«Dreamed I was an eskimo …»
Frank Zappas umiskjennelige mørke stemme klinger over en sløy basslinje fra 1974. Åsmund Perssønn Ødegaard dabber lett med foten, tapper ene fingeren på bordplaten for å understreke taktarten, og teller:
– En - to - tre - fir - fem - seks - sju, en - to - tre - fir - fem - seks - sju ...
Det var denne låten, Don't Eat the Yellow Snow fra albumet Apostrophe('), som gjorde ham Zappa-frelst som niåring. Det er også lyden av Zappa fra farens platespiller den gangen som er grunnen til at vi befinner oss i et rom på Norges musikkhøgskole, hvor Perssønn Ødegaard studerer på siste året av en master i jazzkomposisjon for større ensembler.
– Det var Zappa som vekket musikkinteressen hos meg. Jeg vet ikke hva jeg kicka på, for da skjønte jeg ikke en skvett. Men ting man har likt som barn og som fortsatt holder mål når man vokser opp og lærer seg faget, er verdt veldig mye.
Doo-wop med en dose Stravinskij
Det er kreativiteten, originaliteten og allsidigheten som gjør den eklektiske, ofte satiriske amerikanske musikeren så særegen, ifølge Perssønn Ødegaard.
– Doo-wop (en type vokalbasert rythm and blues-musikk, red. anm.), frijazz, glatt storbandjazz, orkestermusikk, 80-tallspop og country – han lager alt mulig, og han får alt til å funke! Det vitner om en forståelse av musikk på et dypere nivå. Ingen har en allsidighet som det Zappa hadde, vil jeg påstå. Det funker som bare juling.