Musikkhøgskolens historie

Selv om det ble gjort flere forsøk på å etablere høyere musikkutdanning i Norge tidligere, var det først da Organistskolen åpnet i 1883 landet fikk et levedyktig musikkonservatorium. Dette var et privat initiativ, og det skulle gå 90 år før staten overtok ansvaret for driften og Norge fikk en musikkhøgskole. Ønsket om en statlig musikkhøgskole i Norge hadde blitt lansert allerede på Ole Bull og Edvard Griegs tid, men ble først realisert i 1973.

Denne artikkelen gir en oversikt over veien fram mot etableringen av Norges musikkhøgskole og noen viktige trekk i utviklingen fra 1973 til i dag.

Ludvig Mathias og Peter Brynie Lindeman, far og sønn, åpnet 1. oktober 1883 sin Organistskole, som da hadde tolv elevplasser.

Like etter åpningen meddelte Kong Oscar II at han ville bidra med årlige midler til fire ekstra friplasser. Selv om Organistskolen var en privat institusjon, var det altså en grad av statlige bidrag fra starten som dekket skolepenger for talentfulle kandidater med begrensede midler. Når åpningen av skolen ble annonsert i Kristianias aviser september 1883, sto det at de tilbydde «følgende Undervisningsfag: Orgelspil og Harmonilære, samt som frivillige Fag, Pianospil og elementær Sang».

Organistskolen vokste raskt, og i 1885 var det 70 registrerte elever. Samme år flyttet virksomheten til andre leide lokaler. Bredden i undervisningstilbudet ble også vesentlig utvidet, noe som reflekteres i at institusjonen i 1885 endret navn til «Musik- og Organistskolen». Ludvig Mathias Lindeman dør i 1887, og Peter Lindeman står etter dette alene som direktør for institusjonen. Etter å ha flyttet virksomheten flere ganger, kjøpte Peter Lindeman i 1892 bygården Nordahl Bruns gate 8, som ville bli institusjonens faste base. Institusjonen fortsatte å vokse og hadde i innflytningsåret ca. 175 elever. Etter å ha gradvis tatt i bruk begrepet «konservatorium», endret institusjonen i 1894 sitt offisielle navn til «Musik-Konservatoriet».

I perioden 1914–18 nådde skolen en foreløpig topp i elevtallet, med en vekst fra 800 til ca. 1000 registrerte elever. Merk at majoriteten ikke studerte på fulltid. Elevene kunne i stor grad selv velge hvilke, og hvor mange, fag de ville ta, og konservatoriet ga undervisning helt fra nybegynnernivå til profesjonell musikerutdanning (f.eks. i form av organisteksamen). Peter Lindeman ledet konservatoriet fram til sin død i 1930, de siste to årene i tett samarbeid med sønnen Trygve. Trygve Lindeman ble offisielt direktør etter sin fars bortgang, og under hans ledelse så Musikkonservatoriet i Oslo sin storhetstid. Skolen fortsatte å vokse og hadde i 1945 nærmere 2000 elever.

Det hadde siden 1800-tallet blitt gjort flere forsøk på å etablere en statlig musikkhøgskole i Norge uten hell. Lindeman-familien tilbød også flere ganger staten å overta driften av konservatoriet uten å få positivt svar.

Hver gang musikkhøgskolespørsmålet kom opp var det mange usikre faktorer. Det var for eksempel ingen selvfølge at en eventuell musikkhøgskole ville bli lagt til Oslo. Sterke kulturpolitiske krefter i Bergen ønsket en statlig musikkhøgskole lagt til Vestlandet. Det var også uenigheter om profilen til, og størrelsen på, en eventuell musikkhøgskole. Mens noen kretser ønsket seg en bred orkesterutdannelse, var det andre som argumenterte for en mer eksklusiv eliteutdanning for solister.

Utover 60-tallet så det lysere ut for opprettelse av en statlig musikkhøgskole. På slutten av tiåret gjorde Musikkonservatoriet i Oslo noen strategiske grep for å muliggjøre at institusjonen kan utgjøre grunnlaget for en statlig musikkhøgskole. I 1969 trådte Trygve Lindeman av. Etter å ha vært en familiebedrift med tre generasjoner Lindeman som eiere og direktører ble nå eierskap og drift overført til den nylig opprettede stiftelsen Lindemans legat. Anfinn Øien ble konservatoriets rektor, Einar Solbu studiesjef. I årene 1960–73 arbeidet legatet og konservatoriumsledelsen aktivt for å tilrettelegge for en statlig overtakelse av driften. Institusjonen ble delt inn i to avdelinger, en fagskoleavdeling og en konservatoriumsavdeling, hvorav det var det siste som var tenkt som grunnlag for en musikkhøgskole. I 1970 forelå en studieplan for alle utdanningene på konservatoriumsnivå. Dette var viktige steg i formaliseringen av konservatoriets utdanningsvirksomhet.

Stortinget vedtar en statlig musikkhøgskole

28. april 1972, over 100 år etter Stortinget første gang hadde behandlet spørsmålet om en statlig musikkutdanning, vedtok Stortinget opprettelsen av Musikkhøgskolen. Det var på dette tidspunktet bred enighet om opprettelsen av institusjonen, men diskusjonen om beliggenhet hadde igjen blusset opp. Det var med marginalt flertall (57 mot 52 stemmer) Stortinget bestemte at musikkhøgskolen skulle legges til Oslo, ikke Bergen. Resultatet ble at Musikkhøgskolen skulle bygge videre på konservatorium-avdelingen til Musikkonservatoriet i Oslo, slik Lindeman-familien og det nye legatet hadde ønsket. Konservatoriets fagskoleavdeling ble skilt ut. Denne ble overført til Oslo kommune og la grunnlaget for musikklinja ved Foss videregående skole. Studieåret 1972–73 var både en start og en slutt: Det ble Musikkonservatoriet i Oslos siste, og samtidig var Musikkhøgskolens første år under planlegging.

Musikkhøgskolen ble høytidelig åpnet 3. september 1973 med en stor festkonsert i Universitets Aula. Kong Olav, sentrale politikere, representanter for viktige institusjoner og en rekke kulturpersonligheter var til stede. Høgskolens ferske professorer figurerte på programmet. Konserten åpnet med at høgskolens nylig utpekte rektor, Robert Levin, akkompagnerte professor i fiolin, Arve Tellefsen, i første sats av Griegs c-mollsonate. Senere i programmet opptrådde også de nylig utnevnte professorene i henholdsvis sang og klaver, Aase Nordmo Løvberg og Robert Riefling. Tre sanger av landets første professor i komposisjon, Finn Mortensen, ble urframført under konserten.

Selv om Musikkhøgskolen var en nyopprettet statlig institusjon, forble mye likt som ved det gamle private konservatoriet. Det var stort sett de samme lærerne som underviste og fram til 1975 var studieplanen den samme. Musikkhøgskolen benyttet også konservatoriets gamle lokaler. Hovedbygget var stadig Nordahl Bruns gate 8, men høgskolen leide også en rekke andre lokaler i tillegg, blant annet i Universitetsgata 10 og Wergelandsveien 21.

Fra åpningen i 1973 hadde Musikkhøgskolen status som vitenskapelig høgskole og 300 studentplasser. I første omgang var den kun drevet på provisorisk basis, men 30. november 1976 gjorde Stortinget vedtak om at Musikkhøgskolen var «å betrakte som en permanent høgskole med beliggenhet i Oslo». Institusjonens navn var på dette tidspunktet «Musikkhøgskolen», selv om ledelsen flere ganger hadde bedt departementet om å endre dette, uten gjennomslag. Høgskolens navn ble først vedtatt endret som del av budsjettforhandlingene i Stortinget desember 1977, og institusjonen har brukt navnet «Norges musikkhøgskole» siden 1978.

Allerede ved åpningen i 1973 sto arbeidet med å samle institusjonen under ett tak fram som en av de viktigste oppgavene for institusjonens ledelse. Kampen for et egnet bygg skulle vise seg å bli mye lenger enn håpet. Veien fra Nordahl Bruns gate til Slemdalsveien skulle bli lang.

I 1977 så det lyst ut for en rask løsning på hussaken. Da var planen at NMH skulle flytte til Norges Geografiske Oppmålings eiendom i Oslo sentrum, St. Olavs gate 32, men det skulle vise seg at NMH ikke var den eneste statlige institusjonen som var interessert i denne. Tross bred mediedekning om høgskolens påtrengende behov for bedre lokaler, fikk ikke NMH gjennomslag. I april 1978 ble det klart at eiendommen gikk til Statens kunstakademi.

Samme år, i 1978, ble en ny mulighet lansert: en tomt på Majorstua. Her fantes det en mulig løsning, men det var lite framdrift i saken, og årene gikk. 10-årsjubileet i 1983 ble i stor grad brukt som anledning til å skape oppmerksomhet om NMHs behov for bedre lokaler. 19. oktober gikk høgskolen i demonstrasjonstog fra Nordahl Bruns gate via Regjeringskvartalet til Stortinget. Aksjonen fikk bred dekning i media. Rundt juletider sendte høgskolen kassetter til sentrale politikere med opptak av studenter og lærere som framførte Verdis «Slavekor» med ny tekst for anledningen. Refrenget lød: «Gi oss trøst, gi oss håp om å få hus».

Den fornyede oppmerksomheten rundt husutfordringene ga resultater. I oktober 1984 kom nyheten om midler på statsbudsjettet til planlegging av nytt bygg til NMH. Dette ble markert med stor fest i bakgården i Nordahl Bruns gate. Nå begynte arbeidet med å realisere et nybygg. Det skulle dukke opp mange uforutsett hindre på vegen, men disse ble alle forsert. 29. april 1987 la Kronprinsesse Sonja ned grunnsteinen, og 1. januar 1989 tok NMH i bruk det nye bygget. Endelig var institusjonen samlet under ett tak, i Slemdalsveien 11. Husets store konsertsal bærer navnet Lindemansalen, som en påminnelse om institusjonens lange historie.

Gjennom 1990-tallet og tidlig 2000-tall utvides NMHs virksomhet betraktelig. Den mest bokstavelige utvidelsen av institusjonen fant sted i 1996. Som del av større nasjonale omstruktureringer i høyere utdanning, hvor mindre institusjoner ble slått sammen med større, fusjonerte NMH med Østlandets Musikkonservatorium (ØMK). Med dette økte antall studenter og ansatte. Bredden i studietilbudet økte også. Musikkterapiutdanningen kom til NMH som del av fusjonen i 1996.

Det ble også større sjangerbredde i denne perioden. Sven Nyhus, som siden 1990 hadde vært tilknyttet NMH som professor II, ble i 1995 tildelt Norges første fulle professorat i folkemusikk. Mens det tidligere hadde vært mulig å studere andre sjangre på musikkpedagogikkstudiet, var rent utøvende studier lenge forbeholdt klassisk retning. Siden 2002 har studieplanene i utøvende studier vært tredelt: én studieplan for klassisk, én for folkemusikk og én for improvisert musikk/jazz. Kort tid etter lanseres «Det frie kandidatstudiet» som et tilbud til studenter med musikalske uttrykk som ikke passer inn under, eller kombinerer, de nevnte sjangrene.

Institusjonens utvidelse fordret andre fysiske rammebetingelser. Når NMH og ØMK ble slått sammen i 1996, var det fra starten planen at institusjonen skulle samlokaliseres på Majorstua. Det krevde mer plass. Bygget i Slemdalsveien var dimensjonert for 300 studenter, studenttallet som hadde vært gjeldende siden 1973. Etter fusjonen var det nødvendig med lokaler dimensjonert for 465 studenter. I tillegg krevde den økte bredden i studietilbudet andre typer fasiliteter enn de eksisterende. Som en midlertidig løsning ble institusjonen fra 1996 igjen splittet, med ett studiested på Majorstua og ett studiested på Carl Berner. Samlokaliseringen ble først realisert i 2007 når et tilbygg på Majorstua, «andre hus», sto klart.

En annen utvidelse av institusjonens virksomhet var økt oppmerksomhet på forskningsrelatert virksomhet. Etter flere søknader ble NMH i 1998 tildelt doktorgradsutdanning innen musikkpedagogikk, musikkterapi og oppføringspraksis. Dette var et vitenskapelig doktorgradsprogram, og den første disputasen ble avholdt i 2002. Samtidig ble det arbeidet med grunnlag for en parallell utdanning innen «kunstnerisk utviklingsarbeid», et begrep som i 1995 hadde blitt sidestilt med «forskning» i Universitets- og høyskoleloven. I 2003 ble det nasjonale stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, hvor NMH har vært en sentral bidragsyter, opprettet.

Norges musikkhøgskole har i dag i overkant av 600 studieplasser. Musikkhøgskolen tilbyr et bredt spekter av musikkrelaterte utdanninger på bachelor-, master og ph.d.-nivå. I tillegg tilbyr høgskolen kurs og etter-/videreutdanninger.

Av milepæler i nyere tid kan det nevnes at NMH i 2013 ble tildelt et Senter for fremragende utdanning, CEMPE (Senter for fremragende utdanning i musikkutøving). Senterets opprinnelige femårsperiode ble i 2017 utvidet til ti år. I 2018 ble NMH tildelt doktorgradsutdanning innen kunstnerisk utviklingsarbeid og har nå derfor to ph.d.-programmer: ett vitenskapelig og ett kunstnerisk. Doktorgradsstipendiater og seniorforskere er tilknyttet ett av høgskolens forskningssentre: NordART (Arne Nordheim-senteret), CERM (Senter for utdanningsforskning i musikk) eller CREMAH (Senter for forskning i musikk og helse).

NMH er Norges største høyere musikkutdanningsinstitusjon og har røtter til landets eldste musikkonservatorium. Institusjonen presenterer jevnt over høyt på internasjonale rangeringer av tilsvarende institusjoner og spiller en betydelig rolle nasjonalt og internasjonalt i musikkutdanningsfeltet.