Max Reger – en tysk mester

Max Regers siste orgelverk – «syv stykker» op. 145 – har sitt opphav i improvisasjoner som Reger fremførte ved orgelkonserter i Thüringen til støtte for nødlidende under første verdenskrig. Enkelte av samlingens satstitler knytter seg til det liturgiske kirkeårets høytider, mens andre (Trauerode, Siegesfeier, Dankpsalm) tydelig viser den historiske bakgrunnen som stykkene ble komponert under. Stykkene i samlingen kan betraktes som en slags syntese mellom det enorme formatet vi finner i koralfantasiene og de mindre koralbearbeidelsene og orgelkoralene. Det hele bindes sammen av frie toccata-passasjer og kontrasterende og poetiske partier.

Utbruddet av første verdenskrig innvarslet trangere økonomiske tider for alt kulturliv. Til å begynne med viste Reger en patriotisk begeistring og optimisme for krigen, en holdning som mange i middelklassen delte. Som «kompensasjon» for at han ikke ble funnet stridsdyktig, komponerte han sin Vaterländische Ouvertüre op. 140, tilegnet de seiersrike tyske hærer. Etter hvert begynte krigens redsel og gru å gå opp for han, og et latinsk Requiem-fragment fra slutten av 1914 vitner om en dyp medlidenhet med krigens ofre. Reger var vitne til oppløsningen av hans tidligere hofforkester i Meiningen og spilte mange konserter for arbeidsledige musikere, soldater og flyktninger.

I mars 1915 flyttet Reger til den rolige universitetsbyen Jena. Der slo han seg ned som «fri» komponist, langt borte fra det turbulente livet i de store musikksentrene, men likevel med gode og raske jernbaneforbindelser til Leipzig, dit han fortsatt reiste inn hver uke for å undervise ved konservatoriet. Endelig skulle han få tid til å skape sine verk i fred og ro uten å være avhengig av for mange andre forpliktelser. Reger trivdes godt i det akademiske miljøet i Jena, og han fikk venner blant biologer, medisinere og filosofer.

Regers ustoppelige «konserteringstrang» og hans ustanselige turnéer ble på grunn av de vanskelige kommunikasjonsforholdene under krigen enda mer anstrengende enn tidligere. I løpet av de tre første månedene av 1916 reiste han nesten kontinuerlig rundt på kryss og tvers i hele Tyskland, med en avstikker til Nederland, og en konsert i Aachen 4. april 1916 skulle bli hans siste offentlige opptreden.

Blant de mest fascinerende av Regers orgelverk er de syv stykkene som opptok ham mellom juli 1915 og mars 1916 da den tyske krigsinnsatsen eskalerte. Samlingens første stykke har tittelen Trauerode (Sorgsang) og har undertittelen «til minne om de som falt i krigen 1914/15». I Trauerode virker det som om komponisten ikke klarer å finne veien ut av en håpløs situasjon, og tankene virker målløse.

Elsket improvisasjon

Alle de syv stykkene følger en struktur som ikke har noe sidestykke i Regers verk. Muligens skal Reger ha improvisert noe som lignet de nedtegnede komposisjonene og ha prøvd dem ut ved Meininger Musikalischen Andachten i løpet av krigens første måneder. Reger elsket å improvisere på orgel: en sats med flere deler – en ofte fragmentert førstedel som kunne benevnes «introduksjon», en kort andre del følger med én eller flere koraler. Koralene er ikke utbrodert som i koralfantasiene, men kun fremført i en enkel form som lignet koralpreludiene.

Den som befatter seg med Regers orgelmusikk kan vanskelig unngå å legge merke til hvor viktig protestantiske koralmelodier var for ham. Vi kan derfor spørre om hva det var som gjorde at katolikken Max Reger ble så tiltrukket av den protestantiske koral, og hvordan han oppfattet den. For Reger utgjorde koralen ikke bare et tematisk materiale som skulle bearbeides ved hjelp av avanserte kompositoriske teknikker, men representerte dessuten et klingende «objekt» med et iboende sakralt innhold. Adalbert Lindner skriver: «Ved mine hyppige besøk i arbeidsrommet hans, overrasket jeg ham ikke sjelden da han leste og studerte disse åndelige tekster og melodier».

Når det gjelder Regers koralstudier, kan man på mange måter si at uttrykkskraften i disse melodiene og tekstene ble et nytt erfaringsgrunnlag i Regers liv, at han ble truffet av noe som kom til å berøre ham dypt. Regers arbeid med lutherske koralmelodier og salmetekster bidro også til en konsentrasjon om livets store eksistensielle spørsmål. Reger søkte på denne tiden etter en dypere forståelse, både av seg selv og sin plass i tilværelsen, noe som også kan sees i lys av krisetiden han hadde gjennomlevd i Wiesbaden. Reger tolker ikke bare salmeteksten, men han lar også musikken uttrykke hans egne visjoner om et evig liv i Guds nærhet. I lys av en symbolsk fortolkningsmodell kan Reger gjennom kontrastfylte bevegelser og klangvalører søke å tegne menneskets plass i en eksistens fylt av motsetninger.

I op. 145 nærmer Reger seg de lutherske koralene fra en mystikers posisjon ved at han trekker inn klangmysterier (dunkelhet, mørkhet og lyset som kommer til uttrykk i registreringsangivelsene). Han setter kontrastene i fokus, og maler musikken ut i et slags teologisk innhold som også kommuniserer det mystiske elementet i den katolske messefeiringen.

Mens Dankpsalm og Siegesfeier kunne betraktes i lys av krigshendelsene, etterlot Passion og Trauerode «lytterne med behov for harmoni og oppbyggelse». Hermann Keller skriver også en kritikk av verket i Neue Musik-Zeitung hvor han skriver at han fant Passion «fengslende», men savnet «en dypere effekt som fyller sjelen med religiøse rystelser».

I juni 1916 beskrev en anmelder i Süddeutsche Zeitung Stuttgart samlingens første stykke, Trauerode, som «et rapsodisk verk fullt av grublende spørsmål og engstelige klager, som balanseres av den trøstende og sfæriske koralen.»