Harpetalent, tilfeldigvis

Det var ikke kjærlighet ved først blikk som ledet Emmanuel Padilla Holguín til harpen. Det var hans tre år eldre søster. Begge studerte musikk ved Instituto Artene i hjembyen Mexico City fra de var små, men da seks år gamle Padilla skulle velge seg et hovedinstrument hadde han ingen favoritt. Dermed ble det harpe, akkurat som søsteren.

– I dag er hun dataingeniør, mens jeg er her med deg, smiler 25-åringen fra andre siden av bordet i en av sittegruppene på Norges musikkhøgskole.

Padilla, som spilte sin diplomeksamenskonsert sammen med Musikkhøgskolens symfoniorkester i mars 2019, visste lite om både NMH og Norge for noen år siden. Men etter fullført bachelorgrad i musikk ved Indiana University i USA, visste han at han ville studere med den franske harpisten og professoren Isabella Perrin (professor i harpe på NMH). Han møtte henne første gang i 2009, og likte måten hun underviste på, likte evnen hennes til se og adressere hver utøvers spesifikke egenskaper og utfordringer.

Da han etter litt undersøkelser fant ut at hun hadde flyttet til Norge, bestemte han seg for å følge etter.

– Rent musikalsk er det viktigste jeg har lært her å jobbe dypere med hvordan jeg tilnærmer meg et stykke. Jeg har vært vant til å være ekspressmusiker, å lære meg masse fort. Det er nyttig å kunne, men det burde ikke være den normale prosessen. Da mister du mange kvaliteter. Her har jeg fått bruke god tid til å gå inn i musikken.

På diplomeksamenskonserten stod blant annet François-Adrien Boieldieus konsert for harpe og orkester på programmet. Padilla har brukt lang tid på å komme under huden på verket, som han beskriver som «enkel musikk, litt som Mozart».

– Det er ikke mange noter og kompliserte rytmer, men det er et annet språk. Jeg må lære språket før jeg kan prate det, dét tar lengre tid enn å lære stykket i seg selv.

Selv om karrieren som harpist fikk en litt tilfeldig start, har Padilla blitt mer og mer fascinert og interessert i instrumentet desto mer han har fordypet seg i det. Han beskriver den klassiske musikkscenen i Mexico City som svært bra, med gode muligheter for høyere musikkutdanning og en rekke flinke orkestre – deriblant National Symphony of Mexico og Mexico City Philharmonic, som han selv har spilt sammen med.

Padilla valgte likevel å dra hjemmefra for å videreutdanne seg, og har gjennom årene opptrådt i en rekke byer i USA, Spania, Nederland, Kroatia, Brasil, Jamaica og Kina. Hans egen harpe står fortsatt i Mexico City, og selv om han har måttet bli flink til å spille frem det beste i ethvert instrument, alt etter hva som er tilgjengelig, ser han på harpen som et svært personlig verktøy.

– Man gir jo harpen en klem mens man spiller. Treverket lever og vibrerer, lyden kommer fra hele instrumentet. Du kjenner det i hele kroppen.

Parallelt med studier i USA og Norge har interessen for latinamerikansk musikk vokst. Da Padilla som første latinamerikanske harpist vant den internasjonale harpekonkurransen Dutch Harp Competition i 2016, var premien et stipend til selvvalgt videreutdanning. Han dro til Cuba og Argentina og fordypet seg i de respektive landenes musikalske tradisjoner gjennom harpen, et instrument flere av musikerne han spilte med aldri hadde sett før.

– Det var veldig forfriskende. Da handlet det om musikk, ikke om musikk gjennom harpe, som ofte skjer ellers. I Argentina, hvor jeg jobbet med pianisten Julián Peralta, pratet vi også like mye som vi spilte. Han fortalte om tangoens historie, og det fascinerte meg hvor viktig det var å skjønne historien for å skjønne musikken, mer enn i noen annen sjanger jeg har spilt. Musikken starter her, sier Padilla, og dabber høyre pekefinger mot pannen.

Han er en klassisk harpist på papiret, men ikke nødvendigvis i hodet, forteller han, selv om han ikke er i tvil om at den klassiske skoleringen er et godt utgangspunkt for å kunne tilnærme seg andre musikksjangere. For ham, i alle fall.

– Spør du en profesjonell klassisk musiker om å improvisere vil nok de fleste bli litt ukomfortable, selv om improvisasjon for 200 år siden var en del av det å være klassisk musiker. For meg er det enklere å ha kontroll og så slippe den. Det er stor verdi i å være fri i musikken i øyeblikket, som nok er noe av årsaken til at jeg sklir sakte men sikkert litt bort fra den klassiske musikken. For å være en komplett musiker må du kunne litt av alt.

Padilla tar diplomstudiet over tre år, og har dermed ett år igjen. Målet er å bruke tiden som gjenstår på å lære så mye som mulig om hva en tradisjonell musiker og harpist er og kan være, og gjøre seg ferdig med livet som student. Derfra er alt åpent.

– Kanskje spiller jeg både klassisk og latinamerikansk musikk fremover, kanskje beveger jeg meg bort fra det klassiske eller bort fra det latinamerikanske. Disse tingene har jeg ikke kontroll over. Jeg har tenkt mye på hvor jeg vil være om fem år, men det vet jeg ikke før om fire år.

Han gliser.

– Men at jeg fortsatt er musiker, det er sikkert.