Tidlige talenter

– Hvem vil begynne i dag, da?

Klaverprofessor Einar Henning Smebye flytter øynene mellom de fire guttene som nettopp har satt seg ned i sofaen på kontoret hans på Norges musikkhøgskole. De er alle pianister, plukket ut til å delta i Musikkhøgskolens talentutviklingsprogram (TUP), et lørdagstilbud til særlig motiverte og talentfulle musikere mellom 13 og 19 år. Smebye informerer om at de pleier å begynne timen med en konsert, og han vil gjerne vite hva elevene øver på om dagen.

– Jeg har en Chopin-etyde, ymter én frempå.

– Det vil vi høre!, utbryter Smebye energisk og inntar en lett fremoverbøyd lytteposisjon.

Hymn Ming Jie Sun roter i sekken sin etter notene. Han plasserer en lang rekke A4-ark på et av de to flyglene i rommet før lette triller klinger fra fingrene som løper oppover og nedover tangentene. Den lille forsamlingen følger nøye med, dabber konsentrert med hodet.

Møter likesinnede

– Mange av elevene er kanskje de beste på kulturskolen sin, og TUP er et supplement i en fase hvor de flinkeste trenger faglig påfyll av høy kvalitet for å fortsette sin utvikling. Her møter de andre på samme nivå, og vi kan gi dem et miljø som inspirerer til å jobbe videre, sier Monica Munkvold Døsen, leder for TUP.

Med undertegnede og fotografen på slep leder hun vei fra øvingsrom til øvingsrom, hvor rundt 90 unge musikere møtes over 12 lørdager i året til samspill, teori- og instrumentalundervisning. I Levinsalen terper kammerorkesteret på intonasjon og uttrykk, slagverkerne øver på teknikk, mens jazzensemblet pønsker ut måter å få Bob Marleys I Shot The Sheriff til å låte litt mindre reggae og litt mer jazz på.

Noen etasjer opp står komposisjon på timeplanen. Simon Røttingen (16) og Oskar Abel Valand Halvorsen (18) lytter oppmerksomt til Rune Rebne, som forteller om ikke-lineære partiturer.

– Vi prater mest om filosofi og kunstforståelse, om hvordan man best kan uttrykke en idé, forteller Røttingen i lunsjpausen senere.

Alle de unge musikerne har trukket ut i kantinen på Musikkhøgskolen, og det knaser i matpapir rundt bordene mens eimen av nystekte vafler fyller rommet – et fast innslag i felleslunsjen på lørdagsskolen. Røttingen, som til vanlig studerer piano ved Edvard Munch videregående skole, setter pris på muligheten til å kunne fordype seg i komposisjon på en måte som løfter blikket opp fra kun teknikk. Halvorsen i stolen ved siden av legger til at TUP også er en god muligheten til å få egne komposisjoner spilt.

– Mye av det vi skriver får vi jo nesten ikke hørt med annet vi spiller det inn selv, sier Halvorsen, som i tillegg til komposisjon trakterer piano og perkusjon, blant annet ved Barratt Due musikkinstitutt.

Beskjedne talenter

Åste Jensen Sjøvaag, koordinator for TUP, forteller at det for skoleåret 2017/18 er tatt opp 40 nye elever blant om lag 170 søkere, og flere står på venteliste. Det skorter med andre ord ikke på talentene, noe også øvingsromrunden bekreftet. Men akkurat den merkelappen er ikke Halvorsen og Røttingen opptatt av.

– Det er jo hyggelig å komme inn, det betyr at man gjør det bra. Men det er ikke viktig å bli stemplet som et talent, sier Halvorsen litt beskjedent.

Jazzgjengen på 18 og 19 år på bordet ved siden av trekker litt på skuldrene. Joda, TUP er et program for talenter, men de går ikke rundt og tenker på seg selv som det. Motivasjonen ligger i bekreftelsen av å ha kommet inn, samt å få møte og spille med andre de ellers ikke ville blitt kjent med.

– Jeg ble anbefalt å søke av læreren min, det var ikke før jeg kom hit at jeg skjønte at det var en big deal, sier slagverker Jomar Søvik.

Hardt arbeid i bunn

Døsen er ikke overrasket over at mange av ungdommene på TUP stiller seg litt unnvikende til talentbeskrivelsen. – Det er både en sunn og riktig måte å tenkte på. Du kan være så talentfull du bare vil, men jobben må fortsatt gjøres, sier hun.

Hva vil det si å være et talent?

– Det er ulike definisjoner. Noen utviser musikalitet og evne på et tidlig stadium, men har kanskje ikke fått utviklet de psykomotoriske evnene som kreves. Da må det et spesielt blikk fra lærerne til for å se forbi de fysiske egenskapene som elevene enda ikke har. Andre er allerede på et høyt instrumentalt nivå og er kanskje på vei inn i en bachelor. Uansett så kreves det veldig mye arbeid.

Å forvalte et talent på best mulig måte innebærer at man følger den fysiske og mentale utviklingen til eleven, og tilrettelegger undervisningen deretter, ifølge Døsen. Som leder for TUP har hun overordnet ansvar for innhold, og har i senere tid jobbet med kartleggingsundersøkelser av fordypningstilbud ved musikklinjer og i kulturskoler for å finne ut hvordan TUP kan plassere tilbudet sitt i forhold til hva elevene allerede får lokalt.

– Det er viktig for oss at undervisningen vi gir møter en elev som trenger det og har nytte av det. Vi tilbyr også en form for samspill som kan være vanskelig å organisere lokalt, gjennom kammerorkester og slagverkensemble for eksempel. Under festivalen Lyden av Musikkhøgskolen fikk også mange av elevene mulighet til å spille i operaen. Å spille konsert på operaens hovedscene i en alder av 14 år er ganske stort, og det at TUP er en naturlig del av NMH i slike store prosjekter er fint for elevene. Vi kan tilby noen av de store øyeblikkene som de kanskje tar med seg for resten av livet.

En ting om gangen

Gjennom samarbeidsprosjekter med blant annet Barratt Due og Oslo musikk- og kulturskole er et av formålene med TUP å gi ungdommene smaken på musikerlivet gjennom kortvarige prosjekter og intens jobbing i dagene frem mot en konsert. Hvor mange av tenåringene på TUP som faktisk belager seg på en karriere som musiker opplever både Døsen og Sjøvaag som svært varierende. Jazzensemblet spiller allerede konserter utenfor huset, og har kanskje fått litt mer smaken på hva et liv som profesjonell musiker innebærer, ifølge Døsen. Mange av de klassiske utøverne har fortsatt sitt fulle fokus på øvingen.

– Og det er bare sunt, at de ikke tar alle bekymringer på forskudd. De er fortsatt råe talenter, og vår oppgave er å gi dem et godt grunnlag til å kunne gå videre på en bachelorutdanning. Per i dag er ikke bransjetips eller bransjekunnskap en del av TUP, sier Døsen.

Et liv som musiker?

Flere av de unge har likevel gjort seg opp noen tanker om fremtiden. Tilbake i kantinen er komponistene Røttingen og Halvorsen ikke i tvil om at det er musikken de skal leve av, selv om det kan bli vanskelig. Som Røttingen sier:

– Det er vanskeligere å leve uten.

Jazzmusikerne er derimot mer måteholdne i sine fremtidsvisjoner.

– Vi er veldig unge, men vi konkurrerer med alle aldre, sier pianist Øystein Lerø Kongsnes, og ser ikke bort ifra at det kan bli nødvendig å måtte velge musikken som hobby.

Hard jobbing og stor uforutsigbarhet knyttet til en karriere som jazzmusiker gir ikke særlig håp om å kunne leve av musikken med annet de beveger seg over i popverdenen, tror de. Ord som entreprenørskap og bransje faller litt til jorden i denne forsamlingen, som er mer opptatt av innsats, tid og tålmodighet. For som en av dem sier, som jazzmusiker er du fort 40 år før du kommer noen vei. Og selv om de er unge, virker denne nye generasjonen jazztalenter beredt på å holde noen gamle tradisjoner ved like:

– Det ligger i en jazzmusikers natur å ikke tenke på penger, konstaterer gitarist Iver Christopher Cardas.