Haugen gjør dypdykk

Det er fullt på kontoret til Bjørn Erik Haugen. Veldig fullt. Et trommesett tar halvparten av kvadratmeterne som er tildelt stipendiat Haugen – som ikke spiller trommer. Resten av rommet er dekket av notater og dokumenter. De fleste av dem fra Stasi-arkivene i Berlin. En barnetegning og bilder av datteren deler veggplass med post-its og enda flere Stasi-papirer.

Gjennom forskningsprosjektet The Use of Human Beings har billedkunstneren, komponisten og stipendiaten ved Norges musikkhøgskole, blant annet fått tilgang på Stasi-dokumenter, som han så lagde musikkteater av.

– Tittelen sammenfatter det jeg jobber med: disproporsjonal makt. Noen med makt styrer andre, enten det er gjennom underholdningskultur, blikk, eller viten om den andre. Om det er Stasi som et organ for å styre mennesker, lage nye mennesker – det kommunistiske mennesket. Eller orientalismen, som sementerer det vestlige synet på andre kulturer som primitive.

Målet hans er å finne ut om det er mulig å lage politisk musikkteater i dag, som «formidler og problematiserer politiske og ideologiske tanker og refleksjoner».

– Jeg har fått tilbakemelding om at hypotesen er ydmyk, sier Haugen og smiler forsiktig.

– Jeg har alltid likt å jobbe med musikkteater. Det samler mange kunstarter. Jeg er egentlig utdannet billedkunstner, og mange billedkunstnere jobber også med teater. Jeg hadde en idé om hvordan jeg kunne jobbe med det, og så falt problemstillingen fint inn og overlappet det jeg ville gjøre.

Halvparten gikk

Den første av de fire forestillingene Haugen setter opp for å finne ut om det politiske musikkteateret ennå har en plass, ble fremført før jul i 2016. Formen var – må han medgi – en smule krevende for publikum.

– Det ble opplesning av mappene. I én time og 45 minutter – med auto-tune. Mild auto-tune for å understreke ekstern tvang, tvinge det inn i pitch. Jeg fant tre tyske skuespillere som kunne lese det.

Haugen ler.

– Jeg tenker jo at du må formidle en tenkning gjennom musikkteater. Jeg prøver i hvert fall det, jeg vet ikke hvor vellykket det er.

Kunstpause.

– Halvparten gikk jo fra Stasi-forestillingen…

Halvparten?

– Ja, det var sent. Og ganske tørt. Med opplesning. Men det var mulig å legge mening i det.

Og de som ble, hvorfor ble de?

– Jeg vet ikke, noen likte det. En professor i regi syntes det var tipp topp. Det er ikke alltid det er gøy å være på teater, konsert eller utstilling. Det må man la være å forvente. Hvis vi jobber for mye med at det skal være underholdende, tror jeg innholdet lider under underholdningsverdien.

Bjørn Erik Haugen vipper på en knirkete stol som skriker etter olje. Kontoret skriker etter lys. Men utsikten kan muligens være lett inspirerende for en som liker å grave i arkiver, der blikket ender ubønnhørlig i en grå murvegg. Det er lett å begynne å tenke på Stasi her inne. Kanskje ikke like lett å slutte.

– Da jeg så en del av stasimaterialet, tenkte jeg at det ligner Norge slik det var da jeg vokste opp på åttitallet. Noen styrte og bestemte. Butikkene stengte. Vi hadde én TV-kanal. Det var kontroll.

Haugen er fascinert av arkiver. Da er innsyn – eller i hvert fall et innblikk – i Stasi for julaften å regne.

– Jeg er fascinert av arkiver generelt. Den enorme mengden papirer som er generert, og den mistenksomheten. Dette er jo det ultimate arkivet! Det er ekstremt fascinerende hvor mye som blir lagret, hvor mye brutto nasjonalprodukt man la i å passe på andre mennesker. Det er mye å hente i historiene, mange skjebner.

Fikk du noen følelsesmessige reksjoner av å gå inn i denne materien?

– Ja, fordi det var dokumenter som man ikke skal se. Hvem er det ment for når noen overvåker en person, går inn i en rapport, sitter og skriver den. Dette blikket på hvordan de ser på overvåkingsobjektene, språket de snakker som er ekstremt byråkratisk, nesten nedsettende. Ble litt overraska, for det er ikke ment for at jeg skal se det. Det er ment for arkivet. For videre agering.

Det er ikke hvem som helst som får tilgang.

– Jeg var på en rask omvisning. Det er strengt: du må drive med forskning eller kulturell virksomhet for å få tilgang.

Check, check! Haugen gjorde jo begge deler. Dokumentene fikk han tilsendt. Et utvalg på 648 sider. Utvalgt av én ansatt. Sendt videre til en ny for ytterligere utvelgelse. Sensurert av en tredje. Stasi sysselsetter ennå folk, for å si det forsiktig.

Men hvordan gjorde du utvalget av hvilke dokumenter du ønsket deg?

– Jeg var heldig å komme over en som snakket norsk. Hva vil du ha, spurte hun. Det var som å sitte foran internett for første gang og bare… kan jeg google hva jeg vil? Haha. Så det ble litt vilkårlig.

Utvalget falt på en angiver som Der Spiegel hadde skrevet om, en med en lysende og stigende karriere i Stasi, som endte brått da han ble beskyldt for å kjøre pirattaxi, og en punkbassist som mente det var bedre å være angiver slik at punken kunne få leve i fred, enn å bli forbudt som musikksjanger.

– Det er et snodig innblikk i andres liv og skjebner gjennom indirekte rapportspråk.

Hvit mann vs. trommer

Til tross for både grå utsikt og enormt fascinasjon, har Haugen gått videre i prosjektet sitt. Til det litt mer glamorøse Hollywood.

– Jeg har samlet filmer der du har scener med The Western Gaze – en hvit person som ser på fremmed kultur – og reaksjonen hans.

I dette tilfellet en hvit person som observerer andre kulturer som spiller trommer.

– Ideen er at når andre kulturer blir skildret, fremmede eller eksotiske, er det ofte trommer med. Så fant jeg etter hvert rundt hundre filmer. Jeg har klippet de scenene hvor det spilles trommer. De skal spilles uten filmens lyd, og dialogen og rytmene spilles av Sisu.

Hundre filmer… Du liker research?

Ja, men jeg har sett alle med halvt eller kvart øye. Jeg har et elsk-/hatforhold til research. Det er en fase som er veldig spennende, hvor det dukker opp nye ting. Det er ikke like spennende å skrive ned notene fra alle disse filmene. Det har vært en hard tomåneders-økt.

Men det er ikke smågutter du har fått med deg på perkusjon?

– Nei, jeg er veldig heldig. Jeg føler at jeg lager en stygg barnetegning, og så kommer de og lager magi av det.

Men hvordan passer Hollywood inn i Haugens jakt på disproporsjonal makt og betydningen av politisk teater?

– Jeg finner at underholdningsindustrien sementerer hva vi mener om ting. Rasistiske filmer eksisterer langt utpå 2000-tallet. Ta Danser med ulver. Jeg misleser den kanskje, men Kevin Costner lever jo med indianerkulturen i filmen. Men når han møter en dame som han gifter seg med, er hun en amerikaner tatt av indianerne.

Haugen tenker seg om.

– Jeg synes jeg finner noe. Jeg prøver å ikke agitere, bare vise ting. Ikke komme med noen tolkning, men finne scener som gjentar seg i Hollywood.

Wall Street og Bergprekenen

En tredje forestilling er en film av Jean-Luc Godard koblet med en scene fra filmen Weekend.

– En slags dystopisk film, der seksiåtter-frigjøringen har bikket over i noe aggressivt, amoralsk, der alle gjør hva de vil. Og jeg skal bruke en tale Zizek har på Wall Street, hvor politiet kutter strømmen. Han roper, og publikum må snu seg og gjenta til dem bak. Dette må jo ha skjedd under Bergprekenen også, tenker jeg. Det må være en gammel, tapt teknikk.

Inn i dette er også et intervju med psykoanalytikeren Wilhelm Reich, om omskjæring av guttebarn.

– Det hele er litt luftig ennå, jeg skulle ønske jeg fant tråden. Jeg pleier å ha en klar idé, sier Haugen og ler litt nervøst.

Den aller siste musikkteater-forestillingen under prosjektet The Use of Human Beings spilles av et ensemble fra Hamburg i København.

– Vi tar vekk lyden på en film som heter Zulu, et britisk kostymedrama om hvordan zuluimperiet ble slått i Afrika, og lager en ny historie. Ny lyd og dialog.

Sammen med seg har han det han kaller teaterbandet, bestående av Johan Harstad og Håkon Vassvik og samtidsmusikkensemblet asamisimasa.

For mye ferdigtygd

Det er på tide å forhåndskonkludere.

Er det mulig, da, å lage politisk musikkteater i dag?

– Veldig agitatorisk musikkteater tror jeg er en tapt sjanger, sier Haugen.

– Jeg tror ikke at publikum oppnår refleksjon når det ikke er rom for det. Det er ikke rom for tilskuerne til å tenke når alt er ferdigtygd. Mye politisk teater kan være ferdigtygd materie: «dette skal du tenke». Det inneholder veldig mye bør.

Selv har han et høyere mål gjennom de fire musikkteaterforestillinger som utgjør navet i The Use of Human Beings.

– Generelt er det en av de få mulighetene du har til å komme med et artikulert innhold der det ikke bare er musikk. Jeg håper å forholde meg til «sånn er det, så får du tenke hva du vil om det».

Hvor viktig er det for deg at teaterforestillingen du går på inneholder mer mening enn underholdning?

– Jeg liker godt at det er tenkning bak det. Da kan jeg ta en katalog, gå hjem og google og tenke over det jeg har sett. Ikke bare tenke «samfunnet er fucked up og det er kjipt». Jeg setter pris på at noen har tenkt over hva de presenterer, sier Bjørn Erik Haugen.