Det krevende mellomsnakket

– Underlig nok er det fortsatt snakkingen jeg gruer meg mest til under en konsert.

Mange år har gått siden folkemusikeren fra Jølster i Sogn og Fjordane leverte masteroppgave i 2010 om den muntlige kommentaren i hardingfelekonserter.

Hva skal en musiker egentlig si i pausene når hun ikke spiller eller synger? Hvordan skal man sy sammen en konsert og åpne musikalske rom gjennom den verbale formidlingen? Som ung musiker var Gro Marie veldig i tvil, og det kan hun altså fortsatt være.

– Folk kan tenke at det er noe jeg synes er kjempelett siden jeg tross alt har skrevet en master om det, men jeg kan ikke si at det er snakkingen jeg trives best med. Det er kanskje fordi jeg spiller tradisjonsmusikk som har dype røtter og mange musikalske kilder, men i det verbale har jeg ikke så mye å lene meg på. Der må jeg finne min egen vei og på en måte være mer nyskapende.

– Utlært blir man aldri, fastslår Gro Marie, som alltid har vært nysgjerrig på det uforklarlige møtet mellom artist og publikum.

Hva er det som gjør at det plutselig oppstår magi?

– Jeg tenkte at en masteroppgave om musikkformidling kunne gi meg nye ideer og være en slags verktøykasse. Jeg hadde gjort litt teater, og fått interessen for hvordan man kan gjøre det teknisk bra på en scene. Det å ha et manus som du formidler som om det var første gang du presenterte det. Slike ting var jeg inspirert av og ønsket å finne ut mer om. Underveis i masterskrivingen var det særlig tre ting hun festet seg ved, og som har fulgt henne videre når hun skal legge opp dramaturgien i en fremføring.

– Noe av det jeg la merke til fra teorien jeg brukte, er at det kan være smart å fokusere på å gi publikum ny kunnskap og informasjon. Samtidig skal man underholde, og også røre ved emosjonene deres. Jeg prøver å lage innholdet i det jeg skal si slik at jeg alltid får med meg disse tre elementene i en konsert.

Hvorfor akkurat disse tre punktene?

– Jeg tror at grunnen til at det treffer meg så bra, er at jeg selv kjenner meg igjen i det som publikum. Det er noe jeg selv setter pris på og blir beriket av. Men, hva som gjør at det faktisk fungerer, er vanskelig å svare på.

Det viser seg å være lettere å ty til et konkret eksempel som svar på spørsmålet, og Gro Marie gjenforteller en introduksjon av en slått som hun etter hvert har spesialisert seg på. Slåtten er en brudeslått fra hennes hjemtrakter i Sunnfjord, og heter Måttingalasset, som er dialekt for møkkalasset.

– Da forteller jeg at spillelæreren min fant et opptak av denne slåtten her, hvor han blant annet reagerte på tempoet på slåtten. Han synes oppbygginga minnet mer om en halling. Det viser seg at det var vanlig å sette ned tempoet på hallinger for at de skulle passe som brudeslåtter. Om jeg ser at publikum henger med så langt og er gira, kan jeg flette inn litt tøys og tull om mitt eget bryllup, før jeg til slutt sier: «Men det var noe mer med denne slåtten som gjør at vi i dag velger å bruke den som halling. For hvem vil ha en brudeslått som heter møkkalasset?»

– Det viser seg at folk ler av akkurat den vitsen, samtidig som jeg har flettet inn mye informasjon.

Som folkemusiker står hun i en musikktradisjon hvor historiefortelling og anekdoter er en stor del av formidlingen av slåtter. Slåttene har gjerne knyttet en hendelse til seg, for eksempel om brudefølget som omkommer i båten på veien til kirka. I følget var det en spelemann, og på overjordisk vis flyter fela hans opp til overflaten og begynner å spille av seg selv. I Telemark er sagnet om den usedvanlige hesten Førnesbrunen opphavet til en kjent slått. Hesten fraktet på egenhånd de som døde under svartedauden over fjellet til kirka i Rauland, slik at de ble gravlagt i vigslet jord.

– Disse historiene var også en grei måte å memorere slåtter på, når alt ble opplært på gehør. Om slåtten i tillegg hadde et slåttestev, kunne man lære det også. Da var det lettere å huske hvordan melodien gikk, forklarer Gro Marie. Utallige ganger har hun hørt disse historiene, så hvordan skal man klare å tilføre dem noe nytt? Her er det ingen fasitsvar, men Gro Marie har landet på at hun liker å være personlig.

– Jeg prøver å knytte ting til meg mer enn å bruke standardhistorier som en har hørt mange andre bruke før. Når jeg forteller om en spellemann som jeg aldri har møtt, prøver jeg å finne mine bilder på hvordan denne spellemannen kan ha vært og formidle det til publikum.

I stedet for å gå inn i en rolle oppe på scenen, velger altså Gro Marie å by på seg selv.

– Tradisjonsmusikken er ganske intim og sårbar, og egner seg på et vis i små rom. Jeg liker å skape de små rommene selv om jeg står på en stor scene. Derfor forteller jeg en del om meg selv like mye som detaljene i musikken. Hvis jeg skal snakke billedlig, så åpner jeg opp hendene og sier kom til meg, i stedet for at jeg kaster meg ut til de.

Hva det er som gjør at noen ord er nøkkelen rett inn til andre folks hjerter, er ikke så godt å si. For noen år siden ble Gro Marie helt ut av det blå nærmest slått emosjonelt i bakken under en konsert med Knut Buen.

«Eg ser deg, eg ser deg, men eg kan ikkje koma te deg. Eg ser deg, eg ser deg, og eg veit no så vel ka du vil meg», starter slåttestevet til Nøringen, et stev Gro Marie hadde hørt så mange ganger at hun var lei.

– Jeg hadde det tradisjonelle bildet av at dette slåttestevet handlet om kjæresteparet som lengtet etter hverandre. Men måten Knut snakket om denne slåtten på, gjorde at den fikk en helt ny mening for meg, forteller hun.

– «Eg ser DEG», sa han, og poengterte så sterkt at vi kanskje ikke er flinke nok til å stoppe opp og se hverandre i hverdagen, at vi er så opptatt av å styre på at vi ikke klarer å være der for hverandre. Musikkopplevelsen etter den introduksjonen ble veldig sterk. Det rørte noe i meg som jeg ikke har opplevd før.

Det handler om å skape rom slik at det vakre kan få plass, sier Gro Marie om hvordan hun selv bruker ord for å treffe folk emosjonelt.

Klarer ikke musikken å tale for seg selv?

– Jo, i utgangspunktet er musikken av en så solid kvalitet at den står på egne føtter, men jeg mener det ligger en mulighet i mellomsnakket for å legge til rette for en enda sterkere musikkopplevelse. Et mye brukt eksempel, er når en møter publikum som er helt ukjent med musikksjangeren din. Da er mellomsnakket en gyllen anledning til å sette døra litt på gløtt, sånn at det er lettere å komme seg inn i den musikkverdenen.

Har musikere lett for å ikke ta mellomsnakket tilstrekkelig på alvor?

– Det kan nok være. Samtidig opplever jeg at mange av disse tingene er så selvsagte. Da jeg skrev masteren min, opplevdes det ikke akkurat som banebrytende og ny forskning det jeg drev med. Det var mer et arbeid som formaliserte og satte ord på teorier og tanker, som veldig mange har praktisk erfaring med.

Når Gro Marie først satte ord på temaet gjennom masteroppgaven sin, fikk hun en dobbeltside i Aftenposten og overraskende mye oppmerksomhet. Så var hun kanskje litt banebrytende likevel.

– Det er et kjempespennende fagfelt som det er gjort lite på. Jeg fokuserte på et voksent publikum og hardingfelekonserter som solist, men det er et stort mangfold av konserttyper og formidlingsmåter der ute.

Da hun selv var student på Musikkhøgskolen, kom de så vidt innom konsertkommunikasjon i et av emnene hun hadde på bachelornivå. Hun håper og tror at formidlingspraksis har et større fokus i dag, og at musikkstudenter i alle sjangre blir oppfordret til å jobbe med faget.

– Det er lett for at det kun blir fokus på håndverket rundt det musikalske. Noe av grunnen til det, kan være at Musikkhøgskolen i stor grad er tuftet på den klassiske tradisjonen. En legger ikke på langt nær ned den samme tida på å forberede seg på konsertregi, konsertdramaturgi og hva man skal si for å presentere musikken sin, som man gjør på det musikalske. Men, jeg opplever at det er endringer.

Guffer på

En ting er å være bevisst på viktigheten av den verbale formidlingen, noe annet er å tro på det man selv sier. Flere ganger har Gro Marie lurt på om hennes filosofiske betraktninger rundt musikk er relevant for andre.

Er det hun har på hjertet, virkelig interessant?

– Denne engstelsen kommer og går i bølger. Det er ikke noe jeg føler jeg har fullstendig kontroll på eller har vunnet over. Det handler mye om hvordan jeg er som person og hvilke krav og forventninger jeg har til meg selv. Jeg er en sånn person som synes det er vanskelig å tråkke feil, og forbereder meg alltid maks på alt jeg skal gjøre offentlig.

Så hva gjør du, når den ubehagelige følelsen kommer og du ikke har så mye selvtillit på det du vil formidle?

– Når man først står der, kan man ikke trekke seg tilbake, bli introvert og liten. Da gjelder det å bare guffe på og knuse ubehaget! De tinga du sier, de skal du si så godt at publikum kjøper det. Da fremstår du troverdig.