Studenten på veggen

– Jeg la merke til at de hadde gratis kaffe, så jeg spurte om jeg kunne få en kopp. Det kunne jeg, men da måtte jeg stille noen spørsmål om jobbskygging. Så da gjorde jeg det.

Cellist og dirigent Andrine Erdal ler rått når hun forteller hvor tilfeldig det var da hun stoppet opp ved standen til studentene som driver jobbskyggingsprosjektet. Hun var førsteklassing på orkesterdireksjon på Norges musikkhøgskole, og hadde egentlig aldri tenkt på jobbskygging.

Jobbskygging er et studentdrevet prosjekt, og foregår i samarbeid mellom Studentutvalget på Musikkhøgskolen og Senter for fremragende utdanning i musikkutøving (CEMPE). Målet er å gi studentene verdifulle erfaringer fra det arbeidslivet de selv skal møte etter studiene. Det er først og fremst tidligere NMH-studenter som lar seg skygge – studenten tar selv kontakt med vedkommende og avtaler hvilket prosjekt som kan egne seg.

I porteføljen av alumni som deltar i prosjektet finner man etablerte musikere – noen med kjente navn, som Ingrid Røynesdal, Hedvig Mollestad og Mari Eriksmoen. For Erdal var valget derimot åpenbart – Torodd Wigum var den eneste dirigentrepresentanten. Kontakt ble etablert og Wigum inviterte Erdal til et orkesterprosjekt i Malaga.

– Jeg trodde ikke jeg skulle få det godkjent, siden det var i Spania, forklarer hun.

Men Erdal fikk reise. I fem dager var hun flue på veggen mens Wigum dirigerte orkesteret Academia Galamian, startet opp av den norske fiolinisten Anna Margrethe Nilsen og spanske Jesús Reina.

– Da jeg satt på flyet og innså at jeg skulle reise alene til Malaga, tenkte jeg ‘Hva er det jeg holder på med?’ Men det ble jo veldig bra.

Hva gjorde du for å forberede deg?

– Jeg sjekket ut repertoaret og pratet med Torodd. Jeg ville ha kontroll på musikken og mulighet til å følge med. Det var veldig kult å få være med på hele prosjektet, ikke bare generalprøven og konserten.

Wigum konsulterte med Erdal underveis i øvelsene, og den unge studenten understreker hvor heldig hun føler seg som fikk snakke med så etablerte musikere. Hun innser at det er tidlig å få et innblikk i arbeidslivet allerede som førsteårsstudent.

– For meg var det veldig sunt. Jeg har tenkt mye på det etterpå, gått rundt og reflektert over den virkelighetssjekken. Det er så annerledes å være midt i det enn å sitte og studere. Da er man så trygg, men man skal jo videre. Det var veldig fint å gjøre det så tidlig.

I følge Erdal var språket en uforutsett utfordring. Korte, prøvetekniske ting er ofte ikke noe problem, men ved tolkningsmessige spørsmål måtte spansktalende Nilsen steppe inn for å oversette, forteller hun.

– Torodd ble nok litt overrasket, det var mye som ikke var helt som forventet. Folk kom ofte for sent, men i løpet av øvelsene var det veldig bra fokus og de fulgte godt med. Ikke noe tull og prating med sidemannen. Man merket at folk gikk hjem og øvde på det de ikke kunne.

Mens vi norske kommer tidsnok, men er litt mindre fokuserte?

– Vi har det nok litt mer koselig, svarer hun og ler igjen. – Men de spilte med utrolig stor intensitet på konserten, tok initiativ og gønna på. Man blir minnet på at musikk er på tvers av land og språk. Det glemmer jeg ofte litt når jeg bare går rundt på Musikkhøgskolen. Plutselig smilte hele orkesteret på samme sted, fordi alle merket hva som skjedde der. Det var veldig fint å se.

Erdal beskriver Wigum som en litt annerledes dirigent.

– Han dirigerer ikke bare store orkestre, men gjør litt mer folkelige ting også. Familiekonserter, reiser rundt eller hiver seg på litt mer utradisjonelle prosjekter. Det er kult å se det spontane i det å komme seg til nye steder og få ting til å funke både her og der. Man må stå veldig på egne ben i livet, ta initiativ, snakke med folk. Det er et selvstendig yrke, og veldig interessant for meg å se på nært hold.

– Endelig fikk vi møttes i Norge! Utbryter Torodd Wigum idet han og Andrine Erdal møtes i foajeen på Musikkhøgskolen for å bli tatt bilder av. De klemmer hverandre og ler.

Den Trondheim-baserte dirigenten har bare hatt én student med seg på jobbskygging før, og det over mye kortere tid. Selv beskriver han seg som allsidig, riktignok med mer beskjedne ord:

– Jeg gjør veldig mye forskjellig, tør jeg vel påstå. Barnekonserter, distriktsopera, forsvarskorps. Det har liksom blitt greia mi, sier han, før han trekker på skuldrene og legger til at veien blir til mens man tråkker den opp.

Han sa umiddelbart ja til å være en av mentorene i jobbskyggingsprosjektet, da han ble spurt for noen år siden.

– Jeg syntes det hørtes ut som en veldig god idé og et bra tilbud. Det fine er jo at det ikke forventes noe mer av den som skygges, enn det man allerede gjør.

Wigum er tidligere bratsjist og har undervist litt i bratsj, men har lite erfaring fra en-til-en-undervisning i direksjon.

– For meg er den en veldig passende setting å ha kontakt med unge studenter i. Å dele mine egne erfaringer og vise hvordan arbeidssituasjonen er.

Hadde du noen lignende muligheter da du studerte selv?

– Nei, men jeg oppsøkte jo de erfarne. Ole Kristian Ruud (professor i orkesterledelse på NMH, red. anm.) var sjefsdirigent i Trondheim da jeg gikk der. Han var konge i byen og den store stjerna, så jeg prøvde å komme inn til ham, og det fikk jeg. Det ble jo en slags jobbskygging i praksis.

Han trekker frem det å få tilegne seg kunnskap som ligger litt på siden av selve fagfeltet, og bruker operasanger Mari Eriksmoen, som også er en del av jobbskyggingsprosjektet, som eksempel.

– Jeg ser for meg at det ikke bare er stemmefaget, men å få oppleve henne ute på veien, i Operaen og ute i Europa. Det må være veldig flott å se.

Hva tror du var det viktigste Andrine tok med seg fra jobbskyggingen med deg?

– Kanskje det at jeg som dirigent kom til noe som ikke var helt det jeg hadde forestilt meg. At det også kan være en del av hverdagen, at ikke alt går på skinner eller er strømlinjeformet. Det var en litt skranglete uke, men det endte veldig bra!

Erdal opplevde at orkesteret hadde stor tillit til Wigum som dirigent, til tross for at de ikke visste noe om ham fra før. Selv hadde hun heller aldri snakket med ham tidligere.

– Jeg hadde nok blitt veldig selvbevisst i en sånn situasjon, og tenkt at jeg måtte passe ekstra på. Men det må være gøy å dele erfaringer med noen som ikke har erfart så mye ennå, selv om det sikkert er rart å bli sett på på den måten.

Fikk du noen aha-opplevelser underveis?

– Jeg har jo spilt masse i orkester selv, men da får man sjeldent snakke med dirigenten etterpå. Denne gangen fikk jeg høre begge sider, både se orkesteret og deretter prate med Torodd, før og etter både øvelsene og konserten. Og ofte tror man jo at de ikke får med seg alt når man sitter i orkesteret, men det gjorde han. Jeg skjønte at man må ha en plan for å få til det man vil. Det holder ikke bare å si ting én gang, man må være tålmodig i prosessen.

Wigum synes det er stor stas at noen ønsker å jobbskygge ham, og minnes da han selv besøkte en amerikansk dirigent for i praksis å skygge ham.

– Da jeg dro sa han at det var så hyggelig, fordi ‘you made me feel important,’ siterer Wigum og ler, men legger til at han kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene.

Det er ikke bare studenten som har glede av samarbeidet. Wigum har begge gangene syntes det var nyttig å høre studentenes opplevelse av det som skjer, og ser på det som et tosidig prosjekt.

– Undervisnings-Norge endrer seg, og de fleste lever jo litt i sin egen generasjons boble. At du kan begynne å studere direksjon så tidlig, for eksempel.

Følte du at du selv også lærte noe av å bli skygget?

– Ja, for man søker seg jo ofte til de eldre og mer erfarne for å lære, men man lærer veldig mye av å snakke med dem som er i startfasen også. Også blir man kanskje litt ekstra nøye på prøveteknikk og det å ha en bra plan, når du har noen som ser deg over skulderen.

Likevel presiserer han at det å bli dirigent tar tid. Han har oppfordret Erdal til å fortsette med celloen, og rett og slett suge til seg all den musikkunnskapen hun kan. Man kan ikke bare stå å vifte med armene, man skal ha tanker og visjoner om det man gjør. Selv ble han assistentdirigent først da han var 37.

Erdal svarer et rungende ja på om hun vil anbefale andre studenter å gjøre som henne.

– Jeg sitter igjen med følelsen av at det er viktig å komme seg ut av skolen og se andre ting. Ikke bare hva gjelder jobbskygging, men for eksempel det å reise alene. Man må ta ansvar for seg selv og sørge for at man lærer og får noe ut av det. Det føles bra å komme tilbake med nye perspektiver.

Hun tenker seg om.

– Det viktigste jeg lærte var kanskje at det er lov å være ambisiøs både i det store og i det små. Ikke at jeg bare skal dirigere store orkestre, men at når jeg har et utgangspunkt kan jeg få det så og så bra, og når vi kommer dit får vi det kanskje enda litt lenger.

Cellist Erdal siterer den verdensberømte, sovjetiske cellisten Mstislav Rostropovitsj for å oppsummere.

– Han sa at uansett om han likte eller hatet de han møtte, forsøkte han alltid å finne ut hva han kunne lære av dem. Det har jeg tenkt på, at det ikke har noe å si hvem det er, men hvis erfaringene deres er annerledes enn dine egne, så er det spennende uansett. Det er helt forskjellig hva folk har erfart alt etter hvem du prater med, så desto flere burde man jo snakke med!