Historiefortelleren

Hun er vokst opp i postkort-omgivelser. Tettstedet Kinsarvik byr på spektakulær natur midt i hjertet av Hardanger, med en folkemusiker-tetthet man skal lete lenge etter. Men i motsetning til mange på kulturskolen i bygda, var det hverken trekkspill eller hardingfela Amalie Kinsarvik Tvilde begynte å øve på som liten. I stedet trykket hun toraderen til sitt bryst.

– Det er mer tradisjon for folkemusikk på bygda, men å spille torader er litt uvanlig selv her. Et litt kronglete instrument rett og slett, sier Amalie Kinsarvik Tvilde.

Toraderen er i utgangspunktet diatonisk. Kjøper du en som er stemt i G/C-dur, blir du pent nødt å holde deg til det. Selv om de fleste i dag er utstyrt med flere halvtoner for å utvide toneomfanget.

– Skal man spille med andre, trenger man flere toradere i forskjellige tonearter, forteller Tvilde som er ene og alene om instrumentet på Musikkhøgskolen.

Fører det med seg en viss ensomhetsfølelse?

– Nei, men det kan være frustrerende å ikke ha så mange å strekke seg etter. Kanskje bidrar «ensomheten» til et ekstra tett lærer-elev-forhold. Jeg har Hilde Fjerdingøy som bor i Oslo og Anette Thorsheim tilgjengelig i Bergen. Det er ikke mange å velge mellom på et proft nivå, men jeg er veldig fornøyd med de to jeg har. Det er alltid hyggelig å spille og nerde på torader sammen med dem, smiler Tvilde.

Uvante veier

Som bachelor-student i folkemusikk er musikkhistorie en viktig del av undervisningen. Her må komponistene vike for hvilke spellemenn som var sentrale til hvilken tid. Å lære om de forskjellige slåttetypene og hva som kjennetegner de ulike musikalske dialektene i Norge, skaper en tiltrengt trygghet bak toraderen, ifølge Tvilde.

– Når man har grunnlaget i bunn og kan alt om tradisjonen, hele historien og kjenner alle kildene, kan man dra det i nye retninger og gjøre som man vil. Kunnskapen og kjennskapen til tradisjonen gjør meg mindre redd for å tøye grensene for hva folkemusikk kan være. Hvis man har bevist for andre folkemusikere at man står sterkt i tradisjonen, tror jeg også de blir mindre «bekymret» når man drar musikken en uvant vei, påpeker hun.

Hvorfor endte du opp med akkurat torader?

– Naboen til besteforeldrene mine spiller torader, og mamma har fortalt at hun spilte en gang jeg var der. Da var jeg bare 2 år tror jeg, men satt helt i ro på stolen og hørte etter. Så det har nok vært et eller annet med toraderen som fanget oppmerksomheten min tidlig.

Tvilde tror neppe hun drar noen nytte av bygde-bakgrunnen sin som torader-spiller. Å bli anerkjent i dag handler først og fremst om masse øving.

Hvor er du om 10 år?

– Jeg håper at frilanslivet som musiker går bra. At jeg tar del i ulike grupper og ensemblespill, men kanskje også sceniske ting og samarbeid med skuespillere og dansere. At jeg har noen egne prosjekter er fint, men også at jeg blir brukt i andres. Det vanskeligste med å spille torader er at folk rett og slett er usikre på hva man kan brukes til. Alle har hørt en fele før, men det er ikke så mange som vet hvordan en torader låter.

Kreves det ekstra stå-på-vilje i selvpromoteringen?

– Å presse seg litt fram og vise hva man er god for er viktig. At alle på Musikkhøgskolen vet at jeg spiller torader er ett steg på veien. Det er ikke så mange andre som stikker seg fram og fronter instrumentet, sånn sett må jeg dra torader-lasset litt ekstra alene. Men å få det til som utøvende musiker krever guts, uavhengig av hva slags instrument man spiller. Jeg tror alle som går på NMH har valgt det med vissheten om at musikerlivet er en tøff vei å gå.

Fem ledd til kilden

Å kle folkemusikken i ny drakt, er essensielt for å kunne videreføre sjangeren til dagens publikum, ifølge Tvilde. Når hun terper på toraderen, er det likevel vissheten om linjene som strekker seg så langt tilbake i tid, som gjør de mange og lange dagene med øving verdt det.

– Det er noe med historien som ligger bak alt. At det har vært bruksmusikk som har betydd så mye for så mange over så lang tid. Tuftet på en muntlig tradisjon som har blitt overlevert fra person til person. Jeg har for eksempel lært en låt der det kun er fem ledd fra meg og tilbake til kilden som levde på 1700-tallet. Det gir meg en spesiell, fin følelse når jeg sitter med toraderen på et øvingsrom på Musikkhøgskolen.

Hva håper du lytteren får ut av det du spiller?

– Jeg vil at de skal ha kjent noe. At de har noe nytt med seg når de går fra konserten som de ikke hadde med seg da de kom.