– Det vi gjør i høyere musikkutdanning har konsekvenser for morgendagens samfunn, ikke bare musikalsk, sier Geir Johansen.
Han er professor emeritus ved Norges musikkhøgskole, innen fagområdene musikkdidaktikk og musikkpedagogisk sosiologi.
I artikkelen «The Conservatoire and the Society» diskuterer han musikkonservatorienes rolle som utdanningsinstitusjoner og samfunnsaktører.
– De musikerne, komponistene, pedagogene og terapeutene vi utdanner er også morgendagens velgere, som har stor påvirkningskraft på dem de møter; publikum, klienter, elever. Med alt dette følger det en masse holdninger, sier Johansen.
Blant holdningene han sikter til er den nyliberalistiske, eller markedsrettede, dreiningen som diskursen rundt temaet utdanning har tatt, både i tanke, ord og handling.
Beskrivelsene av fenomenet varierer, alt etter om man er kritisk til det eller ikke. Et sentralt begrep er ordet tallfesting.
– Tallfesting knyttes til det å måle, og måling er ofte knyttet til det å konkurrere. Da begynner vi å nærme oss en nyliberalistisk måte å tenke på. Der er man opptatt av at konkurranse er en veldig sterk kraft som, når den settes i system, kan bidra til å utvikle samfunnet, forklarer Johansen.
Som eksempel fra utdanningssystemet trekker han frem PISA-undersøkelsene, som har vært gjennomført i grunnskolen hvert tredje år siden 2000.
– Plutselig ble det veldig viktig å konkurrere med andre nordiske land om å komme øverst på rangeringen. Dermed kom andre argumenter og resonnementer, knyttet til hva en god skole er og hvordan den skal lede til et godt liv i Norge, litt i bakgrunnen, sier Johansen.
Han mener vi ser noe av det samme innen høyere utdanning, og viser til at det internasjonalt er skrevet en del om New Public Management og «the marketisation of higher education».
– Dette er en tenkemåte som helt konkret innfører nyliberalistiske idealer i måten vi organiserer høyere utdanning på. I vår sammenheng handler det om at mange verdispørsmål knyttet til musikk ikke lar seg tallfeste, sier han.
Johansen mener at de mest grunnleggende sidene ved musikk- og kunstutdanningen, det som har å gjøre med kunstnerisk uttrykk og musikkopplevelse, risikerer å bli skjøvet ut til siden. Dette til fordel for kvantitative mål som gir økonomisk uttelling.
Han viser til kollega Øivind Varkøy, som har skrevet mye om musikkerfaringens egenverdi.
– Musikk er viktig i samfunnet fordi det kan styrke folks intellektuelle, sosiale og emosjonelle utvikling, men utøvelsens og kunstens egenverdi i samfunnet er vanskelige å måle. De dimensjonene har lett for å komme i bakgrunnen i et nyliberalistisk tankesett, etter som de ikke kan settes tall på eller regnes ut i økonomiske termer, sier Johansen.
Noe som derimot kan måles er antallet vitenskapelige publikasjoner, og hvilket nivå de ligger på. I følge Johansen kan et eksempel på en nyliberal tenkemåte være økt fokus på at det vitenskapelige personalet må publisere tekster i tidsskrift på nivå 2 (høyeste nivå), fordi dette er en suksessfaktor for institusjonene.
– Dette tas med i regnestykket over hva institusjonen har produsert, som igjen legges til grunn for neste års tildeling på statsbudsjettet. De ordentlig lange tankene settes til side til fordel for artikler på 5000 ord i et nivå 2-tidsskrift, forklarer Johansen. – Det blir en fokusforskyvning, rett og slett. Fra sammenhengende grunnlagstenkning over mot produksjon.
– Dersom de kommer ut på arbeidsmarkedet med den holdning at én type musikk er suverent hevet over alt annet, da er det ikke fordi det står i pensum.
Professor emeritus
Faren med dette, mener han, er at den offentlige oppmerksomheten rundt kunst- og musikkutdanningsinstitusjonene flytter seg mot en slags nyttetenkning.
– «Har dette nytteverdi for samfunnet? Bidrar det til at noen tjener enda mer penger?» Slike holdninger har vokst veldig tydelig fram, mener jeg. Særlig for konservatorier, som jeg skriver om, og som er den tradisjonen Musikkhøgskolen står i, sier Johansen.
I arbeidet sitt skiller han mellom institusjonenes samfunnsoppdrag, samfunnsansvar, og samfunnsfunksjon.
– Samfunnsoppdraget er ofte definert og beskrevet av myndighetene. Så er det opp til institusjonene selv å tolke dette. Samfunnsansvaret er det institusjonene selv som bør definere, men det er ikke sikkert at de to er identiske. Da kan det lett ende med at fokus havner på det som kommer fra myndighetene, eksempelvis når det kommer til neste års bevilgninger.
– Et eksempel på noe man som nyutdannet må være forberedt på er opplevelsen av skuffelse når man føler at det man kan ikke blir verdsatt av andre, og man må finne andre måter å utøve yrket sitt på.
Professor emeritus
Og så er det samfunnsfunksjonen. Johansen bruker «avkolonialisering» av den klassiske musikken som eksempel; diskusjonen om at den har bidratt til å fremme et vestlig verdisett som påtvinges andre:
– Noen vil forsvare dens rolle øverst i et hierarki, mens andre mener den står såpas sterkt i seg selv at den ikke vil ta skade. Er konservatoriet en institusjon som tar denne debatten? Prøver vi å vedlikeholde gamle tilstander, eller prøver vi å fornye musikkens rolle i samfunnet, reflekterer han.
Han understreker at han ikke har noen fasit på hvordan disse hensynene kan balanseres. For hvorfor skal konservatoriene bry seg om sin samfunnsstilling i det hel tatt? Kan de ikke bar fokusere på å få studentene inn i den ene enden og ut den andre?
Nei, mener Johansen. Institusjonene trenger sin uavhengighet, ellers står vi overfor større problemer.
– Høyere utdanningsinstitusjoner er også forskningsinstitusjoner, og har som del av sitt ansvar å utvikle kunnskap. Uavhengig av om den kunnskapen er behagelig eller ubehagelig i politisk forstand. De skal fremme kritiske perspektiver på det eksisterende samfunnet, sier han.
– Da kan det bli et demokratisk problem dersom man blir for opptatt av å tilfredsstille de styrende myndighetenes kriterier for hva en relevant høyere utdanning er.
I følge Johansen er det ingen grunn til å male fanden på veggen enda, men han mener likevel at institusjoner som utdanner studenter innen musikk burde være sin rolle bevisst. Selv ser han denne rollen som todelt.
– Konservatoriene er kunstinstitusjoner, og kunstens oppgave med å være kritisk til samfunnet rundt seg står sentralt. Men de er også utdanningsinstitusjoner, som er det viktigste instrumentet vi i et demokrati har for å kunne forme morgendagens samfunn. De er del av det systemet som alle kjøres gjennom fra 5- eller 6-årsalderen, sier han.
Derfor er han opptatt av det som kalles «hidden curriculum», eller skjult pensum. Én ting er hva som står i læreplanen, og hva lærerne gjør for å virkeliggjøre planene. Noe annet er verdiene studentene tar med seg etter endt utdannelse.
– Dersom de kommer ut på arbeidsmarkedet med den holdning at én type musikk er suverent hevet over alt annet, da er det ikke fordi det står i pensum. Det er ingen som skriver sånne ting der. Men de har lært det et sted, sier Johansen. – Noe helt konkret, som jeg synes er interessant, er at ett av de fagområdene som har kommet til senest er kurs om hvordan man skal kunne klare seg på arbeidsmarkedet. Mange av studentene vil jo måtte ha jobben sin som frilansere, sier han.
Han peker på at det i disse fagene jobbes mye med begrepet entreprenørskap, som kan knyttes ganske nært opp imot nyliberalistisk tenkning.
– Tar studentene med seg denne tankegangen, og anvender den i hele sin forståelse av hva som er godt og fornuftig i resten av samfunnet også? Eller er det ingen fare for det; er alt det andre de møter egnet til å balansere disse forståelsene? spør Johansen.
Han mener det er konservatorienes oppgave å sette disse spørsmålene opp mot hverandre, og sette i gang en bevisstgjørende diskusjon rundt forskjellige måter å forstå samfunnsmessige prioriteringer på.
– Vi kan jo ikke bare ta vekk kurset, og late som verden utenfor ser annerledes ut enn den gjør, sier han.
For det er ingen tvil om at studentene i dag er mer avhengig av å tilpasse seg et arbeidsmarked, enn de var for 20-40 år siden, mener Johansen.
– Ja, det er helt reelt. Det er kanskje den viktigste grunnen til at institusjonene ikke kan slutte med denne typen kurs, men heller bør benytte anledningen til å bevisstgjøre studentene om hvor mange ulike måter det går an å forstå verden på, mener han.
Dessuten er det en fare for at konservatoriet blir irrelevant, dersom studentene ikke kommer ut med den kunnskapen de trenger, ut over det musikalske.
– Et eksempel på noe man som nyutdannet må være forberedt på er opplevelsen av skuffelse når man føler at det man kan ikke blir verdsatt av andre, og man må finne andre måter å utøve yrket sitt på, sier Johansen.
– Vi kunne havnet i den situasjon at vi innbilte studentene at det sto ledige jobber og ventet på dem når de kom ut, som orkestermusiker eller operasanger, for eksempel. Og så er virkeligheten en helt annen.
