Live Maria Roggen: Prøvde å unngå musikken

– Jeg hadde en litt kranglete omvei til å drive med musikk, sier Live Maria Roggen.

Hun er vokalist, komponist og produsent, og professor i jazz-sang ved NMH.

Med et sterkt fundament i improvisasjon så vel som i gehørbasert jazzopplæring har hun siden debuten på midten av 90-tallet opptrådt som soloartist og i konstellasjoner som Come Shine, Tu’Ba, Wibutee, Trondheim Voices og Live/Lien.

Hun har blant annet blitt tildelt Gammlengprisen og Radka Toneff minnepris for arbeidet sitt, og vunnet Spellemannprisen både alene og sammen med andre.

Men selv om hun mener at musikken har vært selve nøkkelen til et godt liv, var hun lenge redd for å forplikte seg til den.

Og da hun til slutt valgte den som yrke og livsstil følte hun at alt sto på spill.

Live Maria var seks år da hun begynte å spille fiolin i 1976. Familien bodde en periode på Gjøvik, så undervisningen ble gitt av den kjente pedagogen og musikeren Rolf Bækkelund.

– Det var veldig effektiv opplæring. Da vi flyttet tilbake til Oslo etter et år kunne jeg spille fele og lese noter, så det fortsatte jeg med, sier hun.

Dessuten likte hun å synge. I 13-årsalderen meldte hun seg på en talentkonkurranse, arrangert av magasinet Det nye.

I kjelleren på det nokså brune utestedet Dovrehallen, i Storgata i Oslo, fremførte hun nummeret sitt akkompagnert av en singback-kassett.

– Hva sang du?

– Jeg sang Physical av Olivia Newton John.

To år senere meldte hun seg på en ny talentkonkurranse, som til og med ble sendt på lokal TV med Mona Levin som konferansier.

Fremdeles i dag er hun ikke sikker på hvor dette behovet for å opptre kom fra, bare at hun «kunne ha drept for å få være med på det.»

– Det er helt mystisk å tenke på. Men jeg ville et eller annet som hadde med formidling å gjøre.

Det gikk i fiolin, orkester, synging, og håndball. Live Maria var stort sett sammen med andre som også drev med musikk.

Og da hun skulle begynne på videregående var musikklinja det opplagte valget.

– Det var der vennene mine var. Jeg var ikke spesielt god til å spille fele, men jeg holdt det i gang fordi jeg ville være sammen med dem.

Hun begynte på Foss med fiolin som hovedinstrument, men innen hun kom ut derfra hadde hun omskolert seg til sanger.

Etter videregående gikk det an å søke om å få ha hovedinstrumenttimer i et år til, og Live Maria var blant de som fikk. Samtidig sang hun i koret Grex Vocalis, og spilte i Oslo amatørsymfoniorkester.

Sett utenfra lå alt til rette for videre satsing på en musikkarriere for Live Maria Roggen. Men:

– I henhold til ambisjoner var det helt dødt, sier hun.

For det å drive med musikk, og det å satse på musikken som levevei, framsto for henne som to helt ulike ting.

Gjennom årene hadde hun fått bekreftet at hun var dyktig. Hun hadde fått solid undervisning, var pliktoppfyllende og kunne alltid det hun skulle. Teori og gehør gikk lett. Og det var tydelig for de fleste at det var dette hun trivdes med å gjøre.

Likevel satt det langt inne å velge musikken som utdanning.

– Jeg prøvde lenge å unngå det. Grunnen er rett og slett for psykologisk avansert til at jeg skjønner det selv, forklarer hun.

– Det var lett å holde på med musikk, men det var ikke lett å si at jeg skulle bli musiker. Det kostet et eller annet som jeg ikke helt forstår.

– Så da ble det en omvei?

– Det ble en solid omvei.

Omveien besto blant annet av en periode med jobb i barnehage, backpacking i Mellom-Amerika, og å studere sosiologi.

Etter hvert ramlet hun likevel inn på musikkvitenskap-studiet på Universitetet i Oslo.

– Det stod på lista blant mange andre ting. Språkfag, samfunnsfag... Jeg var helt vinglete. «Jeg kan ta musikk, da.» Det var veldig underspilt, på et vis, beskriver hun.

Og nå begynte ting å skje.

Etter en ny periode med ubesluttsomhet byttet hun nemlig hovedinstrument igjen, fra klassisk sang til jazz. Dermed møtte hun Torgrim Sollid, som underviste i improvisasjon og samspill.

– Da eksploderte hodet, sier Live Maria.

For samspill-undervisningen som Sollid fasiliterte føltes inkluderende, med flat struktur og en læringssituasjon som i dag ville blitt kalt «peer-basert». Det var en måte å jobbe på som Live Maria aldri hadde vært borti før.

– Det var helt i min gate, og jeg visste det ikke, forklarer hun.

– Torgrim går ikke inn og doserer, han åpner og leker. Det var jo galskap, jeg stod og sang fra telefonkatalogen og… Jeg kjente at det stemte, at dette skal jeg drive med.

Live Maria var 23 år, og hadde endelig funnet sitt musikalske beite.

En av de andre lærerne, Jon-Roar Bjørkvold, skal ha spurt henne hvorfor hun ikke hadde kommet før. Og det var det flere som lurte på.

Sommeren 1993, etter tips fra nevnte Torgrim Sollid, deltok hun på Norsk Jazzforums sommerkurs, som den gang fant sted på Toneheim folkehøgskole.

Vokal-lærer var Sidsel Endresen.

– Det var en blanding av total tenning og veldig mye angst, sier Live Maria.

– Det var jo dritskummelt å skulle gjøre dette med begge hendene. Men jeg registrerte at «den og den læreren sier at jeg kan dette». Sidsel sa at jeg hadde sendt en veldig god opptakskassett, og hun valgte meg.

Etter sommeren var det flere sommerkurs-deltakere som hadde tenkt seg til Danmark, for å gå på folkehøgskole og fortsette den musikalske utviklingen der.

Det ville Live Maria også.

Hun sluttet ikke på grunnfag på UiO, men tok med seg pensum og reiste til Danmark for et år. Det vil si; hun tvang seg inn på en folkehøgskole som egentlig var full.

– Han læreren sa etterpå at det var en av de rareste telefonsamtalene han hadde fått: «Har dere ikke en bitteliten plass, da? En i hjørnet, kanskje?» beskriver Live Maria.

– Han skjønte at «hun skal hit, jeg får prøve å ordne det».

Til jul tok hun grunnfagseksamen på Universitetet i Oslo, før hun fullførte skoleåret i Danmark.

– Da hadde jeg lest mye mer enn de som var her i Oslo, de hadde bare drukket øl. Så det gikk helt fint, smiler hun.

Tilbake i Norge gikk det snart fra null til hundre. Live Maria hadde mye å ta igjen, følte hun, etter alle årene med vingling og usikkerhet.

Fra å tvile seg rundt på UiO hadde hun nå ett mål for øye: å komme inn på en jazz-utdanning.

– Jeg tenkte at jeg hadde dårlig tid, jeg var jo 24 og et halvt allerede, så dette måtte skje, forteller hun.

– Det var livsviktig for meg.

Hun reiste på besøk til flere skoler for å finne ut hvor hun ville søke. Ifølge seg selv var hun like intens som da hun ringte til læreren i Danmark.

– Jeg tror ikke jeg var helt god å møte på den tiden, rett og slett. Jeg hadde dårlig tid, hadde ikke plass til folk som gikk i veien, beskriver hun.

Høsten 1995 flyttet hun til Trondheim for å begynne på den anerkjente jazzlinja ved daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), senere NTNU. Fryden over dette var utvilsomt blandet med en viss skrekk.

For en som alltid hadde vært skoleflink og god i musikkteori hadde jazzteori blitt den store bøygen.

– Jeg skjønte ikke den teorien, syntes det var veldig forvirrende. Jeg spurte flinke folk jeg kjente, men ingen klarte å forklare meg det, forteller Live Maria.

Inne på jazzlinja ble teoriundervisninga imidlertid holdt av Erling Aksdal. Og allerede etter første time hadde selvtilliten vokst.

– Han kobla teorien på gehøret, på en måte som ga fullstendig mening for meg. Jeg underviser i det systemet nå.

Sammen med John Pål Inderberg utgjorde Aksdal en duo som ble avgjørende, både kunstnerisk og pedagogisk.

– Metodikken deres har preget meg veldig som lærer. Du skal aldri lande, du skal lete videre. Høre ting du ikke har vært vant til, og bruke det kreativt, forklarer hun.

Fra å ha jobbet mye med teknikk hos klassiske sanglærere, lå hovedfokuset nå på improvisasjon og samspill.

I ettertid mener hun at det å være sterk i gehør og teori ga både fordeler og ulemper.

Én ting var å vite hvordan systemene fungerer og bruke det til sin fordel. Samtidig handlet det like mye om å klare å ta ting som det kommer.

– Tidligere hadde jeg vært vant til at det holdt å gjøre alt «riktig». Men det betydde ingenting lenger, sier hun.

– Nå sto jeg der og måtte ta noen valg. Ble tvunget til å dedikere meg, tvunget inn i det ekte musikerlivet.

Dermed fant hun også den lekenheten og fleksibiliteten som ble hennes språk, og som kjennetegnet arbeidet hennes etterpå.

– Man blir gitt en metodikk man kan bruke på sitt eget språk. Det tar litt tid å skjønne, forklarer hun.

– Det var kjempeutfordrende. Men det fine var at vi kunne gå rett ut av døra etter tre år, med oppegående prosjekter som vi ikke trengte noen til å «backe opp».

Mot slutten av studietida gikk det fortsatt i hundre. Året var 1998, og Live Maria kom ut fra det som nå var blitt NTNU med fire-fem band som hun skulle spille og turnere med.

Mest profilert av disse er Come Shine, som fire år senere gikk hen og vant Spellemannprisen for albumet «Do Do That Voodoo».

Samtidig var hun livredd for å ikke overleve økonomisk. Innstillingen var: Ikke tenk, bare jobb, og si ja til alt.

Allerede som student hadde hun begynt å undervise på flere videregående skoler i Trøndelag. Og nå fikk hun tilbud om å vikariere på jazzlinja på Sund folkehøgskole, utenfor Steinkjer.

– Jeg tenkte at det måtte jeg gjøre, for da kom jeg ikke til å dø av sult. Og jeg syntes undervisning var gøy, forteller hun.

Til Steinkjer bar det. Eller til Inderøy, for den som er mer lokalkjent.

I begynnelsen hadde hun ikke noe sted å bo, så hun overnattet på en madrass i kjelleren i huset der tre av de andre lærerne bodde.

– Så begynte jeg å si sånn: «Kan ikke jeg bare bo her?» Så sa de: «Jeg synes egentlig dette huset er fullt med de tre som allerede er her.» «Men kan jeg ikke bare bo her, da?» Så fikk jeg bo der.

– På den madrassen?

– Jeg fikk vel inn en seng etter hvert. Jeg bodde i kjelleren helt til det kom en stor oversvømmelse, så de siste månedene bodde jeg faktisk i stua.

Seks år senere bodde hun igjen på Inderøy, riktignok i et annet hus og nå med samboer.

Bostedet fungerte som base i en hverdag med mye reisevirksomhet, på grunn av togforbindelsen til Værnes og Trondheim.

Hun underviste fortsatt på Sund, flere steder i Trøndelag, pendlet til Musikkonservatoriet i Kristiansand, øvde og turnerte med ulike band, og opptrådte med eget materiale. Alt det administrative fikset hun om nettene.

Det harde arbeidet ga resultater, men kom også med en pris.

– Jeg holdt på å jobbe meg i hjel, rett og slett, konstaterer hun.

– Det var sånn panikk-jobbing. Jeg løp etter meg selv, mistet stadig vekk toget fordi jeg var så overarbeidet. Ikke veldig lurt.

Først da hun ble gravid og svimte av bak scenen, skjønte hun at det ekstreme tempoet ikke gikk lenger.

Eller; helsepersonellet skjønte det i alle fall, de ga henne klar beskjed om å legge seg ned hvis ikke barnet skulle bli født altfor tidlig. Det var i 2004.

– Da hadde jeg ikke lagt meg ned siden 1998, egentlig. Jeg husker jeg spurte samboeren min: «Er dette hvile? Kan jeg gå ned i kjelleren og hente noe eller er det for mye?»

Selv tror hun det var flere grunner til at det gikk så langt:

For det første var det frykten for å ikke klare seg i en usikker økonomisk situasjon. For det andre hadde hun, ifølge seg selv, manglende evne til å kjenne etter og lytte til egen kropp.

For det tredje virket hun i en bransje hvor det var vanlig, for ikke å si premiert, å drive rovdrift på seg selv og hverandre.

– Det var det som var stilen. Det vi oppdro hverandre til.

Live Maria tror det hadde hjulpet dersom dette var noe det ble snakket om på studiet, eller kollegaer imellom etterpå. Hvis noen med mer erfaring hadde fortalt at en vellykket karriere ikke nødvendigvis innebærer å brekke nakken.

– Men det er vanskelig å få hjelp til å fungere i et arbeidsmarked der jobben egentlig ikke finnes; du skaper den selv underveis, reflekterer hun.

En fjerde drivkraft var dessuten hennes egen følelse av at det å jobbe med musikk var selve overlevelsen. I dette lå det både en trygghet og en angst.

– Da jeg var 23 og et halvt skjønte jeg plutselig at jeg må drive med musikk, for det gir livet mitt mening. Jeg trenger det. Det medførte også et stress for å lykkes, beskriver hun.

Våren 2005 ble en ny og, ved første øyekast, alt for stor oppgave sendt hennes vei.

Den kommende høsten skulle nemlig hennes tidligere lærer Erling Aksdal ha permisjon fra jazzlinja i Trondheim. Og som vikar i teori og gehør ville han ha Live Maria Roggen.

– Jeg tror jeg sa nei tre eller fire ganger. Én ting er at jeg sitter med et barn på puppen, en annen ting er: «er du gal, mann?!» utbryter hun.

Å skulle erstatte en sånn kapasitet på feltet som Erling føltes utenkelig. Men etter mer overtalelse og litt hjelp gikk det seg likevel til. Det neste året pendlet hun til NTNU én gang i uken, to timer hver vei.

– Det var mange ting jeg følte at jeg ikke kunne. Men jeg ble på en måte hjulpet frem, og jeg lærte veldig mye av å ha den rollen.

Innen studieåret var omme kom også Musikkhøgskolen på banen, med en stilling som førsteamanuensis i sang. Live Maria søkte. Og fikk den.

Det ble ett år til med pendling, og en ny Spellemann for soloalbumet Circuit Songs, før hun flyttet hjem til Oslo for godt.

20 år senere har hun hatt flere ulike roller på NMH, og i 2012 ble hun utnevnt til professor i jazz-sang.

Hun deler fortsatt tiden sin mellom undervisning og utøvende virksomhet. Men hun jager ikke lenger etter oppdrag, koste hva det koste vil.

– Stresset som kom med ambisjonene om å lykkes, sett utenfra, er borte. Jeg gleder meg desto mer over å stå på scenen, og over kreative møter i mange ulike former.

De siste årene har hun brukt mer av kreativiteten sin sammen med studentene, og på egne prosjekter på huset. Eksempelvis i det treårige forskningsprosjektet (u)Romantisk, i samarbeid med Ingfrid Breie Nyhus, eller som kurator av delingsarenaen Virvelrommet.

Hun takker innimellom ja til nye frilansoppdrag og utfordringer, men ikke for enhver pris. Hun har lært hva det kan koste å ikke ha balanse i livet.

Med alle disse erfaringene i mente ville hun likevel ikke valgt noe annet.

– Det har vært forskjellen på et liv og et liv. Ikke sånn at jeg ville ha vært død hvis jeg ikke hadde drevet med musikk, men jeg vet nå at det har vært nøkkelen til et godt liv for meg.