I dette prosjektet retter Madara Eleonora oppmerksomheten mot solo og kammermusikk fra det 20. og 21. århundre, og utforsker et repertoar som omfatter verk som har blitt oversett eller undertrykt av estetiske eller politiske årsaker. Forfatteren Paul Griffiths har en gang sagt det perfekt: "Siden det som nylig hadde skjedd var uuttrykkbart, var det eneste riktige å ikke uttrykke noe." Mange komponister fulgte faktisk denne ideen og vendte seg mot verk som ble stadig mer harde og abstrakte. Etter hvert som verden ble mer urovekkende, ble kunsten deres mer distansert og abstrakt som en reaksjon.
Et problem med denne tilnærmingen er imidlertid at den resulterende kunsten kan føles like urovekkende som den mister sin menneskelige tilknytning. I stedet valgte hun musikk som legemliggjør de ulike fasettene av den menneskelige sjelen, uten å glemme å minne oss om den tiden musikken ble skrevet i.
