Musikk for hjertet

– Jeg brukte musikkterapi som støttende behandling i en operasjonsprosedyre med våkne hjertepasienter der de skal fjerne ledninger som er festet mellom hjertekammeret og pacemakeren. Det kan være en, to eller tre ledninger der som må byttes innimellom, f.eks. på grunn av infeksjon eller elektronisk feil. Inngrepet er relativt sjeldent for den enkelte pasient, og personalet har sett at disse pasientene ofte føler seg stresset, forteller Stine Camilla Blichfeldt-Ærø.

I juni 2020 disputerte hun med avhandlingen «Music therapy as an adjunct in cardiac device lead extraction procedures. A randomized controlled trial».

– Jeg var ferdig musikkterapeut allerede i 1998, og har jobbet i det medisinske feltet det meste av tiden – på sykehus med barn og ungdom. Og når man har jobbet så mange år, så sniker det seg fram et behov for at det skal skje noe nytt. Så jeg tok en master i 2017 for å få mer kunnskap og kompetanse inn mot musikkterapi i sykehussektoren.

Blichfeldt-Ærø sier at arbeidet hennes med musikkterapi innenfor et sykehus, er et daglig møte mellom to ulike tradisjoner som kan krasje litt i hverandre.

– Og akkurat det interesserer meg veldig. Her møtes to kulturer – musikkterapien og de medisinske miljøene. Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi forvalter fagfeltene våre i dette møtet. Hvilke perspektiver har vi felles?

I 2016 fikk hun et spørsmål om å utvikle et prosjekt på en voksenavdeling på Ullevål sykehus. Det var en lege på hjertemedisinsk avdeling som hadde lest en artikkel om hvordan musikk kan påvirke hjertet. Så hun tok kontakt med CREMAH, Senter for forskning i musikk og helse, ved NMH.

– Dette er nok et tegn på hvilken anerkjennelse musikkterapifeltet har fått. Det er blitt en mye større aksept og forståelse for det vi holder på med på grunn av god og relevant forskning over tid. Også generelt har det vokst frem en større interesse for å utforske komplekse sammenhenger, forteller hun.

Møtet med pasientene

– I starten brukte jeg tid på å observere, og jeg var med på operasjoner. Jeg snakket med ansatte og jeg måtte finne en god metode for hvordan musikkterapien kunne få plass i de aktuelle prosedyrene. For selve operasjonen er en effektiv og en ganske tettpakket opplevelse. Jeg var også interessert i å vite mer om hvordan jeg best kunne møte hver enkelt pasient med min faglige forståelse, tilpasse individuelt og legge til rette for medvirkning.

Tidlig fant Blichfeldt-Ærø ut at det beste ville være å bruke innspilt musikk, rett og slett fordi det ville være for vanskelig med levende musikk rent praktisk, både med tanke på forskningsdesignet og plass – det var viktig å ikke være i veien. Derfor brukte hun en app som heter «The Music Star», utviklet av musikkterapeuter i Danmark, som er godt utprøvd i helsevesenet der.

– Den har spillelister innen det vi kan kalle beroligende eller støttende musikk, og som inneholder ulike grader av harmonisk og rytmisk kompleksitet og tempi. Fra det helt rolige til raskere, og med ulike besetninger, sier hun.

Dagen før operasjonen møtte hun pasientene til en forberedende samtale og utprøving. Da handlet det blant annet om tidligere erfaringer og forventninger, og å velge ut musikk ut fra hva de likte å høre på. Hun viste også hvilke muligheter verktøyet hadde.

– De ble som regel nysgjerrige og ville prøve ut litt ulike ting. Og samtidig fikk jeg mulighet til å guide dem gjennom avspenning, visualisering og lyttermuligheter, forteller hun.

Blichfeldt-Ærø forteller at hun ga pasientene en avspenningsveiledning mens de lå på benken. De skulle trekke pusten og bli oppmerksom på kroppen.

– Jeg ber dem forsøke å bli oppmerksom på det som kommer, og jeg spør underveis om de får noen bilder på netthinnen. Hvis de får fram det, går jeg videre i veiledningen basert på responsen jeg får. Men får de ikke fram noen bilder, er det andre ting jeg henspiller på – hvordan kjennes kroppen? Er du varm eller kald? Jeg jobber med å få pusten ned, eller veilede dem til å følge et instrument, en melodi eller en rytme.

Andre er også fornøyd med bare å ligge og høre. Men Blichfeldt-Ærø erfarte at det ikke tok mange minutter før mange sa at de holdt på å sovne. Men det er kanskje ikke så rart, for målet er at de skal finne en ro i kroppen som de skal tilbake til under operasjonen.

På selve operasjonsdagen rakk hun å møte pasientene minimum et kvarter før operasjonene. Da lå de klare og hun hjalp dem igjen med å kjenne responsen fra musikken i kroppen, og få fram noen bilder og assosiasjoner som kunne feste seg. Målet var at de skal komme inn i en beroligende tilstand før de ble trillet inn til operasjonssalen.

Under en hjerteoperasjon

En av brukerne som ble med på prosjekt er Morten Francke Jensen.

– Jeg ble lagt inn på Ullevål sykehus i forbindelse med en pacemakeroperasjon. Jeg ble tidligere operert ved et annet sykehus, men det var mislykket, sier han. – Blichfeldt-Ærø tok kontakt med meg i forkant, og jeg ble spurt om jeg ikke hadde lyst til å være med på forskningsprosjektet hennes. Og det syntes jeg jo hørtes fint ut, for dette er en operasjon der jeg er våken mens lokalbedøvelsen herjer rundt i hjertet mitt.

Siden den forrige operasjonen ikke gikk som planlagt, var Jensen denne gangen ekstra spent.

– Jeg grua meg. For jeg synes jo det er spesielt når noen forsøker å feste vaiere i hjertet. Jeg er spent på livskvaliteten jeg vil få etterpå, og særlig bekymret fordi det ikke gikk som planlagt sist. Men jeg er ikke skikkelig redd, sier han – og understreker at han ikke tror denne metoden vil ha noe for seg hvis brukerne er for stresset.

Jensen ble med i prosjektet fordi han er nysgjerrig og åpen.

– Jeg forsto tidlig at tanken var å få meg mer avslappet, og at jeg kanskje kunne komme meg litt vekk fra alvoret i situasjonen. Og på forhånd fikk jeg en god veiledning rundt det som skulle skje, og vi valgte musikken jeg skulle lytte til, forteller han. – Når jeg triller inn i operasjonssalen, ser jeg først store lys og masse datamaskiner. Det står tre-fire sykepleiere klare, og en kirurg kledd i grønt. Og nå begynner jeg å kjenne at nå det like før. Så settes musikken på, og det kommer behagelig musikk, ikke høyt volum. For de skal også kunne stille meg spørsmål underveis. Jeg hører ren instrumentalmusikk, og jeg lytter gjennom hele operasjonen – som varer rundt en time.

– Jeg blir beroliget. Og etterpå husker jeg at jeg reflekterte over at jeg hadde hatt en god opplevelse av situasjonen denne gangen. Ved de to tidligere lignende operasjonene har jeg hørt folk rundt meg på en helt annen måte, og det har vært litt ubehagelig. Nå var det annerledes. Jeg var fortsatt litt engstelig, men jeg klarer å kontrollere følelsene fint. Og jeg synes tiden gikk veldig raskt. Det ble en god opplevelse som jeg også ga respons på etter operasjonen, sier Jensen.

Før, under og etter operasjonene innhentet Blichfeldt-Ærø data for å utforske effekten av musikkterapien, blant annet gjennom pasientenes subjektive skåringer av engstelse og smerte. Samtidig hadde hun tilgjengelig målinger av oksygenmetning i blodet, blodtrykk og hjertefrekvens, altså biologiske parametere.

– Det er interessant å se på begge typer data, både de biologiske og pasientenes egne opplevelser. Det var en lang prosess å finne ut hvordan jeg skulle gjøre målinger, og alt må sees opp mot belastningen for pasientene. Og det er gjerne logistikkutfordringer og etiske forhold som begrenser oss, sier hun. – De mest interessante funnene handlet om at musikkterapipasientene viste redusert engstelse underveis, spesielt etter operasjonen. Det kom frem gjennom statistiske analyser av tallskårene fra pasientene, og ble bekreftet i deres egne skriftlige kommentarer etter operasjonen. Jeg la også merke til at de hadde utnyttet mulighetene i spillelistene og at de byttet underveis. De kunne stoppe lyttingen etter en halv time, men de valgte i gjennomsnitt å lytte i over to timer.

Flere av pasientene fortalte at det var viktig med gode forberedelser for å kunne ha riktig innstilling under operasjonen. De hadde eierskap til prosessen, og det var mulig å påvirke.

– Et av de viktigste funnene er likevel at dette er gjennomførbart, og at det viser en interessant faglig hybrid mellom musikkmedisin og musikkterapi, noe jeg tror vi kommer til å forholde oss mer til fremover. Jeg er sikker på at dette også kan gjøres ovenfor andre pasientgrupper som opereres i våken tilstand, sier Stine Camilla Blichfeldt-Ærø.