– Det er engasjerende lesning om både Musikkhøgskolen og om hvordan det musikalske Norge har blitt som det har blitt. Musikkhøgskolens jubileumsbok har fått flere gode omtaler.
Jubileumsboka, «Noregs musikkhøgskole: femti år med notar, unotar og fotnotar», ble lansert 3. september, skrevet av Alfred Fidjestøl på bestilling fra Musikkhøgskolen og gitt ut på Samlaget. Boka gir en kronologisk framstilling av historien til NMH sett ovenfra og utenfra, med vekt på hvordan høgskolen gradvis har vokst til å bli det den er i dag.
Her er utdrag av tre anmeldelser av boka:
I tillegg klarer han på forbløffende lettlest vis å ta med leseren gjennom kultur- og utdanningsbyråkratiets irrganger, og viser hvorfor ting aldri ble så enkle som de kanskje kunne ha vært.
i Klassisk musikkmagasin
Aksel Tollåli i Klassisk musikkmagasin skriver at Alfred Fidjestøls «Noregs musikkhøgskole: femti år med notar, unotar og fotnotar» er spennende lesning om det moderne musikk-Norges tilblivelse.
– Gjennom femti kapitler tar boken for seg Musikkhøgskolens lange og brokete historie, fra mislykkede forsøk på nasjonsbygging på 1800-tallet til det som i dag er en verdensledende utdanningsinstitusjon. Det er engasjerende lesning om både Musikkhøgskolen og om hvordan det musikalske Norge har blitt som det har blitt.
– Notar, fotnotar og unotar er vel så mye et sveip gjennom de siste 200 års kultur- og høyere utdanningspolitikk som det er historien til Norges musikkhøgskole. Måten man har tenkt på denne institusjonen har vært umiskjennelig formet av ulike tiders kulturbegrep. Det spenner fra ønsket om å etablere et tysk-inspirert konservatorium for borgerskapet på 1800-tallet, og 50-tallets demokratisering av kulturuttrykk med opprettelsen av Riksteatret og -galleriet, til 70-tallets utvidede kulturbegrep og dagens pluralisme og debatter om mangfold og inkludering.
– På pedagogisk og gjennomarbeidet vis, klarer Fidjestøl å beskrive disse endringene og hvordan de har formet Musikkhøgskolen, både før og etter grunnleggelsen. I tillegg klarer han på forbløffende lettlest vis å ta med leseren gjennom kultur- og utdanningsbyråkratiets irrganger, og viser hvorfor ting aldri ble så enkle som de kanskje kunne ha vært.
– Spesielt spennende er kapitlene som leder opp til Musikkhøgskolens grunnlegging, fra slutten på 60-tallet og inn på 70-tallet. Persongalleriet er stort, men de ulike intrigene og personlighetene bak dem får tre frem uten at det blir for uoversiktlig eller omstendelig.
Dette er kanskje det mest verdifulle perspektivet boken kommer med – det er vanskelig å se for seg dagens profesjonelle musikkliv uten nettopp Musikkhøgskolen.
Klassisk musikkmagasin
– En av de mest interessante tingene som Fidjestøl peker på i boken, er det som etter hvert skulle bli Musikkhøgskolens rolle som et nasjonalt symbol, også før stiftelsen. Spørsmålet om en norsk, høyere utdanningsinstitusjon for musikere har det med å dukke opp når nasjonalfølelsen har fått seg en trøkk. Det kom etter 1814, da de første forsøkene ble satt i gang, men også i tiden rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Da Filharmonisk Selskaps Orkester (nå Oslo-filharmonien) ble opprettet i 1919, gikk debatten om hvorfor det var så få norske musikere i orkesteret. (…)
– På denne tiden førsøkte man seg på proteksjonistiske tiltak for å demme opp for tilstrømmingen av utenlandske musikere. (…) Norske orkestre for norske musikere var tidens melodi, og det er forstemmende lesning sett i lys av vår tids globaliserte og internasjonale musikkliv. Fidjestøl følger dette tankegodset gjennom store deler av 1900-tallet, og hvordan det fortsatt var et argument som ble brukt til langt ut i 70-årene.
– Kontrasten er stor til i dag: Internasjonale studenter utgjør en betydelig del av studentmassen, og Musikkhøgskolens rektor Astrid Kvalbein har vært blant de argeste kritikerne av regjeringens innføring av studieavgift for utenlandske studenter. Samtidig er de nasjonalsjåvinistiske røttene et av de mest interessante perspektivene Fidjestøl kommer med i boka.
Dette første kapitlet er et nydelig stykke prosa, der forfatteren, med blikk for detaljene, skisserer opp livshistorien så langt til disse to, som begge kom fra trange sosiale kår, men som ble to av våre fremste musikere.
i Forskerforum
Siri Lindstad i Forskerforum skriver at det er Fidjestøls navigering rundt i de ulike tiårenes politiske ideologier og akademiske landskap som gjør boka til spennende lesning.
– Femti års historie er fordelt på femti korte kapitler, og da skulle man kanskje tro at det er ett kapittel for hvert år, men nei. Boka begynner riktignok 3. september 1973, idet fiolinist Arve Tellefsen og pianist Robert Levin entrer scenen i Universitetets aula for å markere åpningen av den nye musikkhøgskolen. Dette første kapitlet er et nydelig stykke prosa, der forfatteren, med blikk for detaljene, skisserer opp livshistorien så langt til disse to, som begge kom fra trange sosiale kår, men som ble to av våre fremste musikere. Tellefsen ble en av Musikkhøgskolens første professorer, og Levin ble skolens første rektor.
De korte kapitlene avsluttes gjerne med en politisk cliffhanger, der man venter spent på hva stadig nye statsråder med ansvar for kultur og utdanning har å komme med. Gir de eller tar de denne budsjetthøsten?
Forskerforum
– Det er først i kapittel 32, i januar 1989, at skolen flytter inn i det vi i dag kjenner som Norges musikkhøgskole. 2000-tallet kommer og går raskt, før historien kulminerer med en rekke små smell: #metoo, Black Lives Matter, covid, fullskalakrig i Ukraina, og denne høsten: innføringen av studieavgift for utenlandske studenter. Her blir imidlertid fortellingen ganske summarisk.
Fidjestøls bok tar for seg årene etter at NMH ble etablert i 1973, og noen av partiene er riktig kostelige, som beskrivelser av de økonomisk utfordrende første tiårene.
Dagens næringsliv
Audun Vinger i Dagens næringsliv skriver at Fidjestøl evner å levendegjøre informasjon som i utgangspunktet mest er for svært spesielt interesserte.
– Mye er basert på styrepapirer, intern korrespondanse, avisklipp og lignende arkivmateriale. Det er lett å se ham for seg med ren skrivepult, før han lesser den ned med alskens materiale, begynner å sortere, finner artige hendelser og broderer alt ut til en sammenhengende bokhistorie.
– Det er en kjensgjerning at profesjonaliseringen av musikerutdannelsen i Norge, i kompaniskap med en aktiv kulturpolitikk og et svulmende felt av forskjellige interesseorganisasjoner og byråkrati, har gitt merkbare effekter på norsk musikkliv. Dette kommer også publikum til gode, enten vi er opptatt av orkestermusikk, jazz, elektronisk musikk, folkemusikk, samtidsmusikk, pop eller rock.
– Det er for eksempel fint at Fidjestøl fremhever nyskapning i unge samtidsmusikkmiljøer ved overgangen til 2000-tallet, med band som Poing og Asamisimasa. Ellers møter vi yngre utgaver av alle de store, fra den første professor, Arve Tellefsen, til nåværende rektor Astrid Kvalbein.
Mye handler også om kontorkonflikter og faglige og praktiske utfordringer, men i nyere tid ser vi hvordan utviklingstrekk i samfunnet også påvirker skolen, alt fra Metoo og koronavirus til krav om dekolonisering av pensum.
Dagens næringsliv
– Jeg skulle likevel lest mer om musikalske utviklingstrekk, om noen flere av de fabelaktige studentene som har gått der og lignende. Men så oppdaget jeg at NMH også har produsert et separat, lekkert designet jubileumstidsskrift, der et utvalg elever og lærere er portrettert.
– Mye handler også om kontorkonflikter og faglige og praktiske utfordringer, men i nyere tid ser vi hvordan utviklingstrekk i samfunnet også påvirker skolen, alt fra Metoo og koronavirus til krav om dekolonisering av pensum. Bare de siste månedene har vi hatt en stor debatt om politisk bestemt økte studieavgifter for de viktige utenlandske studentene og kritikk mot en påstått overakademisering av den skjønne kunst.
