I doktorgraden forsket Johannes Lunde Hatfield på mental øving for musikere, med utgangspunkt i prinsipper fra idrettspsykologi. I dag er han professor i pedagogikk ved Universitetet i Innlandet.
Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med tidligere stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.
Jeg disputerte i 2017, med en tverrfaglig doktorgrad med forankring i musikkpedagogikk og idrettspsykologi.
Det beste med å være stipendiat var det sosiale, det å ha anledning til å sparre med inspirerende veiledere og med-stipendiater.
om hva han ville sagt til seg selv som førsteårsstipendiat
Det var et praksisrettet prosjekt som rettet seg mot utøvende musikkstudenters øvingskultur og øvingsvaner.
Første del kartla musikkstudenters generelle øvingsvaner kvantitativt. Her så jeg spesifikt på øvingsplanlegging og tidsbruk, mestringsforventning opp mot bruk av ulike øvingsstrategier, opplevd mestring, og årsaksforklaringer knyttet til suksess og nederlag.
Andre del av prosjektet besto av utprøving av to idrettspsykologiske øvingsintervensjoner der musikkstudenter fikk skreddersydd individuelle øvingsopplegg basert på «psychological skills training» fra toppidretten.
Det var svært givende å jobbe tett med musikkstudenter og prestasjonsmiljøer ved Norges idrettshøgskole.
Etter fullført doktorgrad fikk jeg tilslag på eksterne midler fra Norgesuniversitet (Diku), for et følgeprosjekt der jeg utviklet en VR-lab for prestasjonsforberedelser for utøvende-studenter ved NMH.
Jeg studerte idrettsvitenskap, etter å ha tatt en master i utøvende cello. I løpet av dette studiet stiftet jeg bekjentskap med en del treningsprinsipper fra idretten.
Det slo meg at disse var mer eller mindre fraværende i høyere musikkutdanning, til tross for at de var veldig aktuelle. Så inspirasjonen lå i det å kunne bistå musikkstudenter i deres daglige øving og aspirasjon mot profesjonelle karrierer.
Bevilgning fra Norgesuniversitetet varte dessverre bare 2 år. Til tross for lovende resultater og innovasjon, ebbet prosjektet dessverre ut grunnet manglende økonomi ved NMH.
Deretter jobbet jeg noen år ved Musikhögskolan i Ingesund ved Karlstads universitet, og ved oppstarten av lærerutdanningen ved NLA Høgskolen i Oslo, før jeg gikk inn i min nåværende stilling i 2020.
Nå jobber jeg som professor i pedagogikk ved Universitetet i Innlandet, hvor jeg er så heldig å kunne kombinere utdanningsforskning med musikkpsykologisk forskning.
Her kan man nevne mye; metodekunnskap, utholdenhet, vitenskapsteori, det å formidle forskning, undervise studenter med videre.
Dialogen og diskusjonen rundt det faglige er noe av det mest verdifulle en kan ta med seg videre. Ellers er hardt arbeid, og det å unngå snarveier, vesentlig i disse KI-tider.
Råd til de som vurderer å søke Ph.d
Jeg ville vel sagt at det bare er å være tålmodig, og at det vil komme en del nedturer før oppturene kommer.
Det beste med å være stipendiat var det sosiale, det å ha anledning til å sparre med inspirerende veiledere og med-stipendiater. Det vanskeligste var å gå for større endringer, for eksempel forandret studiedesignet seg drastisk i løpet av det første året. Altså det å bestemme seg for en endelig retning, og endelig utelatelse av teorier man kanskje ønsket å ha med...
Jeg tenker at man først og fremst må nyte den friheten det innebærer å være stipendiat. Ellers er det viktig å finne gode samarbeidspartnere som brenner for det samme som deg. Dialogen og diskusjonen rundt det faglige er noe av det mest verdifulle en kan ta med seg videre.
Ellers er hardt arbeid, og det å unngå snarveier, vesentlig i disse KI-tider.
Som musiker får du én sjanse når du går på scenen. Men hva om du kunne øve litt på den ene sjansen? I verdens første VR-lab for øving kan musikkstudenter trene på å takle nerver og forstyrrelser foran et virtuelt publikum – som både klapper og buer.
Tørrtrening til virkeligheten
