Toner til trygghet

– Musikkterapi kan gi positive følelser og erfaringer med anerkjennelse, kontinuitet, å skape trygghet i en gruppe og bygge relasjoner mellom mennesker. Det er helt klart størrelser som kan knyttes til menneskets helse og livskvalitet, sier Merete Hoel Roaldsnes.

Sommeren 2017 leverte Roaldsnes sin doktorgradsavhandling Musikk i helsefremmande arbeid med einslege mindreårige flyktningar.

Hva var det som vekket interessen din for musikkterapi for flyktningbarn?

– Som nyutdannet musikkterapeut var jeg i prosjektarbeid på et transittmottak for enslige, mindreårige flyktninger vinteren 2008 og 2009. Det var et samarbeid mellom Redd Barna og Hvalstad transittmottak. Det satte i gang prosessen hos meg, for jeg så utfordringer, men også muligheter i et slikt arbeid, og jeg så hva det betydde for deltakerne. Det vekket lysten i meg til å utforske dette videre, så da søkte jeg stipendiatstilling ved Norges musikkhøgskole.

Åpent, sensitivt og fleksibelt

Roaldsnes inviterte ungdommer til å delta i en musikkgruppe over tid. Deltakerne bodde hovedsakelig i bofellesskap for enslige flyktninger.

Hva håpet du å oppnå?

– Jeg hadde forhåpning og forventning om positive opplevelser. Med bakgrunn i egne jobberfaringer og det jeg hadde lest, trodde jeg at musikk kunne bidra til positive opplevelser. Men jeg visste jo ikke om det stemte, og hva det innebar, sier hun.

– Det kunne jo gå skikkelig dårlig også. Det var uforutsigbart hvordan samlingene ville bli, og det var mange ting vi ikke visste.

Forskningens problemstilling var tredelt. Hun ville finne ut hvordan deltakerne opplevde å medvirke og delta i musikkgruppen, hvilke helsefremmende faktorer som kom til syne i deltakernes opplevelser, og hvilke utfordringer deltakerne i musikkgruppen opplevde.

– Jeg var interessert i deres opplevelser! Erfaringene deres ved å delta i musikkgruppen. Måten jeg og min kollega (Marianne Lie Eide, red.anm.) la opp gruppen på, la selvsagt noen føringer for opplevelsene, men jeg ville gå utforskende inn i det, og var opptatt av størst mulig grad av samarbeid med ungdommene: hvordan de ville jobbe med musikk, deres interesser og ønsker. Sammen fant vi veien og musikk å samle oss om.

Er det vanskelig å forske på musikkens betydning for en gruppe som har opplevd så mye – og som kanskje opplever mye stigmatisering?

– Enslige flyktningbarn er sårbare og spesielt utsatt for psykiske helseplager. De kan ha traumer, har lagt bak seg en lang reise, og har høyst sannsynlig opplevd krig og væpnet konflikt, og mistet familiemedlemmer, sier Roaldsnes. Hun understreker at ungdommene likevel hadde mye å bidra med.

– Samtidig er de ressurssterke barn og unge! De må forstås og sees på både som ressurssterke og sårbare, understreker Roaldsnes.

– Ja, de hadde opplevd vanskelige og vonde ting, men de var også i en prosess der de tilpasset seg godt. De var opptatte av skolegang, hadde forventninger til fremtiden sin. Jeg var jo spent og visste ikke hva som kunne møte meg, om det kom til å oppstå situasjoner og utløse ting, og hvordan jeg skulle romme det. Derfor var det viktig å gå inn åpent, sensitivt og fleksibelt.

Men hvordan måler man resultater av en slik studie. Merete Hoel Roaldsnes medgir at det ikke var noen enkel jobb.

– Det var en kjempejobb å systematisere og analysere funnene. Det er alltid en utfordring i kvalitative studier.

Resultatene delte hun i tre deler, men musikkterapeuten understreker at alt henger sammen.

– Det første var emosjonell endring. Den så jeg veldig tydelig, som deltakende observatør.

Særlig kunne hun se de emosjonelle endringene fra begynnelsen til slutten på en samling.

– Flere ganger virket de nedstemt da de kom inn i gruppen. De kunne ha en tung dag, unnvikende blikk, og ville ikke snakke. Da sa de ofte at de ville ha en kort time, at de var slitne og trøtte, og ville ikke fortelle hvorfor. Men da vi begynte å spille, observere jeg en endring i stemningen og gruppedynamikken: Mer deltakelse, mer smil, mer prat, mer initiativ. Og det endte gjerne med at vi holdt på over tiden, i stedet for å ha en kort time.

Roaldsnes merket at musikksamlingen ga dem energi og humør.

– Ungdommene snakket også mye i intervjuene om den emosjonelle endringen de opplevde. De kjente seg gladere, hadde mer energi og var mindre trøtte etter musikksamlingene. Den følelsen kunne sitte i etter at øvingen var ferdig. De fikk en pause fra andre ting, hvor ungdommene kunne fokusere på musikken, og ikke uroe seg for fremtiden og annet. Avbrekket var veldig velkomment.

Det andre temaet Roaldsnes fant i sin forskning, var følelsen av mestring.

– Det handler jo om å mestre. Deltakerne lærte å spille ulike instrumenter, og gikk inn i aktiviteter de ikke trodde de ville tørre å gjøre. Det var ingen der som hadde drevet noe særlig med musikk før, men de tok selv initiativet til å spille både trommer, gitar, piano og perkusjonsinstrumenter. Og de opptrådte – inviterte venner og jobbet med musikk slik de aldri hadde gjort før. På den måten oppdaget de nye sider ved seg selv.

Men det var ikke nødvendigvis musikken i seg selv som var det viktigste målet.

– Det viktigste var mer tro på seg selv, tørre å prøve nye ting. Å tørre og å få til. Det rasjonelle var viktig. Både å gi og få støtte og anerkjennelse fra oss og fra hverandre. Det er nødvendig for mestringstro.

Gryende tilhørighet

Opplevelse av tilhørighet var det siste temaet som kom fram av analysen i forskningen til Roaldsnes.

– Ungdommene opplevde tilhørighet på flere nivåer, gjennom sin deltakelse i musikkterapien. De beskriver at de fikk støtte fra musikkterapeutene, og noen beskriver oss også som venner. Dem i mellom sier de at de fikk bekreftet «hvor mye jeg bryr meg om kameratene mine, og de om meg». Hvis en var sent ute en dag, ringte de og etterlyste. Hvis noen hadde en tung dag, hjalp det å komme på gruppesamlingen, da ble det bedre etterpå, forteller Roaldsnes.

Men tilhørighet handler også om nasjonalitet og hva som er hjemme.

– Tilhørighet til hjemlandet var viktig. Noen ville vise frem musikk som de knyttet til sin bakgrunn og identitet. Vi andre hørte på, og sang og spilte til. Dette er knyttet til identitet og røtter.

«Musikken minner meg om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra». «Jeg har reist fra heimlandet mitt, men denne musikken hjelper meg å huske hvor jeg kommer fra». «Jeg er afghaner selv om jeg bor her».

Slike uttalelser fikk Roaldsnes fra ungdommene i musikkterapigruppen.

– Men også en gryende tilhørighet til samfunnet de er kommet til, Norge. De ville lære mer om min kultur, norsk kultur. Det var begrepene de brukte. Det er mye kulturutveksling i musikken, i møtet mellom menneskene som deltok.

Merete Hoel Roaldsnes jobber nå som musikkterapeut for Ålesund kulturskole og innen psykisk helsevern i Helse Møre og Romsdal. Hun håper forskningen hennes kan bidra til at flere får tilbud om musikkterapi. Hun er nemlig ikke mindre overbevist om virkningen og viktigheten av arbeidet nå. Tvert i mot.

– Jeg håper flere barn i flyktningmottak og barnevern kan få tilbudet når det er behov for det. Det er ikke så utbredt ennå, men jeg har håp om at det blir det. Det er et overordnet mål for meg, derfor er det så viktig å ha forskning på dette.