”Orfeo son Io” – Jeg er Orfeus – er en gjenfortelling, eller en gjensynging, av Claudio Monteverdis opera om halvguden Orfeus. Han som mistet sin elskede Eurydike, og sang seg helt ned til døden for å få henne tilbake.
Elisabeth Holmertz synger her alle roller i operaen selv.
Hun bruker ”L’Orfeo” for å bryte grenser og tabuer for hva en klassisk skolert sangerinne er oppdratt til å gjøre og være. En sopran skal vel ikke synge rollen som ferjekaren Karonte. Eller?
Hvor, hva, hvem tilhører stemmen hennes egentlig? Hvor langt hun kan gå med den uten å miste sin egen tone? Blir historien annerledes når alt kretser rundt én person?
Denne forestillingen er resultatet av et tre år langt kjærlighetseksperiment.
I ”The Tree with a Name” vender sangeren på det hun trodde hun visste. Var Eurydike virkelig den viljeløse, veldig unge kvinnen vi oftest møter? Ble Proserpina tvunget til å bli i Underverdenen? Hvordan har deres roller blitt forvandlet i hendene på dem som forteller om dem? Hvordan påvirkes fortellingen om Orfeus når vi ser en annen side av hovedpersonen? Hvordan lyder stemmene deres når musikken er en helt annen? Hvem er vi egentlig?
Som den svenske kunstneren Jesper Waldersten sier: Du er ikke den du er ifølge alle andre.
