Synger på første vers

Det er oppløp til kakofoni i hovedsalen på Vestre Aker menighetshus. Mens én del av Det Norske Solistkor løfter rytmisk på skuldre og armer under instruksjon av koreograf Kristin Ryg Helgebostad, øver en annen gruppe på intonasjon med gjestedirigent Martina Batič.

«To – do, to – do …»

Sangerne spytter ut konsonantene. Henrik Hellstenius, komponisten bak verket Politeness and Cooperation for kor, elektronikk og koreografi, følger nøye med fra sidelinjen. Det samme gjør et knippe studenter fra Norges musikkhøgskole – blant dem Hugo Gjelsvik Herrman, bassanger og direksjonsstudent på fjerde året. Han er ikke avskrekket av det han ser. Tvert imot.

– Jeg har sansen for det. At de faktisk har fått med en koreograf som har utarbeidet bevegelsene. Det er gøy.

Det er ikke første gang Gjelsvik Herrman overværer en prøve med Solistkoret. Når timeplanen tillater det stikker han gjerne innom for å suge til seg kunnskap, og om kun kort tid skal også han øve på diksjon og bevegelser sammen med resten av sangerne. I løpet av høsten og våren skal han nemlig ha praksis i koret.

– Solistkoret gjør mye spennende musikk med mange dyktige dirigenter, og gjennom Norges Ungdomskor har jeg også fått anledning til å synge sammen med Solistkoret tidligere. Jeg har hatt et ønske om å gjøre mer av det og samtidig få innblikk i hvordan man driver et profesjonelt ensemble på høyt nivå, sier Gjelsvik Herrman. Han forteller at planen er å bli kordirigent – men for å bli en god dirigent er det en stor fordel å ha stått på andre siden, som sanger.

Han har forflyttet seg fra øvingssalen, hvor Solistkoret øver til Ultimafestivalen, og ned i kjelleren, til et av møterommene på menighetshuset. Ved siden av sitter sopran Guro Utne Salvesen. Hun gjennomførte et års praksisperiode i Solistkoret i sitt avsluttende år på masterstudiet, som den første etter at tilbudet ble lansert i fjor. Den gangen var valgemnet kun åpent for klassiske sangere på masternivå. I år har tilbudet blitt utvidet til tredje- og fjerdeårs bachelorstudenter.

– I løpet av hele studieforløpet, både på bachelor og master, har jeg sunget fast i kor, forteller Utne Salvesen. – Jeg har også vært med i øvingsensemblene for direksjonsstudentene på Musikkhøgskolen. Da fikk jeg smaken på å være i et litt mindre ensemble, og det å synge med både medstudenter og profesjonelle, også fra Solistkoret. Solistkoret er noe jeg alltid har drømt om å få være med i, så når praksisplassen kom som en mulighet passet det perfekt, sier Utne Salvesen, som i dag jobber frilans som musiker.

Hun kjenner Gjelsvik Herrman fra før. De har sunget i Norges Ungdomskor (NUK) sammen og ble begge plukket ut til å delta i World Youth Choir i Kina i 2018. Praksisplassen, som de nå også får til felles, er et prosjektbasert valgemne med et omfang på to studiepoeng per prosjekt. Opptak avgjøres på bakgrunn av prøvesang, og studentene som følger emnet deltar i inntil fire prosjekter i løpet av et studieår. Hvilke prosjekter praksisen skal omfatte avtales mellom DNS og studenten, og et prosjekt varer i cirka en uke.

Utne Salvesen deltok på i alt tre prosjekter, blant dem Mozarts Requiem og Årstidene av Haydn. Hun skulle gjerne blitt med på flere om det hadde vært åpning for det.

– Jeg var med på prosjektene som passet inn i min timeplan og som jeg fikk tilbud om å være med på. En praksisperiode over et lengre strekk ville gjort at du kunne være med på flere ulike typer prosjekter, det hadde gjort det til en enda kulere greie. Solistkoret gjør jo ekstremt mye forskjellig musikk.

For Utne Salvesen representerer praksisordningen en unik mulighet til å prøve seg i koret uten presset om å gjøre et perfekt førsteinntrykk – en frihet man ikke har om man som student blir hentet inn som betalt vikar.

– Du kan utforske rollen uten å være kjemperedd for at du ikke gjør en god nok jobb. Det rommet får du fordi du er der som student. Det var veldig fint.

At Solistkoret bruker studenter som vikarer betyr i praksis at du som student i ubetalt praksisplass deltar i samme prosjekter som betalte medstudenter. Er det problematisk?

– Det kan bli litt rart, ja. Jeg tror kanskje det også er noe av grunnen til at de har utvidet tilbudet til bachelor. Men så lenge alle som er involvert i prosjektet vet at man er der som student, at man har en utforskende rolle – uten at det skal gå på bekostning av nivået på koret – synes jeg det er et godt argument for at praksisen ikke er betalt.

Som en del av praksisordningen får hver student tildelt en mentor i koret. For Utne Salvesen ble ordningen en gradvis vei mot en selvstendighetstrening, ettersom mentoren hennes gikk ut i barselpermisjon underveis. Hun ser potensialet i å bygge ut mentorrollen – at man som student får møte vedkommende før prøvene begynner, får diskutere prosjektene, musikken og forberedelsesnivået.

Gjelsvik Herrmans mentor er Peder Arnt Kløvrud. Bassangeren og vokalpedagogen er utdannet ved Barratt Dues musikkinstitutt, og har sunget i Solistkoret siden 2005. Tross lang fartstid i koret er det første gangen han går inn i rollen som mentor, og han ser for seg at vervet kan bli minst like lærerikt for ham som for Gjelsvik Herrman.

– Jeg hadde satt veldig pris på å ha en fadder da jeg begynte i koret, en som kunne gi litt tilbakemeldinger på hvordan man funker i gruppa. Kanskje lærer jeg også litt om meg selv, som mentor blir jeg sikkert mer bevisst på hvordan jeg er i koret.

Praksisordningen er en bra virkelighetsorientering for studenter, mener Kløvrud.

– Det er viktig å ha den kontakten med unge sangere som er under utdanning. Da jeg studerte skulle man ikke synge i kor, man skulle konsentrere seg om en solokarriere. Men de fleste jobbene er i kor og ensembler, det er virkeligheten når man er ferdig. Da kan det være fint for en student å se hvordan det fungerer.

Grete Pedersen, kunstnerisk leder og dirigent for Det Norske Solistkor, er initiativtaker til ensemblepraksisplassen og bindeleddet mellom koret og NMH, hvor hun er professor i kordireksjon. Den ferske mottakeren av Lindemanprisen er opptatt av at mentorordningen skal skreddersys til den enkelte student, men påpeker at de fortsatt jobber med å finne formen på tilbudet. Først og fremst er hun glad for at de endelig er i gang.

– Dette har vi jobbet for i mange år. At vi nå har fått det til er så bra. For NMH, for Solistkoret og for sangmiljøet i Norge rett og slett. Operakoret vil også ha glede av dette.

Hvorfor er praksisordningen viktig?

– Det er et gap mellom studier og det profesjonelle utøvende livet som vi må tette. Hvis folk kan kjenne på nettverket og hva som skal til mens de er i utdanning, kjenne det på kroppen, så er det en bro. Så er det også et ønske om å få inn noen med sterk kjennskap til det norske språket. Ikke bare på grunn av norskspråklig repertoar, men det er en klangvalør der, også når man synger på latin. Når vi har ledige plasser kommer det mange dyktige søkere fra Europa, og jeg vil gjerne ha noen fra andre land i hver stemmegruppe. Men det er en balanse.

Det er ikke bare studenten i praksis som berøres av ordningen, men også mentoren, koret, du som kunstnerisk leder og dirigent. Hva får de involverte igjen?

– Det er vinn, vinn, vinn. For sangerne i Solistkoret er det en påminnelse om de unge som kommer og puster dem i nakken. De som er mentorer må forholde seg til opplæringsbiten ved å sette ord på ting, og når man gjør det blir ofte mye avklart for en selv også. Så synes jeg det er fantastisk å se folk utvikle seg, det er noe av det fineste jeg vet om. Det er meningen at studentene skal få lov til å prøve og feile litt, de trenger ikke være ferdige.

At praksisplassen kun rommer to til fire prosjekter i året er en bevisst strategi – det er bedre å bygge gradvis opp enn å gå for sterkt ut og love noe man kanskje ikke klarer å holde.

– Vi har ikke løst alt ennå, vi prøver oss litt frem. Men det er en flott måte å rekruttere dyktige folk på. Vi kommer til å spørre Guro om å bli med på et prosjekt nå, hun bare vet det ikke ennå, smiler Pedersen.

– Hvis man er dyktig nok til å få en plass i Det Norske Solistkor så er det ikke så vanskelig å få plass i de andre profesjonelle korene i Europa heller. Vi legger et grunnlag for at de kan få arbeid, det er vi opptatt av når vi utdanner studenter, sier Pedersen, og benytter anledningen til å skryte av sanglærerne på NMH.

– Ikke alle får en karriere som Lise Davidsen. Det er flott å se at sanglærerne på Musikkhøgskolen legger til rette for at det å synge i kor og i ensemble også er en viktig del av det å være sanger. Det som er så selvfølgelig på orkestersiden har ikke vært så selvfølgelig på sangsiden.

Inne på menighetshuset fortsetter prøvene, nå med komponist Gunnar Eriksson og hans Romanska bågar fra A Human Credo. Utenfor står Gjelsvik Herrman og taster iherdig på en gammel Nokia-mobil, sender beskjed til læreren om at han kanskje blir noen minutter forsinket til timen som strengt tatt begynner nå. Han har tatt på jakken, låst opp sykkelen.

– Jeg håper å få være med på mest mulig prosjekter i Solistkoret i løpet av året. Og flest mulig forskjellige prosjekter. Noe med orkester og helst noe samtidsmusikk som på øvelsen nå nettopp, det er alltid spennende å se hvordan man jobber med helt ny musikk. Det er viktig å bygge kompetanse rundt det, også flere steder enn bare i Solistkoret.