Ut av boblen

– Helt ærlig så tror jeg ikke musikkstudenter aner hva de begir seg ut på. Vi skjønner jo at det er vanskelig, men mange tenker at det sikkert løser seg for nettopp meg. Og arbeidslivet? Det skal jeg jo først inn i om hundre år, sier Tone Langsrud (24). Hun går siste året på bachelor i utøving på Musikkhøgskolen med horn som hovedinstrument. I likhet med mange andre studenter som nærmer seg slutten på studiene har hun begynt å reflektere over hvordan tiden etterpå kommer til å bli, når fire år på Musikkhøgskolen er omme.

Tankene dukker kanskje først opp når studiene er avsluttet og det ikke lenger finnes tilgjengelige øverom eller en fast time med hovedinstrumentlærer hver uke. Eller de kommer snikende i løpet av studiet. Hva betyr en fremtid som musiker?

– Jeg tror mange har hatt en drøm om å bli musiker, og når de kommer inn her, må de jo gripe muligheten og begynne. For det er så gjevt på Musikkhøgskolen. Hvis du begynner her så er du en av de kjempeflinke og talentfulle eliteungdommene. Men når studiene begynner, viser det seg at alle de andre sjuhundre studentene også er kjempetalenter.

For Tone Langsrud og de andre studentene på klassisk utøvende, kretser mye av studietiden rundt å bli best mulig på instrumentet. De fleste vil forsøke å vinne et prøvespill og få jobb i et orkester. Dette innebærer timevis med teknikkøving alene på øverommet for å bygge en grunnteknikk og få det håndverksmessige på plass. Men alle som kommer inn får ikke jobb i orkester. Hvis orkesteret har vært målet hele veien, blir det vanskelig å se for seg alternativene.

– Det er fælt å si det, men det er altfor mange studenter og altfor få jobber. Musikkhøgskolen slipper inn altfor mange studenter, og greier ikke få med seg alle. De aller beste lykkes jo, men resten? Det er mange som faller av lasset underveis, sier Langsrud.

Hun tror den norske øvekulturen er en viktig grunn til at ikke flere blir gode nok i løpet av studiet. Det kreves ikke nok av studentene her, og de internasjonale jobbsøkerne er i ferd med å ta over orkestermarkedet. Ifølge Talent Norge har enkelte norske orkestre mindre enn halvparten nordmenn.

– Det er vanskelig å si om det er studentenes eller lærernes skyld, men det er så lett å rettferdiggjøre overfor seg selv at man sitter og har pause i kantina i halvannen time i strekk. Eller på Facebook, eller i sofaen i femte etasje. For det er viktig å hvile fingrene og leppa. Da går man ikke på biblioteket og blar i partiturer eller hører på musikk, man tar fullstendig pause. Fra alt. Det er helt greit, for her tenker vi at jeg er så viktig, og min mentale helse er viktig, og i dag er jeg jo sliten og må hvile, forteller Langsrud.

En som har smakt litt på livet utenfor Musikkhøgskolen, er jazztrommis Martin Ulvin (28). Da han var 14 år var drømmen å bli rockestjerne. Etter en bachelor i musikkpedagogikk har han frilanset ett år. Nå er han tilbake for å ta videreutdanningen Live-electronics.

Han erfarte både som student og som frilanser at det ikke finnes mange nok scener som stiller opp for unge, uetablerte utøvere. Mange av scenene utnytter at studenter og andre i tidlig etableringsfase ønsker eksponering, selv om de leverer musikk på profesjonelt nivå og fortjener betaling.

– I starten kan eksponering og spilleerfaring være betaling nok. Det er mye lærdom i å spille mye, og den får man om man spiller gratis. Men da jeg var ferdig som student kunne jeg ikke spille så mye gratis lenger. Arrangører har alle mulige slags unnskyldninger for å be deg spille uten betaling, mener han.

Noen prosjekter er verdt å gjøre gratis. For Ulvin handler det om å bygge seg opp gradvis og vurdere hva som gir musikalsk og økonomisk avkasting på sikt. Et prosjekt kan være musikalsk interessant, andre ganger kan det være en fordel å bli kjent med menneskene bak prosjektet selv om de ikke har muligheten til å gi deg lønn i første omgang.

– Du må ha en plan og vurdere om det er verdt det for deg. Helst bør du ha en idé om hva slags musiker du har lyst til å være, så du kan vurdere hver gratisjobb ut ifra om du får noe utbytte av det i fremtiden. Det er helt streit ikke å ta betalt hvis du aldri har gjort den typen jobb før, men hvis det begynner å bli fem eller ti ganger, så er det uheldig.

Ulvin spilte flere ganger gratis på Moldejazz og Kongsbergjazz tidlig i studietiden, fordi det skulle være god eksponering og gi mulighet til å bygge nettverk og treffe betydningsfulle mennesker i bransjen. Tanken var at bandet skulle få et godt rykte og muligheter på jazzfestivalene senere. Men det ble ikke helt sånn.

– De eneste jeg møtte fra arrangørene på Kongsbergjazz, var akkreditering, som ga meg festivalarmbåndet og viste meg hvor jeg skulle legge utstyret. Jeg traff aldri noen sjefer eller noen fra booking. Det var ikke anledning til det, i hvert fall ikke da. Det kan selvfølgelig hende at en eller annen fra booking ruslet forbi da vi spilte gratis i ølteltet, men det var i så fall tilfeldig. Jeg gjorde det tre år på rad: Ett kvarters lydsjekk, så en halvtimes konsert for et publikum som ikke er interessert. På et tidspunkt sier det stopp.

For en musiker som Tone Langsrud, har målet hele tiden vært å få jobb i orkester, enten i Norge eller utlandet. Selv om fremtiden blir utenfor et orkester, opplever hun at de andre jobbmulighetene hennes også er avhengige av hvor god hun er.

– Det er mye fokus på entreprenørskap og at vi skal være fremtidsrettede, men jeg føler man glemmer det tekniske nivået som kreves. Hvis du er en god musiker på et høyt kunstnerisk nivå, åpner det seg mange dører uansett.

Det er flere som faller fra når studiet er over, forteller Langsrud. Etter å ha brukt seks år på utøvende musikk, så er det jo litt synd å ikke klare å etablere en karriere som musiker.

– Mulighetene er der. Tre unge strykere fra Musikkhøgskolen ble nylig ansatt i Kringkastingsorkesteret. Men de utgjør den lille toppen av isfjellet, stjernekandidatene, som Musikkhøgskolen løfter frem og som får lærerne til å sove godt om natta. Jeg tenker på alle de andre, bunnen av isfjellet som etter hvert havner bakpå fordi de ikke har jobbet hardt nok i løpet av studiene og ikke har fått nok press på seg.

Boble

– Jeg synes det er problematisk at musikkstudenter har så dårlig nettverk, for lite kunnskap om musikkfeltet, og for liten praksiserfaring før de skal ut i arbeidslivet. De har åpenbart levd i en studentboble, uten å tenke over hva som kommer, sier Martin Eia-Revheim (43). Han har klare meninger om studentene ved Musikkhøgskolen, og med over tjue års fartstid som konsertarrangør i Oslo har han jobbet med mange av dem. Eia-Revheim var med å starte den populære scenen på utestedet Blå på nittitallet. Nå er han leder for Sentralen. Tidligere har han vært leder for Kongsberg jazzfestival, styreleder i Oslo-filharmonien, og orkestersjef i KORK.

– Hvis jeg får kritikk fra utøvere når jeg arrangerer konserter, for eksempel for at noe er dårlig markedsført, så er det fra de aller yngste. Det er veldig uheldig om det er en trend. Den mest konservative tanken om hvordan ting skal fungere, den finner vi pussig nok hos de yngste.

Det er så lite kunnskap om hvordan markedet fungerer, mener Eia-Revheim, om hvordan en arrangør organiserer en konsert. Det er ikke bare å sende en pressemelding til Dagbladet og så kommer det folk til konserten, som mange synes å tro. Noen unge musikere tror de kan få en manager som fikser alt for dem, men det er de aller færreste forunt. De fleste blir frilansere, hverken de vil det eller ikke. De må organisere musikerlivet på egenhånd.

– At unge musikere ikke skjønner arbeidet som ligger bak en konsertpresentasjon, og ikke har forståelse for det økosystemet de er en del av, utvikler en del arrogante unge mennesker som tror at alt er til for dem.

I Norge er det flere faste stillinger i det klassiske musikkfeltet enn for musikere i jazz- og folkemusikksjangre. Likevel må mange klassiske musikere belage seg på å leve som frilansere. I kandidatundersøkelsen fra 2013 svarte tidligere studenter fra Musikkhøgskolen og andre utøvende musikkutdanninger i Norge på hva de jobbet med. Selv om mange hadde relevante jobber, viste det seg at de hadde flere arbeidsgivere og midlertidige engasjementer. Dette gjaldt også klassiske musikere.

Martin Eia-Revheim har lurt på hva som skal til for å klare et livslangt musikerskap som frilanser.

– Om du sitter der som trettiåring og føler at noen burde fikse ting for deg, da er du rigga for å bli bitter. De letteste artistene å jobbe med er de mest fleksible. Store deler av frilansarbeidet består av ting du ikke kan kontrollere. Det er en reise, et TV-spill: de må komme til et nytt level. Studenter bør jobbe på pub eller i butikk for å tjene penger, og spille gratis så mye som mulig for å bli gode. Jeg har ikke tall på hvor mange band jeg har sett på jazzfestivaler, som har spilt gratis, og som jeg har booket til noe annet senere.

Men det er ikke noe musikere kan holde på med i lengden, understreker han. Etter hvert undergraver de seg selv ved å ta for mange gratisjobber. Eia-Revheim ser mange som sliter, kanskje spesielt de som nærmer seg tretti eller førti uten å ha etablert en karriere. De er kanskje bedre musikere enn noen gang før, men føler at fremtiden ligger bak dem. Med alderen dukker det opp barn, huslån, studiegjeld som skal nedbetales og andre utgifter som gjør det vanskeligere å leve uten fast inntekt.

En fellesnevner for mange med lange, gode karrierer er viljen til å spille:

– Det er alltid gøy å bli oppsøkt av et skikkelig spillesugent band. De som ser på seg som spellemenn burde være mentorer for de yngre. Det er rart at den drivkraften ikke eksisterer like mye hos den yngre generasjonen. De som har trangen til alltid å spille er mye bedre rusta enn andre. Det er påfallende. Jeg møter så mange unge musikere som velger bort gratisjobbing før de har mange nok jobber å ta av.

Forventning om jobb

Musikkutdanningene i Norge har en kort historie. Andre land i Europa, med dypere tradisjoner for klassisk musikk, har hatt institusjonaliserte musikkutdanninger i lange tider. I Norge er det Musikkhøgskolen og musikkutdanningene i Bergen og Trondheim som er eldst, med røtter tilbake til 1883, 1905 og 1911. Men de statlige høgskolene som vi kjenner dem i dag ble ikke etablert før etter 1970, med for eksempel Norges musikkhøgskole i 1973.

Før dette reiste mange unge musikere til utlandet for å studere musikk, gjerne Tyskland. I starten var utdanningene bare for klassiske musikere, og fra 90-tallet ble det opprettet linjer for jazz og rytmisk musikk. Forventningene om å få en jobb etter endt musikkstudium kan henge sammen med akademiseringen av musikklivet, tror Revheim.

– På syttitallet var de færreste musikere utdannet, i alle fall ikke jazzmusikerne. Akademiseringen har kanskje skapt en forventning om at musikkstudenter har en jobb som venter på dem. For meg som arrangør er det uvesentlig om noen har gått på Musikkhøgskolen. Det som er viktig er hvor bra musikken er og hvor interessant det er å høre på. Å studere musikk er et privilegium som studentene skal glede seg over og nyte, men de trenger mer erfaring i forvalte sitt eget talent.