Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Utveksling i koronaens tid

Ragna Rian står foran Musikkhøgskolen

Studenter ved Norges musikkhøgskole forfølger stadig drømmen om et skoleår i utlandet, sjøl om smitteverntiltak gir upåakta utfordringer.

– Det bråstoppa da ting hadde begynt å flyte skikkelig. NMH ringte og sa at de skulle betale flybilletten til Norge, at Østerrike var blitt et farlig sted å være. Så da var det bare å reise fra alt sammen, og dra hjem til til snø og granskau, sier Ragna Rian.

Helt fra Ragna besøkte Wien for første gang som 13-åring, visste hun at hun kom til å bo der. Det var noe eget med byen. Nesten dirrende. Den unge fiolinisten lot seg innta av de vakre bygningene, den klassiske musikken som liksom strømma ut fra overalt, og at det gikk an å gå rundt i de samme gatene som alle de store komponistene hadde traska i. Stoltheten til menneskene som bodde der nå.

I løpet av det første året på bachelorstudiet i utøving klassisk, kjente Ragna at hun blei mer og mer rotløs, at hun ikke helt fant en retning i det hun dreiv på med. Hun begynte å tenke på Wien igjen. Lengta etter et ankringspunkt. Det andre året bestemte Ragna seg for å søke på Universitat für Musik und darstellende Kunst Wien (MDW), gjennom EUs program for utveksling – Erasmus.

– Jeg fikk hjelp av NMH til det jeg trengte med søknaden. Så dro jeg bare av gårde, sier hun.

– Men jeg måtte lære meg tysk fra bånn av. Jeg dro til Wien i september, skolen skulle starte i oktober. Jeg hadde fire uker på meg, og hadde fått støtte til et språkkurs. Det gikk fint. Jeg var veldig motivert for å lære tysk, også fordi språket er inngangsporten til kulturen, sier Ragna.

I nabolaget til Beethoven

Ragna liker heldigvis å prate med folk. Hun dro på konserter og i pausene kom hun i snakk med folk hun hadde sett i gangene på skolen. Ragna snakka i vei, på et tysk som for hvert ord blei mer stødig.

– Ei jente lagde også en svær Erasmus-chat på Facebook. Det var veldig vellykka. Om noen skulle ut og drikke øl, eller dra på konsert, fikk alle vite det. I det hele tatt var det en stor forskjell fra Oslo, at det var mye mer konserter, sier hun.

– Og mye mer øl.

Etter hvert kom Ragna inn i et miljø av unge musikere og komponister. Hun betegner seg sjøl som heldig. Hun flytta fra den kalde hybelen hun hadde ordna seg før hun forlot Oslo, og inn i ei mer romslig leilighet i sentrum, i strøket hvor Beethoven komponerte sin niende symfoni.

Bråstopp

Tidlig om morgenen gikk Ragna Rian gjennom byen. Hun ville være på skolen klokka åtte for å sikre seg et øverom. Resten av dagen fulgte hun undervisning, møtte venner, gikk på kammermusikkøving. Hun prøvespilte for et orkester. Konsertplanene blei etter hvert mange.

Så kom korona.

– Det var så masse spennende jeg skulle gjøre. Ting som betydde veldig mye for meg. Alt blei avlyst. Jeg måtte hjem til Norge. Det var ganske trist, faktisk, sier Ragna.

Hun skjønte kjapt at det ikke var noe poeng å prøve å gjenskape Wien i Norge. Hun forsøkte ikke å tenke på alle konsertene som aldri skulle bli noe av.

– Heldigvis hadde jeg lærere på MDW som insisterte på at dette kunne være en god anledning til å gjøre alt det som man ikke vanligvis får tid til, sier hun.

– Jeg opplevde at lærerne i Wien var ekstremt løsningsorienterte. Det kom noe helt nytt ut av koronasituasjonen, som jeg ikke hadde venta.

Ragna Rian Fiolinist og utvekslingsstudent 2019/2020
Ragna Rian står foran Musikkhøgskolen

Over Zoom dro lærerne i gang prosjekter. Ragna analyserte Bach-fuger. Hun simulerte prøvespill. Den digitale snuoperasjonen gikk ifølge den unge fiolinisten overraskende raskt.

– Jeg opplevde at lærerne i Wien var ekstremt løsningsorienterte. Det kom noe helt nytt ut av koronasituasjonen, som jeg ikke hadde venta, sier hun.

I slutten av juni fikk Ragna dra tilbake. Skolen hadde forlenga semesteret med én måned. Studentene skulle få en mulighet til å ta igjen tapt undervisning.

– Og jeg fikk plass i orkesteret som jeg prøvespilte for i februar. Vi spilte en av de første konsertene i Østerrike, etter at landet begynte å åpne opp igjen. Til og med presidenten skulle komme, sier Ragna.

På tross av korona

Da Eirik Sanner i august dro på utveksling til Luzern i Sveits, visste han at ting ville bli annerledes.

– Jeg vurderte situasjonen dithen at det ikke spiller noen rolle hvor jeg er, så lenge jeg holder meg på én plass. Jeg var litt stressa med tanke på forsikringer og sånt, med da det gikk i orden var jeg egentlig ikke i tvil, sier han.

Sveits er ikke med i EU, men tilbyr et program som en ekvivalent til Erasmus. Eirik tar sitt første år på masterstudiet i utøving som utveksling, med eufonium som hovedinstrument. Det viktigste for ham var at skolen i Luzern helt sikkert hadde «live» undervisning.

– Så lenge jeg får spilletimene mine og en plass å øve, er jeg happy. Konserter er sjølsagt viktig, men hele veien har Sveits være omtrent på samme nivå som Norge, så det spiller egentlig ingen rolle i den forstand heller, sier han.

En tilsikta munketilværelse

Som ung musiker i Oslo, levde Eirik et liv fullt av forpliktelser. Han spilte i amatørkorps, gjorde oppdrag som frilanser, i tillegg til å opprettholde kontakten med familie og venner. Utvekslingsoppholdet var en anledning til å «grave seg ned» i instrumentet sitt, som Eirik beskriver det.

– Her kan jeg være ordentlig nerd 24 timer i døgnet, og bare holde på med mitt. Dessuten ville jeg gjerne oppleve en annen lærer. Thomas Rüedi har vært en av de store utøverheltene mine, en av de store solistene på mitt instrument. Jeg ville lære av ham, forstå hvorfor han gjør som han gjør, sier Eirik.

– Her kan jeg være ordentlig nerd 24 timer i døgnet, og bare holde på med mitt.

Eirik Sanner Eufonist og utvekslingsstudent 2020/2021

Da han skulle søke om utveksling, opplevde Eirik at NMH var behjelpelige med tilrettelegging og oppfølging i søknadsprosessen. Han poengterer at det finnes mange partnerskoler rundt om i verden, og derfor store muligheter for å la seg inspirere av andre innfallsvinkler, andre teknikker.

– Det var litt tiltak å komme i gang, men når prosessen var underveis, fikk jeg den hjelpa jeg trengte av NMH. Hva angår bosted, trykka jeg bare ja takk på søknadsdokumentet, også ordna alt seg. Jeg bor nå i et studenthjem litt utafor byen, og sykler inn til skolen hver morgen. Jeg er veldig fornøyd med å ha sluppet å dra på boligmarkedet i Sveits, sier han.

Med munnbind i gangene

På skolen foregår all undervisning på tysk. Eirik Sanner fikk også tilbud om støtte til språkkurs, men ettersom studentene må følge kurset i landet de skal oppholde seg i, forsvant det i «koronasurret», som Eirik sier. Han måtte klare seg med tysken fra videregående.

– Det går sakte, men sikkert framover. Vi har en del diskusjonsfag, hvor vi snakker om musikk med hverandre. Da bare snakker jeg på engelsk, og det er helt greit for de andre, sier han.

Eirik forteller at smittevernstiltakene gjør at det nok er litt vanskeligere enn normalt å bli kjent med folk. De sosiale arrangementene er ikke like mange som før, og på skolen er det påbudt med munnbind hver gang man forlater et klasserom.

– Sosialiseringa går litt treigt, blant annet på grunn av maskene. Det er ikke alltid like lett å høre hva folk sier, og jeg ser ikke alltid hvem det er jeg møter i gangene, sier Eirik.

Større miljø

Likevel løfter Eirik Sanner fram klassemiljøet som en av de mest positive overraskelsene ved utvekslingsoppholdet hittil. De første åra på bachelorstudiet ved NMH var det bare to stykker i klassen for eufonium, så blei de tre. Men forskjellen er likevel stor til høyskolen i Luzern, hvor de er åtte til sammen.

– Det er et veldig ålreit miljø her, fine folk. Vi øver inn samme stykke hver uke, og hver onsdag har én person i klassen ansvar for å lære resten noe nytt. Jeg var fus og brukte anledninga til å fortelle om mine daglige rutiner, sier Eirik.

– Jeg ser på dette året som en mulighet for å utvikle kunstnerskapet mitt.

Eirik Sanner Eufonist og utvekslingsstudent 2020/2021

For den utvekslende eufonisten ligger nøkkelen til suksess i hverdagsstrukturen. Som han ønska seg, har han fått mye mer tid enn han hadde i Oslo. Spørsmålet er hvordan Eirik skal disponere alle de nyerverva timene.

– Uten forpliktelser, blir det viktig å passe på den daglige strukturen. Sånn at man ikke bare blir sittende inne og gjøre ingenting. Jeg tror jeg begynner å skjønne hvordan jeg sjøl fungerer under disse forholdene. Jeg har aldri bodd så langt hjemmefra før. De praktiske og logistiske detaljene ved hverdagen, er i ferd med å falle på plass, sier han.

Utvikler kunstnerskapet

Eirik Sanner prøver å være på skolen klokka sju, for da er det lettere å finne et øverom. Han øver et par timer, før han er så sliten i leppa at han må ta en pause. Da kan det være han drar og trener, for det er noe nytt han har begynt med, forteller han. Så er det tilbake på skolen, hvor Eirik lytter til musikk, skriver, gjør oppgaver. Han går på seminar eller forelesning. Først når folk begynner å dra hjem i femtida, øver han i to timer til. Etterpå setter han seg på sykkelen og tråkker hjem til studentboligen.

– Jeg ser på dette året som en mulighet for å utvikle kunstnerskapet mitt. Jeg har valgt en fagpakke på skolen som hjelper meg med det, og en lærer som gjør det samme. Nå gjenstår det bare finne en måte å bruke de resterende 20 timene i døgnet optimalt, for å nå dét målet, sier Eirik.

Artikler relevante