Så, det er mye bra som skjer. Men jeg lurer på, igjen: Har vi for stort fokus på musikeren, i entall? Burde vi skifte til å bry oss mer om studenter som en gruppe, et fellesskap? Burde vi se mer på musikere, studenter, ansatte (flertallsform), og se hva vi kan gjøre for hverandre? Tross alt, og som jeg har gjentatt flere ganger nå, er det sammen, som et fellesskap, både gjennom aktiv deltakelse i musikk og på andre måter at vi best kan opprettholde et psykisk helsefremmende miljø. Igjen, med referanse til Arne Holte.
I dag, 10. oktober, er Verdensdagen for psykisk helse. I dag er en dag for å reflektere over disse tingene. Jeg, som musikkterapeut, er en evig optimist som tror at:
Musikk gir liv. Musikk kan redde liv. Musikk kan endre liv.
Musikk har enorm kraft, derfor blir den også lett misbrukt noen ganger, for eksempel til å rekruttere sårbare unge mennesker til Jihad over suggererende musikkvideoer på YouTube. Men når den omgås med visdom og kunnskap kan musikk ha stor verdi og innvirkning på helsen vår, både på individuelt, samfunnsmessig nivå og for verden som helhet. Kanskje dere alle kan være enige med meg i dette? Så, la oss da fortelle verden om dette. La oss handle deretter og gjøre verden til et bedre sted for alle. På sin enkleste måte starter det med en tone, en lyd, en vibrasjon - og delingen av den med andre!
Jeg ønsker dere alle god psykisk helse. Ta vare på dere selv og hverandre. Lag musikk sammen. Salute!