– Å bygge en institusjon er i seg selv en pedagogisk øvelse

Fra et grupperom i andre etasje på Norges musikkhøgskole ser han tilbake på en hektisk tid. Musikklivet var i rivende utvikling, Kulturrådet og Rikskonsertene var nyopprettet. I distriktene kom utøverstillinger, i byene ble orkestrene utbygd. Åpenbart var det også behov for en musikkutdanning, men å enes om hvor og hvordan var ikke alltid bare enkelt.

På vei inn til grupperommet passerer vi instrumentene i montere. Mange av dem tilhørte Lindeman-familien, og de ble etterhvert gitt i gave til Musikkhøgskolen, som en symbolsk nedskriving av gjeld. For Solbu er de en påminnelse om en krevende økonomisk situasjon, hvor man brukte de midler som måtte til for å ruste Musikkonservatoriet i Oslo til å bli så attraktivt for det offentlige at de ville overta. Men gjelden som oppsto var også en av flere hindre i arbeidet for en statlig musikkhøgskole.

Einar Solbu ble Norges musikkhøgskoles første studiesjef, og har senere hatt en lang rekke fremtredende roller i norsk kulturliv. Fremdeles leder han styret i Lindemans legat, et verv han har hatt siden 1978.

Tilbake på midten av 60-tallet var Solbu nyutdannet organist fra Musikkonservatoriet i Oslo, et valg han beskriver som «litt tilfeldig». Det fantes flere yrkesveier, og hans organiststudium var mer tenkt som en avrunding av en interesse enn som en oppstart på et langvarig bidrag for norsk musikkliv. Men så ble han grepet av utdanningen, av innholdet og menneskene, og tok organist- og kantoreksamen. Da han var i sitt siste studieår, ble han spurt av Trygve Lindeman om å ta over noen undervisningstimer i teori og hørelære. Året etter var han lærer på fulltid, og snart var han valgt inn i lærerrådet.

– Jeg ble overrasket da jeg ble spurt om dette, for lærerrådet hadde stort sett bestått av eldre menn, forteller Solbu.

Godt voksen var også Trygve Lindeman. Han nærmet seg 70 år og var opptatt av hvordan konservatoriet skulle drives videre. Musikkonservatoriet i Oslo var en privat institusjon, opprettet som en organistskole i 1883 av Trygves bestefar, Ludvig Mathias og sønnen Peter. Familien utgjorde ledelsen, og definerte blant annet hvem de ønsket seg inn i rådet.

Men Trygve Lindeman var i ferd med å initiere en endring. Lærerrådet diskuterte viktige spørsmål for skolen, blant annet behovet for at det offentlige tok ansvar for institusjonen. Lindeman hadde sagt til alle som ville høre at han ønsket at staten skulle overta.

– John Lammetun, min orgellærer, og jeg kom inn i rådet og engasjerte oss sterkt. Vi tenkte nok at dersom det skulle bli statlig overtakelse noen gang, måtte det jobbes med saken.

Styrker og svakheter

Tanken om en nasjonal musikkutdanningsinstitusjon var ikke ny. Omlag i samme øyeblikk som Norge hadde fått sin egen grunnlov, var musiker og musikkpedagog Lars Roverud på banen. Et blikk paa Musikens Tilstand i Norge fra 1815 er et 30 sider langt kampskrift, med siktemål å få regjeringen til å innse behovet for at norske musikere burde få tilbud om utdannelsen sin i Norge. I 1860 fulgte Bjørnstjerne Bjørnsen opp og skrev: «Vi trenger et nasjonalt musikkinstitutt, da tapte en ikke motet, da la ikke formen seg kvelende over tanken». Og i 1878 gjentok Johann Gottfried Conradi oppfordringen i Musikens historie, en Kortfattet historisk Oversigt over Musikens Udvikling og nuværende Standpunkt i Norge.

På en måte kan man oppfatte Musikkonservatoriet i Oslo som et slags svar på denne utfordringen. På 1900-tallet dukket det også opp konservatorium i Bergen (1905), Trondheim (1911) og Stavanger (1945). Men samtlige institusjoner var private fram til 1960-tallet og uten den økonomien og det helhetlige tilbudet en offentlig institusjon burde gi.

– Det var ingen grunn til at ikke musikkutdanningen skulle være en offentlig oppgave, akkurat som utdanning av leger og jurister er et samfunnsansvar. For oss handlet dette både om å gi status til utdanningen og yrket og om å få penger inn i systemet. Vi så jo at konservatoriet hadde mange faglige svakheter, og skulle man få gjort noe med det, måtte man ha større økonomiske muskler.

Dersom Musikkonservatoriet skulle danne grunnstammen i en nasjonal utdanningsinstitusjon, måtte man også erkjenne konservatoriets styrker og svakheter, hevder Solbu.

– Musikkonservatoriet startet jo som en organistskole, ut fra behovet da orgelet etterhvert ble et fast instrument i kirken. Organistforbundet engasjerte seg tidlig i å utvikle fagplaner, og den dialogen sikret at planene var aktuelle ut fra organistenes yrkesbehov. Paradoksalt sett nøt skolen godt av at nesten alle organister i Oslo hadde ørsmå stillingsbrøker. Alle, fra domorganistene og nedover, måtte ha andre yrker, og mange underviste ved konservatoriet. Dette var dyktige utøvere som kunne sin musikkteori og historie, noen var komponister, og til sammen representerte de en teoretisk og praktisk bredde. Miljøet og nivået på konservatoriet ble sammenliknbart med internasjonale forhold.

Musikkpedagogutdanningen var også anerkjent, men der var ikke konservatoriet ansvarlig for eksamen. Studenter som ville bli sang- eller klaverpedagoger fulgte konservatoriets kurs, men avla sine eksamener i form av opptaksprøver i Musikklærerforeningens regi. Og på orkestersiden var det dårlig stilt.

– Av en eller annen grunn var det tradisjon for at de som spilte orkesterinstrumenter, klaver eller sang gikk hos private lærere. På konservatoriet hadde vi ikke belegg til mer enn et lite salongorkester den tiden. Jeg husker at jeg en periode spilte piano i orkesteret for å fylle ut manglende stemmer, forteller Solbu.

Slik oppsto ikke noe attraktivt miljø å søke seg til, hverken for lærere eller elever på orkesterinstrumentene, og dette var delvis til hinder for en bred oppslutning om at konservatoriet skulle bli basen for en nasjonal musikkhøgskole.

Delt mellom stat og kommune

Lammetun og Solbu så altså en strukturell utfordring de ønsket å løse, og fra 1966-67 hadde de lærerrådets velsignelse til å drive prosessen. Tidlig fikk de signaler om at departementet innså behovet for at staten overtok Musikkonservatoriet i Oslo. Men departementet ønsket utredinger av saken, og Lammetun og Solbu svarte med å levere skriftlige forslag. Siden 1945 hadde konservatoriet årlig tilbudt undervisning til omlag 1300 elever. Lammetun og Solbu gav fremlegg om en struktur for en nasjonal musikkhøgskole, hvor opplæring av barn og amatører ble foreslått overført til Oslo kommune. Dermed ble den delen av utdanningen som staten skulle overta, vesentlig mindre.

Parallelt gjorde Trygve Lindeman et valg: han gav musikkonservatoriet til Lindemans legat, en juridisk selvstendig stiftelse som overtok eier- og driftsansvar for institusjonen. En forutsetning for Lindemans gave var at staten uttalte klart at de var rede til å ta ansvar for den høyere utdanningen etterhvert. Ønsket ble innfridd, og Oslo kommune sa det samme om den lavere utdanningen.

– Hadde Lindeman lagt noen føringer på innholdssiden?

– Nei, absolutt ikke. Jeg husker at han en gang gav uttrykk for at han ikke var enig i alt vi gjorde, men at vi likevel hadde hans fulle støtte. Så lenge han levde, fulgte han med på det som skjedde, og han var veldig generøs, svarer Solbu.

Tilskudd med en utfordring

Stiftelsesformen betød altså en viss demokratisering av prosessene. Stiftelsen fikk et styre, og selv om Trygve Lindeman ledet dette, hadde han ikke lenger en like omfattende beslutningsmyndighet. I styret inviterte man inn representanter for både departementet og kommunen. Og da Lindeman trakk seg ut sommeren 1969, ble Anfinn Øien ansatt som rektor mens Einar Solbu fikk tittelen inspektør, og snart også rollen som rektors stedfortreder.

– Nå hadde vi fått et mandat, nemlig å klargjøre for at det offentlige skulle overta. Vi skulle presse på, sånn at tidsperspektivet ikke skled ut i evigheten, og vi ønsket å gjøre en faglig opprustning av institusjonen, så den ble mer attraktiv å drive.

Samtidig var privatskoleloven under utforming. Loven skulle sikre at private skoler, godkjent av departementet, fikk økonomisk støtte. Formelt var loven på plass fra 1970, og den ble opptrappet med en støtteordning året før. Dette gav seg økonomisk utslag både for Musikkonservatoriet i Oslo, men også for de andre konservatoriene i landet. I 1967 fikk utdanningstilbyderne i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger en tildeling over statsbudsjettet på til sammen 100 000 kroner. Beløpet var langt under 10 prosent av skolenes samlede budsjetter.

– Økonomien i konservatoriet hadde vært helt elendig. Skolepengene utgjorde storparten av inntektene og vi som studerte betalte per fag samt én krone per øvetime, husker Solbu.

Dette hadde også konsekvenser for studieløpet.

– Du visste jo hvilke fag du skulle ta eksamen i og hva eksamenskravene var. Men hvilken rekkefølge du tok fagene i, og over hvor lang tid, var avhengig av hva du var i stand til. Den økonomiske belastningen var vanskelig for mange som studerte og gjorde at de kanskje brukte lenger tid enn de hadde tenkt.

Da privatskoleloven kom, ble det gjort et arbeid med å plassere de ansattes kompetanse langs skoleverkets formelle nivåer; lektor, adjunkt og lærer.

– Det var klare strukturer, men våre lærere hadde ikke systematisk utdanning på den måten man har innen akademiske fag. Derfor gjorde vi skjønnsmessige vurderinger, ut fra lærernes kunstneriske virksomhet og dokumentasjonen av den, deres undervisningspraksis, resultater og liknende. Det var ingen rent subjektiv vurdering, men den var heller ikke objektiv i forhold til et fastsatt regelverk. Vi sendte vurderingene til departementet for å få dem godkjent — og vi hørte aldri noe.

Ved Musikkonservatoriet tolket man stillheten som en godkjenning. Å få vurdert lærerkompetansen opplevde de som en mulighet privatskoleloven gav. Samtidig kom loven med noen krav. Den økonomiske støtten konservatoriene nå fikk ble beregnet ut fra et maksimumsbeløp på 4 000 kroner per elev. For musikkstudiet, som er et av de dyreste studiene som finnes, var det en utfordring, forteller Solbu.

– Videre forutsatte loven at lærerne skulle ha samme arbeids- og lønnsvilkår som i offentlige skoler. Det betød at lønnsnivået vårt steg omkring 300 prosent, for den lønnen vi hadde hatt var helt elendig.

Selv om tilskuddet var blitt vesentlig større, ble det ikke på langt nær nok.

– Vi måtte ha krevd enorme skolepenger for å få dette til å gå rundt, men det kunne vi ikke. Vi tok saken opp med departementet, jeg vet ikke i hvor mange møter og notater. Og etterhvert sa departementet at vi skulle betale lønninger som fulgte lovverket og fastsette skolepenger elevene hadde mulighet til å betale. Departementet mente at underskuddet ville presse fram en avgjørelse, at man raskere ville få avklart behovet for en statlig overtakelse. Disse signalene kunne de selvfølgelig ikke gi oss formelt, men vi oppfattet dem som tydelige, og de ble gjentatt mange ganger. Fra 1969 gjorde vi det slik: vi akkumulerte et større underskudd.

Flere utredninger

Privatskoleloven gav også de andre musikkonservatoriene bedre forhold. I Oslo hadde entreprenør Selvaag, som del av arbeidet med å bygge ut Veitvet-området, opprettet en musikkskole for barn. Veitvet musikkskole knyttet til seg en del sterke krefter i strykermiljøet, og etterhvert huset skolen flere viderekomne elever. Med støtteordningen i 1968 kunne institusjonen skifte navn til Veitvet musikkonservatorium. Konservatoriene i Stavanger, Bergen, Trondheim og i Agder fikk også anledning til å ruste seg opp.

I perioden oppsto diskusjoner om hvem som representerte hva og hvor gode de forskjellige skolene var.

– Jeg skal ikke si at det var et kappløp. Det var tross alt såpass klart uttalt fra departementets side at man skulle overta Musikkonservatoriet i Oslo først. Men det rådet usikkerhet, også om hva den nye institusjonen skulle være. Ikke alle i musikklivet var like begeistret for tanken på et breddekonservatorium. Det fantes miljøer som ønsket seg et lite akademi for en håndfull eller to av toppsolister. Politisk må det ha vært en besnærende tanke, for en slik skole ville ha vært mye billigere å drive.

Og selv om man ved konservatoriet hadde gjort utredninger av høgskolens struktur, var det flere som kunne tenke seg å utrede mer. Norsk Kulturråd var opprettet i 1965. I grunnlagsdokumentene sto det at rådet skulle bidra til utdanning innen kunstartene. Høsten 1969 ble det nedsatt et utvalg i Kulturrådet som skulle utrede en provisorisk musikkhøgskole.

– Departementet avventet Kulturrådets utredning. Sett fra vårt synspunkt satte dette en stopper for en utvikling som var godt i gang, forteller Solbu.

Fra konservatoriets side ble det nå arbeidet med å få inn studentrepresentasjon til utvalget, med mål om å få fremmet synspunkter i tråd med konservatoriets egne.

– Utvalget som Kulturrådet hadde oppnevnt, hadde ingen personer med tilknytning til konservatoriet, og det ønsket vi oss jo. Etter 1968 var det selvsagt at man måtte ha studentrepresentasjon. Vi påpekte at det burde sitte studenter i utvalget, og John Persen ble oppnevnt med Erik Stenstadvold som vara. Begge var studenter ved konservatoriet og ble på en måte vår inngang dit.

I utvalget for øvrig satt personer med musikkfaglig kompetanse og to byråkrater fra departementene; én fra Finansdepartementet, en fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Utvalget konkluderte i mai 1971 med at Musikkonservatoriet i Oslo måtte legges til grunn for en statlig finansiert utdanningsinstitusjon, og Kulturrådet sluttet seg til innstillingen. Men de to representantene fra departementene dissenterte.

Representantene ønsket seg blant annet en mindre høgskole, mer elitepreget, som skulle etableres uavhengig av de eksisterende utdanningene.

– Slik vi leste det, ville de leke fagfolk. De hadde noen synspunkter på konservatoriets faglige nivå, uten at de hadde noen forutsetninger for å mene noe om det. Jeg tror nok også at konservatoriets driftsunderskudd irriterte byråkratene, forteller Solbu.

– Saken gikk til Kirke- og undervisningsdepartementet. I og med at det var et faglig fundert flertall, og at Kulturrådet hadde sluttet seg enstemmig til, trodde vi at det skulle gå veien. Men igjen møtte vi motstand. Departementet skrev en Stortingsproposisjon som forkludret saken igjen, og jeg må si at jeg nok mistenkte de to departementsmenneskene for å ha påvirket prosessen.

En manifestasjon

Heller ikke alle i musikklivet var for de forslagene om overtakelse som Kulturrådet og Musikkonservatoriet hadde lagt frem. Musikerforbundet, som i sterk grad representerte orkestermusikerne, var negative.

– Jeg tror de ønsket seg en orkesterskole der man først og fremst skulle spille, ikke la teori stjele for mye av verdifull øvingstid. Balansen mellom teori og utøving har kanskje alltid vært diskutert i høgskolen, men ikke slik som da.

Et flertall av krefter i norsk musikkliv engasjerte seg likevel for en statlig musikkhøgskole med Musikkonservatoriet i Oslo som fundament. Den store manifestasjonen kom med et demonstrasjonstog høsten 1971 hvor store deler av musikklivet marsjerte til departementet og deretter til Stortinget. Fra landets øvrige konservatorier og fra universitetet i Oslo kom det støtteerklæringer, avisene engasjerte seg på lederplass og i et åpent brev til statsråd Gjerde meddelte 340 kulturpersonligheter at de stilte seg bak innstillingene som forelå.

– Der tror jeg nok vi hadde igjen for at vi hadde bygget allianser. Mange visste om, og identifiserte seg med, kampen. Kulturrådsutredningen hadde skapt mye usikkerhet om det man trodde var klarert på forhånd. Nå demonstrerte studenter og lærere, mange fra musikklivet og også en del orkestermusikere. Det var laget en ny tekst til Triumf-marsjen fra Aida, som vi sang flerstemmig. Vi fikk mye presse på det.

Proposisjonen fra Kirke- og utdanningsdepartementet ble behandlet i Kirke- og undervisningskomiteen. De laget en innstilling om å starte en provisorisk musikkhøgskole, basert på Musikkonservatoriet i Oslo og Veitvet. Men så kom en gammel tanke frem på bordet. Et statlig utvalg som utredet utflytting av statsinstitusjoner hadde på midten av 60-tallet foreslått at en fremtidig musikkhøgskole burde legges til Bergen. Tilsynelatende ut av ingenting, kom dette spørsmålet frem igjen.

– Det hadde ikke vært noen tematikk på dette tidspunktet i prosessen, og det var nok ingen i musikklivet som husket dette forslaget i 1972. Ideen kom ikke fra konservatoriet i Bergen, de mente tvert imot at det var riktig at den første musikkhøgskolen i Norge lå i Oslo. Men da saken kom opp til avstemming i Stortinget, var det altså ikke et for eller mot man skulle stemme over, men om lokaliseringen skulle være i Oslo eller Bergen.

Solbu satt i presselosjen under debatten og var i kontakt med flere stortingsrepresentanter. Ingen i Stortingssalen hadde på forhånd noen anelse om utfallet, og resultatet var svært tett.

– Det var 57 stemmer for Oslo og 52 for Bergen, om jeg husker rett. Senere ble det sagt at om saken ikke var behandlet på en fredag ettermiddag, hvor en god del av Vestlendingene hadde reist hjem, ville resultatet blitt annerledes.

Stortinget besluttet altså at staten skulle opprette en provisorisk musikkhøgskole i Oslo. De gjorde vedtak om å slette gjelden som var opparbeidet ved Musikkonservatoriet i Oslo, og overtok til gjengjeld institusjonens instrumenter og bibliotek. Tanken om en eliteskole var borte. Den nye institusjonen skulle bygge på de 220 studieplassene ved konservatoriet og 80 på Veitvet. Det ble nedsatt et styre, og Gunnar Nessing ble ansatt som kontorsjef våren 1972.

Allianser

I årene fra Øien og Solbu ble tilsatt hadde det pågått et aktivt påvirkningsarbeid, i en situasjon hvor det å få møte politisk ledelse var vesentlig enklere enn i dag.

– Slutten av 60-tallet var fremdeles det jeg vil kalle etterkrigs- og nasjonsbyggingstid i Norge. Regjeringspolitikere, men også stortingspolitikere, var til dels veldig engasjert i enkeltsaker, det var nesten så man kunne gå ned i departementet og banke på døra til embetsverket. Og vi ble etter hvert godt kjent med en rekke personer i Kirke- og undervisningsdepartementet. Spesielt Bjartmar Gjerde, som var statsråd i Trygve Brattelis regjering, tok ofte kontakt. Han kunne ringe nær sagt når som helst på døgnet, fordi han engasjerte seg. I dag er det nok blitt mer akseptert at det skal være mer avstand mellom politisk ledelse og feltet, på godt og vondt.

I perioden ble det jobbet med å ruste opp det interne faglige nivået, blant annet gjennom tilsettelser av solide fagfolk: Åse Nordmo Løvberg, Finn Mortensen, Øyvin Fjeldstad og ikke minst Robert Levin, som skulle bli Norges musikkhøgskoles første rektor kom til konservatoriet i overgangen mellom 60- og 70-tallet.

– Vi prøvde å styrke staben på områdene vi opplevde at vi var svake. Og så jobbet vi fram studieplaner. Organistutdanningen hadde kommet lengst, men også denne hadde behov for endringer, og vi utviklet tilsvarende for alle studier, forteller Solbu.

Å knytte bånd til både musikk-, kultur- og utdanningsliv sto også på agendaen.

– Vi var opptatt av spørsmålet om hva det å være høyskole faktisk innebærer. Det var en naturlig del av å legge grunnen for høgskolen. Vi var opptatt av å utdanne musikklærere og av strukturer for ulike nivå av musikkopplæring. Derfor hadde jeg mye kontakt med Lærerutdanningsrådet, som den gangen var det øverste statlige organ for lærerutdanning. Og vi bygget kontakter i andre fagmiljø som vi kunne lære av, og få allierte i kampen.

Parallelt var man opptatt av å gi gode vilkår til elevene som Musikkonservatoriet ikke lenger skulle favne, og å få lagt grunnlag for lavere grads musikkutdanning.

– Da jeg var ung gikk du enten på gymnas og fikk artium, eller på yrkesskole og fikk en yrkesutdannelse. Men Reiulf Steen-utvalgets arbeid er også del av denne historien. Det førte til at videregående skole omfattet alt. Vi så mulighetene som var i ferd med å utvikle seg, og laget forslag til fagplaner for musikkfaget i den nye videregående skolen. Samtidig med at høgskolen ble vedtatt ble det opprettet en treårig musikkfagskole på Foss. Foss overtok konservatoriets gymnaselever pluss en del instrumenter — alt ble forvaltet av Oslo kommune.

Glede — og krasshet

I skoleåret 1972–73 eksisterte fremdeles konservatoriet, eid og drevet av legatet. Styret for den provisoriske musikkhøgskolen fikk den statlige bevilgningen, og kjøpte studieplasser fra begge, mens man forberedte at høgskolen skulle bli en permanent og selvstendig institusjon. Bygget i Nordahl Bruns gate hvor konservatoriet hadde hatt tilhold, ble, etter et høyst uoffisielt råd fra en byråsjef i departementet, beholdt av Lindemans legat. Det ble først leid ut til Musikkhøgskolen og senere til departementet — midlene ble delt ut til gode tiltak i norsk musikkliv.

Men igjen var det humper i veien.

– Vi var så glade for beslutningen som endelig var kommet. Likevel var det påfølgende året vanskelig. Kontorsjefen var plassert i et lokale på Linderud, langt unna begge institusjonene. Til å begynne med virket det som om hverken han eller det nye styret ville ha noe særlig med konservatoriet å gjøre. De begynte å lage egne studieplaner, og dette provoserte oss. Et styre skal ikke gjøre sånt, ingen i styret hadde heller erfaring fra høyere musikkutdanning. Jeg skrev et langt og krast notat til styret, veldig krast, det er rart å lese det i ettertid.

Solbu spurte blant annet om hvorfor administrasjonen ved konservatoriet ble holdt utenfor, når studentmassen deres tross alt skulle være kjernen i den nye skolen. Han skrev:

«Det er meget beklagelig hvis Janteloven, prestisjetap og misunnelse skal være med på å rive ned det som er bygget opp. (…) Musikkonservatoriets personale, som tross alt leder og driver den høyeste musikkutdanning i Norge i dag, står pr. 30. juni 1973 langt dårligere stillet enn sine kolleger ved ethvert distriktskonservatorium (…) Når dette personale nå er nervøst, er det ikke først og fremst på grunn av usikkerhet omkring den enkeltes framtid. Det er først og fremst fordi man er redd for at det musikkpedagogiske miljø man har bygget opp, skal bli revet ned igjen til skade for studentene, til skade for utviklingen i norsk musikkpedagogikk og til skade for norsk musikkliv.»

– Vi visste, og aksepterte, at det ikke var noen automatikk i at de ansatte ved konservatoriet skulle bli med over i høgskolen. Men vi mente vel at kompetansen vi besatt og erfaringen vi hadde, måtte være av verdi å bygge videre på. I ettertid viste det seg jo også at de aller fleste fikk bli med videre, sier han.

Og i overgangen arbeidet de stadig for å skape en faglig relevant institusjon.

– Dette var en banebrytende tid. Distrikts- og regionmusikerstillingene kom, orkestrene ble bygget ut, man fikk frie ensembler, Rikskonsertene, festivaler etterhvert. Vi ville at utdanningen skulle respondere på det som skjedde, men også være premissleverandør. Vi var lykkelige for at elitetanken var borte, for musikkutdanning kunne ikke bare ha ett mål, studentene måtte kvalifisere seg for mange forskjellige ting. Mange av de nye stillingene kombinerte utøvelse og undervisning. Vi mente at utdanningen skulle ha et teoretisk grunnlag, hvor man kunne reflektere rundt det man gjorde. Vi var opptatt av at studentene skulle kunne forberede seg til å undervise — og at å bygge en institusjon er i seg selv en pedagogisk øvelse.

I byggingen av Musikkhøgskolen ble det lagt vekt på et nært samspill mellom rent musikkfaglig, pedagogisk og musikkpedagogisk kompetanse. Solbu påpeker at det sier litt om musikkpedagogikkens plass i institusjonen at en pedagog, Harald Jørgensen, kunne bli valgt som rektor, bare ti år etter at høgskolen ble etablert.

– Her tror jeg nok at vi skilte oss fra mange høgskoler, også i internasjonal sammenheng. Vi opplevde som en fordel at vi ikke dro på en veldig tung tradisjon, vi sto fritt til å kunne forme dette sånn som vi mente det burde formes, sier Solbu.

Med det er han på vei over i et nytt kapittel— det om de første årene ved Norges musikkhøgskole. En periode med nye spørsmål om organisasjonsbygging, med konflikter og posisjonering, fagdebatter og diskusjoner om grenseoppgang mellom utøving og teori og mellom fagfelt. For ikke å glemme den lange og omfattende kampen om egnede lokaler for høgskolen. Men det er en annen historie.