Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

– Ingen av oss har peiling på hvordan musikklivet ser ut om 50 år

Portrett av Peter Tornquist foran et moderne kunstverk i svart-hvitt.

Er drømmen om en solistkarriere eller fast ansettelse i orkester i ferd med å dø ut? Fremtidens musikere trenger flere bein å stå på, mener tidligere rektor Peter Tornquist.

Det er en umulig oppgave, egentlig. Å titte inn i krystallkulen for å se hvordan fremtidens musikkliv kommer til å se ut. Men det knaker i sammenføyingene, og det har gjort det lenge. Da Peter Tornquist gikk av som rektor i sommer, er det etter åtte år med omstilling på hjernen.

– Jeg har i flere sammenhenger omtalt oss som dinosaurer. Ikke bare NMH, men vår type institusjon. Vi er de største dyrene i vår sektor, men det skal så lite til for at vi ikke overlever når økosystemet endrer seg. Når meteoritten treffer, sier han.

Hva er meteoritten? Den har allerede truffet, ifølge Tornquist. Globalisering. Digitalisering. Endringer i arbeidsmarkedet og i offentlige strukturer. I kulturbruk og spillekultur. Støvet skygger for solen. Hvor lenge kommer Europa til å ha store symfoniorkestre med faste ansatte musikere? Hvor lenge består konserthusene som «rene» konsertleverandører? Hvor lenge kan man fortsette å livnære seg «kun» som utøver på ett instrument, innenfor én sjanger?

Dette har vært noen av spørsmålene Tornquist har stilt seg selv. Og det har påvirket hva han har prioritert som rektor.

– Hvis vi ikke tydeliggjør for oss selv hvilket forhold vi skal ha til samfunnet rundt oss, så fanger vi ikke opp endringene som skjer i økosystemet. Vi risikerer å ikke fange opp at sola blir borte.

Peter Tornquist står og ser utover området. Det er blå himmel og grantrær bak ham.

Slitt motto

Enhver ny administrasjon har sine prioriteringer, sine mål, og sine mottoer. Tornquists var «studenten i front» – et uttrykk som rakk å bli både brukt, slitt og harselert med av studenter og ansatte, slik mottoer ofte gjør.

– Det er blitt en klisjé fordi det har blitt så innarbeidet i alt vi gjør. Men hvis en utdanningsinstitusjon skal forberede studentene til å møte morgendagen, så må den ta utgangspunkt i studentens perspektiv.

Ikke dermed sagt at studentene har fått bestemme pensum. For Tornquist har det dreid om å se for seg hva slags musikkliv de kommer til å bevege seg i i fremtiden.

– Våre studenter må forholde seg til et profesjonelt musikkliv i 50 år fremover. De er stort sett 20–25 år når de tar eksamen, og de kommer til å jobbe til de er 70–75. Ingen av oss har peiling på hvordan musikklivet utvikler seg på den tiden, sier han.

Han har likevel noen teorier.

– For å lykkes som musiker fremover må du være knakende god på noe, og du må i tillegg være tilstrekkelig god på andre ting. Du må være på topp på fiolin eller jazzsaksofon eller komponering eller hva det måtte være. Og så må du i tillegg kunne reflektere, kommunisere, improvisere, eller kanskje komponere, hvis du er utøver.

– Vi er de største dyrene i vår sektor, men det skal så lite til for at vi ikke overlever når økosystemet endrer seg. Når meteoritten treffer.

Peter Tornquist Tidligere rektor på Musikkhøgskolen
Peter Tornquist står foran de fargerike glassene på broen mellom 1. og 2. hus på NMH.

Det er denne utviklingen – overgangen fra mesterlæretradisjonen til å bli en bredere, mer omfattende og samfunnsengasjert institusjon – som inspirerte Tornquist til å stille til valg som rektor i 2013.

– Allerede da jeg var nyansatt her i 2008, var inntrykket mitt at dette var en utvikling NMH hadde potensial til å lede an i, også internasjonalt. Vi er nest størst i Norden etter Sibelius-akademiet, og fikk en del oppmerksomhet i form av studenter og ansatte som søker seg hit. Jeg tenkte nok at jeg hadde noe å bidra med for å dytte NMH i den retningen. Det var ikke bare det at vi kunne gjøre det, men jeg mente, og mener fortsatt at NMH må være på ballen, rett og slett for å overleve, sier han.

Kantinekandidaten

Om «Studenten i front» var et overordnet paraplybegrep, har flere konkrete saker preget Tornquists rektortid: Den endelige innføringen av en kunstnerisk doktorgrad. Vekst – både i antall studenter og ansatte, og i de ulike formene for musikk som skolen underviser i. Nye kommunikasjonsstrategier, som strømming av konserter og Tornquists egen videoblogg «Rektors rom». Og ikke minst større samfunnshendelser som Metoo-oppgjøret og koronapandemien.

Men planen begynte et annet sted.

Da du tiltrådte, trakk du frem internasjonalisering, talentutvikling, og kantine som dine viktigste saker. Hvorfor akkurat disse?

– Eirik Birkeland, min forgjenger, gjorde en fenomenal innsats med internasjonalisering. Hans store motto var at NMH skulle bli «internasjonalt toneangivende». Men vi var jo ikke i mål. Det finnes en holdning, selv om det er i mye mindre grad nå, om at vi er oss selv nok. At norsk musikkliv er strålende, og himmel, hvis vi har klart å produsere Leif Ove Andsnes og Truls Mørk, så kan det ikke være noe galt i det vi gjør! Men det er ikke mer enn hva man kan forvente når man har talent og putter såpass med ressurser i noe. Vi har en posisjon også innen pop og jazz, men det er ikke mer enn hva andre land får til.

Tornquist peker på at han har dyrket kontakt og samarbeid med tilsvarende institusjoner i utlandet, og at rekrutteringen av både ansatte og studenter har blitt gjort med et internasjonalt perspektiv. At godt over halvparten av masterstudentene er internasjonale ser han på som en god ting.

– Det vil jo si at det er noen norske bachelorstudenter som ikke kommer inn på vår egen master. Men kanskje er det helt naturlig at de møter den internasjonale konkurransen allerede på det tidspunktet. Vi vet at mange av de norske som ikke kommer inn her, havner i utlandet. Jeg har selv en internasjonal bakgrunn, og jeg ser verdien av at man blir utfordret på sine kjerneverdier i møte med noe nytt. De utenlandske kollegene og studentene vi får hit er med på å berike oss, og av og til er det faktisk fornuftig å forlate Norge, for å åpne perspektivet. Det er benchmarking, en måte å heve vår egen standard på.

Peter Tornquist foran hvit vegg med en firkantet form på veggen.

Likevel er det musikktalenter der ute som ikke finner frem til NMH i det hele tatt. Tornquist skulle gjerne sett at skolen også var et naturlig valg for dem som ikke vokser opp i tradisjonelle musikkmiljøer.

– Talentutvikling er DNA-et i en musikkutdanning. Det ligger i hele konservatoriumstradisjonen. Men vi har fortsatt ikke klart å knekke koden på hva talentutvikling egentlig skal være. Det finnes musikktalenter som ikke ser at Musikkhøgskolen er et naturlig valg for dem. Det er ordentlig kjipt at ikke vi klarer å møte dem, selv om vi møter dem mer enn vi gjorde for åtte år siden. Folkemusikk- og jazzutdanningene har blitt større, Jenteprosjektet på komposisjon, det frie masterstudiet (FRIMA) og det frie kandidatstudiet (FRIKA). Det gir plass til flere stemmer, også til noen av de litt rare talentene.

Hva med kantinen? Fikk du orden på serveringen?

– Ja, det var viktig! Jeg ønsket en triveligere, sunnere og billigere kantine. Det var ikke noe hyggelig sted. Tilbudet var dyrt og holdt dårlig kvalitet. Jeg kan ikke si jeg er kommet i mål, men vi har i hvert fall utfordret bevisstheten om sammenhengen mellom kropp og prestasjon – musikerhelse, kan du si. Melkerull og rosinboller er ikke nødvendigvis nøkkelen til å lykkes.

Spis grønnsakene dine?

– Ja, eller jeg er ikke så veldig grønnsaksperson, selv om jeg er aktiv med trening og løping og det der. Det har sikkert påvirket hvordan jeg tenker om dette. Men mat er ikke en uvesentlig del av hverdagen. De valgene du tar i kost er ikke frakoblet de kunstneriske valgene du tar. Det har vært et litt pussig gjennomgangstema, og det tok noen år før vi punkterte det. Det er Studentsamskipnaden i Oslo som driver kantina, og jeg ga dem en uke på å komme opp med noe nytt, ellers var det kroken på døra. Da skjedde det ting. Men vi er ikke i mål før studentene velger kantina fremfor kiosken.

Bransjekultur og Metoo

En rektor kan imidlertid ikke velge alle sine saker. Metoo-bevegelsen traff kulturlivet som et slag i magen i 2017, og heller ikke NMH slapp unna. En svensk tidligere sangprofessor fikk flere anklager mot seg i en dokumentar fra Sveriges Radio og NRK – det gjaldt uønsket seksuell oppmerksomhet, sjekking, beføling og nakenfotografering, og 15 tidligere NMH-studenter stod fram. Professoren underviste ikke lenger på NMH, men om han hadde gjort det, hadde han fått sparken, sa Tornquist til Khrono den gangen.

– Det var den store. Siden har vi hatt en håndfull saker som har vært viktige å rydde opp i, men som det også har vært mulig å komme til bunns i. Vi har også sett noen nye utfordringer digitalt nå under koronapandemien – episoder der lærere ikke helt har klart å skille mellom digitalundervisning og sosialt liv med studentene, forteller Tornquist.

Peter Tornquist sitter i sofaen på rektorkontoret og ler.

Selv om det finnes systemer for å melde fra for studentene på NMH, tror Tornquist at den største bøygen ligger i bransjekulturen.

– Flertallet av episodene som har kommet opp, har vært innenfor klassisk musikk, ofte knyttet til orkesterverden. Det er en ganske lukket kultur, veldig preget av konkurranse, og der ser vi at det fortsatt er behov for å ta et oppgjør. Hvorvidt det skjer eller ikke, det vet jeg ikke, sier han.

Doktorgradssyke

En av de lengre prosessene som har foregått ved NMH fikk sin forløsning under Tornquists rektortid, nemlig etableringen av en kunstnerisk ph.d.. I 2018 innførte Kunnskapsdepartementet en doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid, et grep som oppgraderte det tidligere stipendiatprogrammet i kunstnerisk utviklingsarbeid, og dermed ga kandidatene en fullverdig doktorgrad på lik linje med vitenskapelige doktorgradsprogrammer.

På NMH var det i 2020 rundt 50 ph.d.-stipendiater. Om lag 20 av dem var på det kunstneriske programmet, som tok inn sine første kandidater høsten 2019.

– Vi kunne ikke gjort dette uten at frøene var sådd allerede tidlig på nittitallet. Harald Jørgensen, Harald Herresthal, Bjørn Boysen, sier han.

Han peker også på internasjonale strømninger som medvirkende årsak til at den kunstneriske ph.d.-en omsider er kommet på plass.

– På samme måte som at man for 10-20 år siden snakket om mastersyken, at det var for mange som tok mastergrad, så kan man i dag si at vi har doktorgradssyke. Det forventes at man skal ha en doktorgrad for å få jobb innen høyere utdanning. Vi har ikke hatt det samme presset på ph.d. som for eksempel Tyskland eller USA, men etter hvert som utdanningssektoren har blitt mer global, har vi sett kravet her også. Da blir det viktig at også kunstnere kan få den toppkvalifikasjonen, forklarer han.

– Hvorfor skal jeg synge operaarier? Hvorfor skal jeg synge romanser på fremmede språk? Det er gode grunner til det, men det skal ikke bare være fordi læreren din sier det.

Peter Tornquist Tidligere rektor på Musikkhøgskolen

Veksten i antallet doktorgradsstipendiater på NMH har preget skolen under Tornquists tid. Det har påvirket også resten av huset.

– Noe av det som har kommet frem er forståelsen av studenten som utforskende kunstner. Vi må få dem til å stille spørsmål fra dag én, og bygge en bevissthet rundt egen metode. Hvorfor skal jeg synge operaarier? Hvorfor skal jeg synge romanser på fremmede språk? Det er gode grunner til det, men det skal ikke bare være fordi læreren din sier det. Når du kommer til fjerde året og skal avlegge hovedinstrumenteksamen, skal du ideelt sett ha satt sammen ditt eget eksamensprogram, og vite hvorfor du gjør det akkurat sånn. Det er kunstnerisk utviklingsarbeid i praksis.

Hva med vektingen mellom kunstneriske og vitenskapelige programmer? På hvilken måte påvirker disse hverandre?

– Å få til et samspill mellom stipendiater på det kunstneriske programmet og det vitenskapelige programmet – jeg er ikke fornøyd med samspillet mellom disse. Det hadde vært en berikelse om pedagogene, oppføringspraktikerne og de rent utøvende kunstnerne utviklet seminarer sammen og var lesere av hverandres produkter. Men det har ikke vært lett. Kvantitativt jobber vi også for at de skal bli like store, med like mange stipendiater på kunstnerisk som vitenskapelig side.

Peter Tornquist foran en busk. Han snur seg og ser på en annen person, som vi kun ser bakhodet til.

Reddet av korona

Men vekst koster penger. Forskning og utvikling er én ting, mens andre kostnadsdrivere har enheten Centre of Excellence in Music Performance Education (CEMPE), styrking av administrasjonen, oppgradering av lys og lydanlegg i konsertsalene, digitalisering av opptakssystem, markedsføring – og Historieprosjektet, et forskningsbasert dokumentasjonsprosjekt i forbindelse med NMHs 50-årsjubileum i 2023, som herværende tekst er en del av.

Men Tornquist ville ikke kutte i disse tiltakene. For 2020 måtte budsjettet dermed legges med 16,5 millioner kroner i planlagt underskudd.

– Historieprosjektet var det første folk sa. Ut med det. Og konsertproduksjonsapparatet. Helt unødvendig. Podkaster, artikkelsamlinger, bøker. Men dette er ikke unødvendig egenreklame. Det er kunnskapsproduksjon, ting som setter oss inn i det større økosystemet, sier han.

I stedet ble koronapandemien en budsjettredder. Med tilnærmet null reisevirksomhet, mindre undervisning, avlyste prosjekter og noen offentlige lettelser, er underskuddet betydelig redusert.

I tillegg har 30 nye studieplasser og 2 nye stipendiatstillinger utløst friske offentlige midler. Men Tornquist vil ikke si at denne ekspansjonen ble gjort for å bøte på budsjettunderskuddet.

– Nei, det er livsfarlig hvis man legger det som en forutsetning for å gå i pluss på bunnlinjen. Teoretisk sett kunne vi gjort det, overbooket utdanningen og gamblet på at tilstrekkelig mange fullfører. Men vi er ikke avhengig av det. Vi prøver å dimensjonere utdanningen til markedet som finnes der ute. Og det er i vekst, sier han.

– Vi prøver å dimensjonere utdanningen til markedet som finnes der ute.

Peter Tornquist Tidligere rektor på Musikkhøgskolen
Portrett av Peter Tornquist foran svart og hvit bakgrunn.

Kan ikke digitalisere øving

Pandemien var kanskje med på å redde budsjettet, men den la først og fremst en betydelig demper på mer eller mindre all aktivitet på skolen.

– Det vanskeligste har vært å finne balansen mellom safety og sanity, sier Tornquist. Ifølge ham har det ikke vært betydelig smitte blant elever eller lærere.

– Vi ser at smittefaren ikke er kjempestor innenfor vår virksomhet, fordi vi kan kontrollere faktorene. Vi kan begrense antall folk, vi kan holde avstand, vi kan bruke munnbind. Samtidig kan vi ikke bare la ting gå, gjennomføre mesterklasser, orkesterprosjekter, og risikere et større utbrudd.

Digitale alternativer som onlineundervisning og strømmede eksamenskonserter og mesterklasser ble plutselig akutt nødvendige. Noen ga brukbare midlertidige løsninger, som én-til-én-undervisning der studenten i forkant sender inn et opptak som så diskuteres på timen. Andre har ført til muligheter som man ikke så for seg, som en stor økning i interessen for eksamenskonserter gjennom strømmeserien Ekstreamen.

Digitalisering var også en viktig sak for deg og din prorektor Hilde Ringlund under valgprosessen før du tiltrådte som rektor. I noe av valgmaterialet deres nevnte dere spesifikt online mesterklasser og digital undervisning. Hvor godt forberedt var dere da pandemien traff?

– Jeg vil ikke si at vi var godt forberedt, men vi klarte å kaste oss rundt. Vi digitaliserte mye av undervisningen, men man kan ikke digitalisere øving. Det er helt umulig. Så det har vært kjempeviktig for oss å kunne ha et åpent hus, der studentene kan få komme og øve. Det er helt sentralt, sier Tornquist, og legger til: – Faktisk, i tiltaksplanen for 2020, så var det et mål at hver fagseksjon skulle ha minst ett digitaliseringsprosjekt i løpet av året. Akkurat den boksen kan vi tikke av med god samvittighet. Men nå vi må lære av krisen for å være forberedt til neste gang meteoritten treffer.

Mørkt nærbilde av Peter Tornquist i profil.

Les også

Artikler relevante