NMH som klangbunn

– Jeg vokste opp i et miljø på Gjøvik med mange dyktige strykere, men jeg regnet meg ikke som del av den «standarden», innleder Helene Gihle Hilde på spørsmål om hvorfor hun søkte seg til Norges musikkhøgskole. – Jeg gikk ikke på musikklinje, og ikke før i andre klasse på videregående ville jeg se om jeg klarte opptaket på fiolin ved NMH. Da tanken først var oppstått, jobbet jeg målrettet. I 1984 fikk jeg plass på det utøvende kandidatstudiet og flyttet til Oslo.

Hvilke forventninger hadde du da du startet?

– Jeg hadde hospitert litt på høgskolen allerede, så jeg ante at studiet innebar frihet, men all øvingstiden vi hadde, var jeg ikke forberedt på, og det tok tid å lære seg å bruke den effektivt. Men bare det å komme til storbyen, og mestre livet på egenhånd, var fantastisk. Første skoledag holdt komponisten Olav Anton Thommessen en innledning, han snakket om den lille flammen som brant hos alle som hadde utsatt seg for prøvespill og var drevet mot et utøverstudium. Han ba oss om å ta vare på denne flammen. Senere har jeg tenkt mye på hvor rett han hadde. Det var flott å bli møtt slik på første skoledag.

Konservativt!

Allerede fra 16-årsalderen begynte Gihle Hilde å undervise andre. Å møte mennesker i ulike læringssituasjoner og formidle entusiasme omkring musikken har vært del av virksomheten hennes nesten hele livet. Strukturene rundt hennes egen instrumentalundervisning har formet holdningene til å støtte elevene, tror Hilde.

– Det klassiske miljøet ved NMH var konservativt. Det innebar en mesterlæringstradisjon, hvor den enkelte lærer jobbet på sin spesifikke måte, med ulik dedikasjon. Det virket som om de selv bestemte metodikk og hvorvidt de ville samarbeide med andre lærere; som oftest virket slike samarbeid helt fraværende. Det var ulikt hvordan de satset på studentene, noen ble hyppig fulgt opp og fikk oppdrag, og andre ikke. Det kunne oppleves nokså tilfeldig for studentene, i altfor stor grad. Og jeg opplevde ikke at det fantes noe apparat som kunne ta imot henvendelser når ting ikke fungerte. Som student slo det meg aldri å protestere. Heldigvis er det mye mer system rundt alt dette nå, forteller hun.

Men så var det også mye positivt, påpeker Gihle Hilde.

– Ja, man må ikke misforstå, det var fantastiske lærere – mange av dem var det en opplevelse i seg selv bare å få møte – og flere har betydd mye for meg. Men strukturen tok ikke høyde for at ting kunne være vanskelige, og jeg tror alle studenter møter på noe vanskelig i løpet av studietiden. Samtidig hadde vi et slags støtteapparat i oss selv. På 80-tallet var høgskolen spredt på mange lokaler, med små miljøer på hvert tilholdssted. Gjengen av strykere, pianister og gitarister på «Svendsen» i Universitetsgata ble godt kjent. Jeg var blant de siste som tok eksamen i Bogstadveien kapell. Etterpå ble miljøene store, pendelen slo andre veien, og man snakket mer om ensomhet blant studenter. I min studietid var vi nesten som en familie.

Hvordan var det faglige tilbudet?

– Jeg elsket tilgangen til høgskolens egne konserter, gikk gjerne på flere i uken, og var særlig fascinert av tidligmusikk, hvor man var blitt opptatt av oppføringspraksis. Tolkningene var helt annerledes enn på innspillingene fra 70-tallet! Jeg likte støttefagene, særlig sonologi med Thommessen, og kulturpolitikk med Elef Nesheim. Mye av det jeg lærte om hvordan kulturlivet fungerer, har jeg hatt bruk for senere. I disse fagene møtte jeg også andre studenter, folk som var mer ulike meg selv. Å oppleve hvor ulike folk som studerte musikk var, og hvor ulikt vi faktisk studerte, ble jeg veldig inspirert av.

Du valgte et utøverstudium, men har hatt en bredere innretning gjennom det meste av din karriere. Hvordan var veien fram mot denne bredden?

– Da jeg studerte, hadde jeg ikke veldig bestemte tanker om livet etterpå. Jeg ville holde på med musikken jeg var glad i, og se hvor god jeg kunne bli. Mot slutten av andre avdeling ble jobb i orkester et tydelig mål for meg. Å gå rett videre fra kandidatstudiet til diplom var ikke like vanlig som å ta master etter bachelor i dag. Jeg ville gjerne ut i arbeidslivet og følte meg heldig da jeg fikk jobb i Operaen. Også fordi jeg ikke var så bevandret i operalitteraturen. Nå kunne jeg bli kjent med denne musikken fra orkestergraven, husker Hilde.

Livet tok en vending i det hun stiftet familie allerede året etter. Under svangerskapspermisjonen lurte hun på hvordan det ville bli å kombinere familielivet med operaens arbeidstider. Samtidig fikk hun vikariat som distriktsmusiker på Sortland, regionsenteret i Vesterålen. Stillingen innebar like deler av utøvende arbeid i en klavertrio og pedagogisk virksomhet, begge deler med stor variasjon.

– Vi trivdes, konstaterer Hilde. – Og det ble med den ene sesongen i operaen.

Musiker, pedagog, tilrettelegger og administrator

«Hva er det med drikkevannet deres?» spurte Frida Fliflet i Kontekst, i en presentasjon av musikklivet på Sortland. Byen med rundt ti tusen innbyggere har fostret et stort antall profesjonelle utøvere og pedagoger. Sortland har jazzfestival, korps, en rekke kor, kammermusikkserie, strykeorkester, bandmiljø, rockeklubb, og mer.

– Da mannen min og jeg bestemte oss for å ta dette året i Nord-Norge, ble jeg spurt av en kollega om jeg hadde gitt opp. Jeg tror vedkommende antok at jeg ikke lenger hadde ambisjoner for livet med musikken. Det er i så fall en misforståelse. Jeg har selvfølgelig kunnet savne klangen og felleskapet i det profesjonelle orkesteret, når allting klaffer. Men å få bruke seg selv i ulike roller, som musiker, pedagog, tilrettelegger og administrator, har vært et privilegium. Jeg hadde på ingen måte gitt opp, og ville nok heller gitt opp om jeg ikke fulgte dette sporet. Det er synd at ikke flere tar sjansen på å oppsøke – og skape – jobber i distriktene, sier Hilde.

Selv om det å bygge slike sterke miljøer i stor grad er avhengig av kompetente og engasjerte enkeltpersoner, ligger det et institusjonelt ansvar i å skape muligheter som er bærekraftige i et distriktsperspektiv, mener hun.

– Musikkhøgskolen gjennomfører for eksempel en satsning på unge talenter i hele landet. Men for en ungdom i Vesterålen betyr deltakelse i Tromsø en lang reise som kan begrenses av værforhold. Selv om man skulle få dekket kostnadene knyttet til reisen, er investeringen i tid stor, sammenliknet med hva som kreves i Østlandsområdet for å komme seg til Oslo. Høgskolen er nok bevisste på dette, men det er viktig å stadig minne om at man ikke kan tenke at ved å ha et talentprogram i Tromsø, så er Nord-Norge dekket. Å dyrke frem spirer i distriktene kan like gjerne kreve flere ulike virkemidler. Og jeg mener det ligger et åpenbart ansvar her. Høgskolen bør være en arena som elever fra hele landet skal kunne søke seg til.

Selv om det er distriktmusikeroppgaven som har fulgt henne lengst, har Helene Hilde hatt flere jobber. I et kort intermezzo var familien tilbake i Gjøvik, hvor Hilde hadde stilling i kulturskolen. I dag er hun avdelingsleder ved musikklinja på Sortland. Underveis har hun fylt på med mer utdanning, i kulturadministrasjon, gehørbasert ledelse, kulturkritikk og kommunikasjon, samt en master i kulturledelse ved BI.

– Du har etter hvert bred erfaring og innsyn i flere utdanningsløp. Hva er det viktigste du tok med deg fra utdannelsen din ved NMH?

– Det var noe med muligheten til å fordype meg, til å jobbe dedikert med instrumentet og meg selv, som satte spor. Gjennom studier senere i livet, har jeg fått med meg filosofi, kunstfilosofi og kulturledelse. Disse fagene begeistret meg også, og da jeg studerte dem, lurte jeg på hvorfor jeg ikke hadde studert dem før. Men på NMH, på vei inn i voksenlivet, ble det rom for en annen fordypning. Jeg ble kjent med noen av mine irrganger, fikk erkjenne hva musikk betyr for meg personlig og i et større perspektiv. En slik erkjennelse er kanskje ikke så lett å artikulere, men den ligger der som en klangbunn, og fra denne kunne jeg videreformidle på en måte som jeg neppe hadde kunnet uten. Dette, sammen med de mange menneskelige møtene var det viktigste for meg.