Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

17 år og 100 disputaser

Fargesterkt og redigert bilde av Elisabeth Holmertz om ligger i et slags stoff

Stipendiatprogrammet i kunstnerisk utviklingsarbeid feirer sin hundrede disputas på landsbasis. Den er det sanger Elisabeth Holmertz på Musikkhøgskolen som står for.

Etter 17 år har antall kunstneriske disputaser i Norge blitt tresifret. Det markerer en viktig milepæl i arbeidet med stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid.

Historien

Etter Stipendiatprogrammet ble opprettet i 2003, ble de første disputasene avholdt på Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) og Norges musikkhøgskole (NMH) i 2007, med kandidatene Kari Beate Tandberg (komposisjon, NMH), Amanda Steggell (dans, KhiO) og Peter Tornquist (komposisjon, NMH). Graden har også vært mulig å ta på Universitetet i Bergen, NTNU og flere andre kunstutdanningsinstitusjoner.

I 2018 ble det tidligere Stipendiatprogrammet omgjort, og kandidatene kunne endelig skilte med en ph.d. etter fullført og bedømt prosjekt.

Tidligere rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen (2002–2010), Nina Malterud, ledet utredningen i 2000, da arbeidet startet. Hun forteller at opprettelsen av programmet utfordret selve definisjonen av en doktorgrad.

– Mange mente den gangen at et doktorgradsprosjekt måtte være en tekstbasert avhandling. Kunststipendiatene har vist at det kan være annerledes.

– Mange mente den gangen at et doktorgradsprosjekt måtte være en tekstbasert avhandling. Kunststipendiatene har vist at det kan være annerledes.

Nina Malterud Tidligere rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen

– Det er investert mye krefter her siden 2000, mye usikkerhet, mange bidrag, og det er det verdt.

Med hele veien

Musikkhøgskolens rektor, Peter Tornquist, var selv stipendiat på det aller første kullet. Da han begynte var programmet et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom kunstutdanningene. I dag har skolene selv eierskap til sine egne programmer, og alle de samme institusjonene er fortsatt med.

Hva har forandret seg fra starten og til nå?

– Da var det helt nytt å tenke at det fantes noe over master og diplom. Jeg hadde allerede vært ferdigutdannet i ti år, og hadde mange verker i porteføljen.

Selv dykket han ned i det han hadde minst erfaring med fra før: Live-elektronikk og improvisasjon.

– Det endret helt måten jeg tenkte på.

Rektor Tornquist mener det er et tegn på et vellykket prosjekt, at det gjør noe med deg.

– Helst skal du få en ny retning eller gjøre et valg i din kunstneriske utøvelse, som du ikke hadde fått gjort uten tre år til å nerde inn i det, sier han med glimt i øyet.

sara.e.holmertz.jpg
disputas-og-proveforelesning

Disputas med Elisabeth Holmertz -

Elisabeth Holmertz disputerer med prosjektet The Otherness of the Self: How to Curate a Seventeenth-Century Opera and Sing All the Roles Yourself.

Gå til arrangementet

Et one-woman-show

Elisabeth Holmertz er sanger og har disputas 12. oktober. Hun har erfaring fra både barokksang og samtidsmusikk. I stipendiatprosjektet møtes nettopp barokksangeren og samtidssangeren når hun selv kuraterer og framfører alle rollene i Monteverdis 1600-tallsopera L’Orfeo. Prosjektet har hun kalt The Otherness of the Self: How to Curate a Seventeenth-Century Opera and Sing All the Roles Yourself.

Holmertz har vært stipendiat på NMH siden 2016. Førsteamanuensis Trond Reinholdtsen har vært sangerens hovedveileder – også han har vært stipendiat på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid.

Hvordan føles det å være kandidat nr. 100?

– Det er selvfølgelig stas at vi er så mange! Nå er det ikke bare en gjeng, det er nesten et helt samfunn – et samfunn som stadig er i forandring og utvikling. Jeg har stor respekt for feltet og mine medforskere, og er så takknemlig over at ha fått være med. Så mye fordypning og dedikasjon og seriøse kunstnere som har utsatt seg selv for denne prosessen, sier Holmertz.

– Det har vært skummelt å møte det upolerte, farlige og stygge, men nødvendig og vakkert også.

Elisabeth Holmertz Stipendiat på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid

På disputasen vil hun formidle at sårbarhet og åpenhet er fundamentalt. I kunsten og i livet.

– I denne prosessen har jeg åpnet min sanglige og kunstneriske Pandoras eske til skue for alle. Det har vært skummelt å møte det upolerte, farlige og stygge, men nødvendig og vakkert også. Vi er så mye mer enn det vi tror, både medmusikere, kunstnere og mennesker.

Praksis og refleksjon

Tornquist forteller at det av en stipendiat på programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid både kreves praksis og en skriftlig refleksjonsdel, men aller viktigst – at man har stilt seg et kunstnerisk relevant spørsmål som best besvares gjennom et kunstnerisk resultat.

– Det finnes mye bra filosofi og teori innen kunsten. Men praksis er kjernen i det kunstneriske arbeidet. Det må vi holde fast på.

Peter Tornquist Rektor på Norges musikkhøgskole

Han trekker frem Holmertz som eksempel.

– Hun spør; ‘Kan jeg fremføre hele L’Orfeo med min egen stemme? Kan jeg endre stemmen like mye som en skuespiller?’ Ingen musikkviter eller teaterviter kan egentlig svare på det. Du må faktisk gjøre det og reflektere rundt det.

Den tankegangen har holdt seg gjennom alle de 17 årene, mener rektoren.

– Det finnes mye bra filosofi og teori innen kunsten. Men praksis er kjernen i det kunstneriske arbeidet. Det må vi holde fast på.

Artikler relevante