- Eugène Ysaÿe (1858-1931): Sonate nr. 4 "Fritz Kreisler"
- Maurice Ravel (1875-1937): Sonate for fiolin og cello
- Claude Debussy (1862-1918): Pianotrio i G-dur
Medvirkende
- Patrycja Blaszak (fiolin)
- Marek Bienkunski (cello)
- Eirik Haug Stømner (klaver)
Omtale
Eugene Ysaÿe komponerte de seks sonatene for solofiolin, op. 27, i 1923, men gjorde mange endringer i løpet av de påfølgende årene. Etter Ysaÿe trakk seg tilbake som utøver, komponerte og dediserte han sonatene til seks lovende virtuoser. Han kjente dem personlig, og hver sonate maler et bilde av hver utøvers personlighet. Den fjerde ble dedisert til Fritz Kreisler, som nylig hadde uttrykt sin beundring overfor komponisten. Sonaten er elegant, og tilpasset Kreislers spillestil. Siste sats siterer deler av Kreislers egne Preludium og Allegro. Sonatens form viser tydelig Ysaÿes møte med Bach, selv om selve innholdet tar for seg utviklingen i fiolinutøving opp gjennom tidene. Fjerde sonate er formet som en kort barokksuite – Allemande, Saramande og Finale. Den siste gangen en Ysaÿe-sonate ble fremført med komponisten til stede, var på hans eget dødsleie. Philip Newman var en av hans tidligere studenter, og reiste til komponistens hjem for å be om en time. Han ble avvist grunnet Ysaÿes sviktende helse. Da Ysaÿes sønn så skuffelsen i Newmans ansikt, tilbød han ham å spille utenfor komponistens soverom. Newman valgte å spille den fjerde sonaten, "The Kreisler". Da han var ferdig, hørte han fra sengen: "Fantastisk... Finalen er bare litt for rask." Noen få timer senere gikk Ysaÿe bort, og sonaten ble den siste musikken han noen gang hørte.
Sonate for fiolin og cello ble komponert av Maurice Ravel mellom 1920 og 1922. Han dediserte den til Claude Debussy etter hans død i 1918. Første sats fungerte lenge som en duo, før hele verket ble fullført to år senere. Ravel slet med fortsettelsen av stykket, og i et brev datert 1921 skriver han "Denne djevelske duoen gjør meg vondt." Sonaten kombinerer mønstre fra alle tidsperioder, inkludert klassisk artikulasjon, hyppig bruk av parallelle kvarter og kvinter, og uoppløst dissonans, men instrumentene blir essensielt brukt i melodisk stil. Han bevarer en perfekt balanse mellom de to likeverdige instrumentene, og skaper mange ulike lydeffekter, typiske for strykeinstrumenter – glissando, pizzicato, sordin og flagioletter. Verket er delt inn i fire – Allégro, Très vif, Lent, Vif.
Pianotrio i G-dur ble skrevet av Debussy i 1880, da han bare var 18 år gammel. Mye av dokumentasjonen av stykket har vært forsvunnet i nesten 100 år, og den første trykte utgaven er datert 1986. Stykket er ungdommelig, søtt og sentimentalt, og kan minne om musikk av Grieg og Massenet, som Debussy beundret som ung. Trioens form er ganske klassisk, og delt opp i fire satser: Andantino con moto allegro, Scherzo: Moderato con allegro, Andante espressivo og Finale: Appassionato. Alle de tre utøverne får mulighetem til å fungere som kontrapunkt. For moderne ører lyder ikke stykket som den eldre Debussy, men noen ganger mer som Delibes, hvis musikk blant annet var anerkjent av Tsjajkovskij. Da trioen omsider ble utgitt av Hemle i 1986. stod ensemblene i kø for å få spille det, hvilket resulterte i flere opptak etter kort tid. Selv om formelle konvensjoner dominerer, demonstrerer stykket en melodisk friskhet, så vel som fraser og vendinger typiske for komponisten.