Da sa det pang!

– Det er kanskje det som er det viktigste for meg som dirigent, at du står der og har noe å si.

Tabita Berglund er 30 år gammel. For tre år siden forestilte hun seg et frilansliv som cellist, etter å ha tatt en mastergrad ved Norges musikkhøgskole, med Truls Mørk som hovedlærer. Men det var noe som manglet, følte hun. Noe som ikke var helt ferdig. Nærmest ved en tilfeldighet, og for å fylle det lille tomrommet, søkte hun på ensembleledelse, en videreutdanning på Musikkhøgskolen. Et krav på opptaksprøven var å dirigere, noe hun aldri hadde gjort før.

– Da sa det pang. Der og da innså jeg at dette er det jeg skal gjøre.

Etter å ha kommet inn på ensembleledelse, tok hun også kontakt med professor i orkesterledelse, Ole Kristian Ruud, som lot henne få være med på timer i dirigentklassen.

– Han var utrolig generøs og lot meg få prøve meg. Da var det bare å få på plass alle puslespillbitene. Hvordan man holder pinnen, hvordan man står, hvordan man leser et partitur. Jeg brukte lang tid på å finne ut av det, selv om det for så vidt har gått fort. Det har vært å bygge stein på stein.

I 2017 begynte Tabita Berglund på sitt andre masterstudium på Musikkhøgskolen, denne gang i dirigering. Og våren 2018 vant hun konkurransen som har gitt henne plass i Opptakt, en nasjonal dirigentsatsing, der målet er å utvikle dirigenter til landets profesjonelle musikkliv. Programmet er et samarbeid mellom symfoniorkestre og utdanningsinstitusjoner, og er et selvstendig initiativ utenfor de vanlige studietilbudene, støttet av Sparebankstiftelsen DnB og Talent Norge.

Ordningen startet i 2017, og de første som ble tatt ut, var NMH-studentene Nils Erik Måseidvåg og Andreas Patrik Hansson. I 2018 var det kun én: Tabita Berglund.

– Hun har alt som skal til for å bli en svært god dirigent, stor arbeidskapasitet og mye kunnskap. Hun er kreativ, hun inspirerer andre, hun er tydelig og hun har formidlingsevne. Og så har hun musikererfaring som cellist på høyt nivå. Alt dette så juryen da hun stilte til Opptakt-konkurransen i mai 2018, sier Ole Kristian Ruud.

– Effekten av det første smellet har aldri gitt seg. Jeg kjenner det hver gang jeg står foran et orkester, at jeg er på rett plass, på riktig hylle. Det et føles godt, sier Tabita Berglund.

Skulle bli alt mulig rart

– Først skulle jeg bli ballettdanser. Jeg danset ballett i femten år. Så ville jeg bli matematiker. Det var min store drøm. Jeg synes matematikk er utrolig vakkert.

Tabita begynte da også på NTNU og studerte teoretisk, abstrakt matematikk i ett år. Det var noe med å få en ligning til å gå opp. Det kunne være så nydelig, sier hun.

– Jeg kunne sitte og se på den ligningen, på det papiret, i flere timer og bare kose meg. Men så kom jeg inn på konservatoriet i Trondheim, og da var det nå eller aldri med musikken. Jeg ble med i Trondheimsolistene, og det var ekstremt viktig. Der har jeg lært nesten alt jeg kan om musikk. Jeg tror ikke jeg kunne blitt dirigent hvis jeg ikke hadde vært instrumentalist og visst hvordan det er å sitte i et orkester. Kanskje det blir en av mine største styrker som dirigent, at jeg vet hvordan det er. Jeg tror ikke jeg kunne blitt dirigent uten å ha gjort alt dette andre først.

– Jeg har aldri likt å adlyde autoriteter, og jeg har sterke meninger om mye. Jeg har alltid gått min egen vei.

Hvordan blir det da å gå inn i en rolle hvor du selv skal utøve autoritet?

– Ja, det har jeg tenkt mye på, for jeg har vært en utrolig kresen orkestermusiker. Men nå tror jeg faktisk det kan være en fordel, for jeg vet hva jeg selv liker og ikke liker, både som musiker og som menneske. Mitt største mål er å bli en dirigent som jeg selv hadde likt å spille med. Det håper jeg jeg får til.

Hvordan er den dirigenten?

– Hun er inspirerende, først og fremst, og hun stoler på musikerne sine. Hun får dem til å spille på sitt beste. For meg er det en dirigents viktigste jobb. Jeg er så lei av sånne dirigenter som står der og er fulle av seg selv og tror de eier verden. For meg er ikke det jobben til en dirigent.

Gjennom Opptakt-programmet vil Tabita Berglund få arbeide med alle de norske symfoniorkestrene, unntatt Bergen Filharmoniske Orkester, som har sin egen dirigentassistent-ordning. I tillegg er Göteborgs Symfoniker kommet med i programmet. Hun vil få veiledning av forskjellige dirigenter underveis, og hun vil dirigere konserter. Hvis hun lykkes, vil hun komme langt i å etablere seg som orkesterdirigent på de rundt to årene hun er inne i programmet. Hun har allerede et vidt perspektiv på oppgaven.

Musikalsk budskap

– Det er viktig at man har noe å si med det man presenterer, for er det noe som skiller den klassiske musikken fra veldig mye annen musikk, så er det at mye av den har et budskap. Det er komponister som har tenkt og følt dypt, og som vil si noe, og det er vår oppgave å formidle det budskapet til vår tid. Der opplever jeg at mange slurver. Man tar ikke musikken tilstrekkelig på alvor.

– Jeg tror kanskje dét er litt av fellen den klassiske musikken har gått i, at det bare blir fin musikk, liksom. Men det er ikke det. Det er dypt alvorlig det vi holder på med. Og jeg tror folk trenger å høre det denne musikken har å si. Det er veldig få mennesker som bare leser tegneserier, men det er ganske mange som bare hører på popmusikk. Men folk leser jo romaner. Store romaner. De spiser dem. Men å sitte og høre på en symfoni som varer én time, det har en høyere terskel for mange. Da er det vår oppgave å gjøre noe med det, slik at den timen blir meningsfull, kanskje livsendrende. Det er mye musikk som har denne kraften, men jeg synes veldig mange skusler den bort. Jeg tror det er en av våre store oppgaver fremover, at vi ikke bare spiller musikken fordi folk vil høre den, men fordi vi mener noe med den. Det er kanskje det som er det viktigste for meg som dirigent, at du står der og har noe å si.

Hva slags musikk har du lyst til å arbeide med?

– Musikk som vil noe. Og da spiller det ingen rolle når den er skrevet eller i hvilket land eller i hvilken epoke. For meg er det viktig at den sier noe, at den mener noe, at den vil påvirke, at den har kraft. Det er helt epokefritt. Tidløst.

Hvilket forhold har du til ny musikk?

– Ny musikk er den eneste musikken som kan si noe om det som foregår i dag. Det er den som speiler vår egen tid. Men også her er jeg kresen og vil jobbe med musikk som vil utrette noe. Det finnes god og dårlig ny musikk, som til alle tider. For meg er det helt uvesentlig om den er ny eller gammel. Hvis musikken sier meg noe, hvis den resonnerer i meg, så vil jeg jobbe med den. Da spiller det ingen rolle når den er skrevet.

Hvordan forestiller du deg mulighetene dine fremover?

– Det er vanskelig å forutse. Men Opptakt er en veldig viktig startplattform, tror jeg. Der får jeg prøvd meg i orkestrene som er med i programmet, og det kan jo gå alle veier. Hvis jeg gjør det bra der, ser det bra ut. Men det får vi se. Det er så tidlig ennå.

Å være dirigent er utfordrende både musikalsk og menneskelig. Er det noe du kan være redd for i en slik posisjon?

– Nei, jeg er ikke redd. Jeg føler at jeg er der jeg skal være, og tror jeg har noe der å gjøre. Så hva er det å være redd for?

Hvor tror du denne sikkerheten kommer fra?

– Den kommer innenfra her, tror jeg.

Tabita peker på seg selv.

– Jeg vet at det er dette jeg skal gjøre.