssenter nord i Tromsø, hvor det ble lagt til rette for at jeg kunne søke meg inn på doktorgradsprogrammet på deltid, med ekstern finansiering fra min arbeidsgiver.

Det var få andre alternativer for min del, særlig siden Den norske kirke også gikk inn med utviklingsmidler for å forske på nettopp dette temaet. En ph.d. i musikkpedagogikk på NMH føltes som det eneste rette å gå for.

Hvor gikk veien rett etter fullført doktorgrad?

Halvannet år før jeg disputerte hadde jeg allerede skiftet jobb og hadde stilling som kulturrådgiver ved Sør-Hålogaland bispedømme i Bodø.

Hva gjør du nå?

Nå er jeg senterleder og førsteamanuensis i religionspedagogikk ved KUN, VID Tromsø. Her får jeg muligheter for fag- og forskningsformidling, samt FOU-tid som gjør at jeg kan bygge videre på avhandlingen min. Det føles bra!

Hva er det viktigste du har lært av å ta en doktorgrad?

En av de tingene jeg har hatt mest bruk for er nok formidlingsperspektivet når jeg skriver en tekst. Jeg fikk mange aha-opplevelser etter å ha presentert tekster for veiledere og andre ph.d.-stipendiater, og ble mer oppmerksom på å hjelpe leseren til å henge med i det jeg skriver.

Jeg innså helt klart at jo mer du lærer, desto mer skjønner du hvor mye du ikke kan.

Muligheten til fordypning i et forskningsprosjekt jeg brant for, dialogen med veiledere, medstudenter, kollegaer og opponenter (og til og med NMHs publiseringskontakt i siste sving) ble en dannelsesreise jeg ikke ville vært foruten.

Hva ville du sagt til deg selv som førsteårs-stipendiat?

Førsteåret var både overveldende og inspirerende, med alt av opplæring og jobben med å revidere prosjektbeskrivelsen.

Skulle jeg begynt på nytt igjen i dag hadde jeg forsøkt å gjøre ting litt enklere for meg selv. Et godt råd ville nok vært å senke ambisjonene for innsamling av datamateriale. Et avhandlingsarbeid er starten på en forskerkarriere, ikke slutten. Det tok litt tid før jeg innså dette.

Hvilket karriereråd vil du gi til de som er stipendiater nå, eller vurderer å søke?

For min egen del var ikke karrieren en motivasjon, det var ønsket om å fordype meg i det jeg hadde valgt å forske på. Et par råd kan jeg gi allikevel.

For deg som er stipendiat: Bruk tida godt og nyt den, selv om det koster! Fremsnakk og formidle forskningen din så mye du klarer – stol på verdien av det du holder på med!

For deg som vurderer å søke: Jeg har ikke angret én dag på at jeg gjennomførte doktorgradsprogrammet ved NMH. Jeg kan ikke garantere at du vil oppleve det på samme måte, men sjansen er stor, i hvert fall om du velger et forskningstema som du brenner for!

Å ha en doktorgrad i ermet kan styrke forutsetningene for å få en jobb du ønsker deg, få høyere lønn i den stillingen du allerede har og kanskje muligheten til å forske mer – eller bare til å hvile på laurbærene resten av ditt liv, om så. Og kjenne at kunnskapen blir en integrert del av deg og din identitet.