Espen Reinertsen: Den dekorerte saksofon

Fagområde: Kunstnerisk utviklingsarbeid

Prosjektet undersøker ulike musikalske forbindelser mellom den akustiske saksofonen og programmet SuperCollider. Forbindelser kan for eksempel være forskjellig type prosessering, presise samklanger, vekselspill, eller varianter av flerstemmighet, men med en grunntanke om at de to instrumentene skal forholde seg til hverandre i tett samspill. Videre undersøker det hvordan et visuelt cue-verktøy kan fungere som en dirigent der SuperCollider leder utøveren ved fremføringer. Prosjektet vil ende opp i tre musikkverk, hver av 45 min varighet, og et refleksjonsarbeid som vil fokusere på hvordan materialet formes gjennom tre forskjellige kunstneriske prosesser og hvordan resultatene skiller seg fra hverandre.

Som saksofonist har Reinertsen vært aktiv på den internasjonale improvisasjonsscenen i 20 år, og hans erfaring med SuperCollider knytter seg til 15 års bruk av programmet som verktøy for produksjon og fremføring. Praksisen er forankret i jazztradisjonen, der individets og ensemblets unike uttrykk er viktigere enn verket og det traderte, men Reinertsens estetikk har beveget seg bort fra jazz-tradisjonen gjennom gehørsbasert arbeid med musikk fra mange ulike sjangre. Prosjektet står i dialog med kunstnerisk utviklingsarbeid knyttet til instrumental utvidelse, men skiller seg ved å fokusere på saksofonens spesifikke begrensninger, særlig at begge hender er bundet til instrumentet. Utforskingen av et visuelt cue-verktøy er inngangen til denne problemstillingen.

Metodisk er arbeidet delt i tre forskningsområder:

1. "Den dekorerte saksofonen" undersøker hvilket kunstnerisk materiale som kan skapes i møtet mellom saksofon og SuperCollider. Arbeidet tar utgangspunkt i Reinertsens nåværende elektro-akustiske setup med bruk av en mikrofon i munnstykket og et høyttalerelement i klokkestykket, slik at instrumentkroppen farger både akustisk og avspilt lyd. Det legges vekt på å generere og selektere nytt materiale gjennom improvisasjon, opptak og lytting, med særlig interesse for møtet mellom saksofonklang og syntetisk, ikke-organisk lyd.
2. "Like Driving" undersøker hvilke muligheter som ligger i å la SuperCollider lede solister og ensembler gjennom visuelle cues i en improvisert kontekst. I stedet for å styre elektronikken med triggere og kontrollere, snus forholdet slik at SuperCollider gir presise signaler til utøveren. Verktøyet videreutvikles, deles som åpen kildekode og gjøres tilgjengelig gjennom workshops.
3. "The Thing That Gets Me To the Thing" undersøker veien fra materiale til ferdig verk. Her reflekteres det over hvordan ideer transformeres i møte med ulike utøvere og ensembler, og hvordan resultatene formes gjennom samspill, opptak, avspilling og kollektiv lytting.

De kunstneriske resultatene består av tre verk: et soloalbum, som er en forlengelse av Reinertsens soloprosjekt med vokal og tekst, en konsertproduksjon for improviserende kvartett og et nytt verk for duoen Streifenjunko med konsert og plateutgivelse. I tillegg deles cue-verktøyet offentlig. Refleksjonsdelen beskriver funnene fra forskningsområdene og setter de tre prosessene i dialog gjennom tekst, lyd og video.