I sitt masterprosjekt utforsker jazzgitarist Bjarni Már Ingólfsson de musikalske og teksturelle mulighetene i å skrive for et ensemble med to elektriske gitarister. Denne uvanlige besetningen gir komponisten anledning til å utforske og utnytte sider ved gitaren som ikke lar seg realisere med bare ett instrument.
Som komponist retter Bjarni Ingólfsson blikket fremover, samtidig som han bevarer en forbindelse til den varme melankolien i islandsk musikk. Han henter inspirasjon både fra den stadig utviklende og rytmisk intense musikken i den moderne jazzscenen i New York, og fra tradisjonen etter ECM-artister fra 1970- til 2000-tallet.
