En ny lyd fra fortiden

Det lille kontoret på Norges musikkhøgskole (NMH) er sparsommelig innredet. Et skrivebord, noen stoler, en nokså tom hylle og et piano. Lokket er lukket, det er ikke skalaen fra de tempererte tangentene som gjelder her inne.

Idin Samimi Mofakham retter oppmerksomheten mot et A4-ark på veggen, det viser en sirkel omringet av flere sirkler. Fra kjernen er det strukket streker som deler rundingene inn i mindre felt, hvert med små inskripsjoner. For et utrent øye minner formen om en fargesirkel – fargeløs sådan, illustrasjonen er svarthvit – hvor ulike nyanser blandes fra en klar kjerne i midten.

Assosiasjonen er kanskje ikke helt søkt.

– Dette er en skala fra det 13. århundre i Iran, forklarer den iranske komponisten, som i 2019 flyttet ens ærend fra Teheran til Oslo for å forske på nettopp dette.

– Sirkelen i midten, den indre skalaen, består av seks hovedspektre. Sirkel utenfor viser nyanser av hvert av disse spektrene. Neste sirkel utenfor der viser nyanser av disse spektrene igjen. Og så videre.

Samimi Mofakham har brukt flere år på å tyde, forstå og ta i bruk denne og et knippe andre skalaer fra middelalderens Iran – helt siden 2014, parallelt med undervisning, komponering og arrangering av blant annet Tehran Contemporary Music Festival (TCMF), Irans eneste festival for samtidsmusikk. De siste årene har han imidlertid kunnet jobbe dedikert med å overføre funnene til sitt eget tonespråk, som stipendiat ved NMHs ph.d.-program for kunstnerisk utvikling.

Komposisjonsteknikken har han kalt Holographic Composition Technique, som også er tittelen på forskningsarbeidet. Det begynte litt tilfeldig, på en musikkfestival i Tsjekkia, hvor den kanadiske komponisten Marc Sabat introduserte ham for «just intonation» – eller renstemthet, musikk som bygger på de matematisk rene intervallene i overtonerekken.

– Holografisk komposisjonsteknikk var noe jeg kom frem til da jeg researchet just intonation, hvor man ser på forholdet mellom toner ved hjelp av matematiske proporsjoner og ratioer. Samtidig som jeg holdt på med dette fant jeg ut at mye av musikkteorien fra middelalderen i Iran ble notert på samme måte. Det er hovedprosjektet mitt, kombinere disse to verdenene og lage musikk med det.

I vesten var amerikanske Harry Partch en av de første komponistene som jobbet systematisk med just intonation og mikrotonalitet på 1900-tallet. Inndelingen av en oktav i 12 halvtoner ble til 43 tonehøyder per oktav hos Partch, som bygget sin egen instrumentpark for å fremføre sine verk. For Samimi Mofakham har metoden gitt ham en måte å fange og utforske nyansene i de gamle, iranske skalaene på.

– Det minste intervallet en kan gjenkjenne er vanligvis tre cent. I en halvtone er avstanden 100 cent. I iransk stemming er det minste intervallet 15 eller 20 cent, så en åttendedel av en halvtone. Med just intonation kan du notere disse nyansene, og du kan spille dem. Ikke med et temperert instrument som piano selvsagt, men på blåse- og strengeinstrument.

Kildene han baserer forskningen sin på er persiske skrifter fra perioden mellom 9. og 15. århundre. Bøkene er skrevet av musikkteoretikere, vitenskapsmenn og filosofer, blant dem Al-Farabi, Avicenna og Safi al-Din al-Urmawi. I tekstene tar de for seg musikk på et åndelig nivå, som helende kraft og i relasjon til religion – men også som vitenskap, som er det Samimi Mofakham har fokusert på. Om systemer for stemming og intonasjon, om musikk nærmest som et fysisk objekt.

Han er opptatt av at den gamle kunnskapen ikke må ses på som museumsgjenstander, men som stafettpinner til bruk og videreutvikling.

– Bøkene er skrevet på gammelarabisk eller på mellompersisk, som jo ikke er det språket vi prater i Iran i dag. De som jobber med disse gamle skriftene er vanligvis musikkantropologer eller musikkhistorikere, som oversetter bøkene til det jeg vil kalle ubrukelig materiale for komponister og musikere. Mye forsvinner i oversettelsen. Bøkene blir behandlet som hellige skrifter, ikke som praktiske verktøy for å skrive musikk.

Som tenåring studerte Samimi Mofakham matematikk – han skulle bli programmerer, var tanken. Etter hvert ble det klart for ham at musikken måtte bli mer enn en hobby.

– Da jeg var 20 år bestemte jeg meg for at jeg ville skrive – ikke på farsi eller engelsk, men med lyd. Da måtte jeg gå på musikkskole, lære meg den vestlige, klassiske musikken med kontrapunkt, polyfoni og så videre.

Komposisjonsutdannelsen har han fra musikkonservatoriet i Armenia, Yerevan State Conservatory.

– Men helt ærlig, jeg har aldri vært særlig interessert i den vestlige, klassiske musikken. Musikken jeg liker, og som jeg hører på, er stort sett rock og metall. Akkurat nå går det mest i Slipknot! Så, denne merkelige verdenen av å ha en matematisk hjerne og kodebakgrunn blandet med metallmusikk, popkultur og moren min, som pleide å synge tradisjonell iransk folkemusikk hele tiden ... My whole life don’t make any sense!

Latteren gjaller i det lille rommet. Han aner likevel et mønster. Han liker å skape ting i krysningen mellom ulike verdener. Mellom matte og musikk, mellom ulike tonespråk. Lage nye koblinger, overraske seg selv.

– Jeg har studert vestlig klassisk musikk, iransk musikk, men også klassisk indisk musikk, som er noe helt annet igjen. For meg er det interessant å se på ulike tilnærminger.

Er det også en måte å holde på din egen interesse for musikk? En måte å utfordre din egen default på?

– Antageligvis, ja. Det er akkurat det jeg gjør. Det er en måte å holde meg selv interessert i å komponere musikk og lytte til musikk. Jeg skriver verken iransk eller europeisk musikk. Jeg blander lyder og koser meg med det.

Samimi Mofakhams Holographic Composition Technique er inspirert av fotografiets hologram – fremstillingen av tredimensjonale bilder. Den soniske ekvivalenten er combination tones, eller Tartini-toner – toner som oppstår i øret når to spesielle frekvenser møtes og produserer en tredje tone.

– I nesten alle stykkene mine bruker jeg elektronikk og kvadrofonisk lyd. Ideelt sett er instrumentet plassert i midten av rommet, publikum rundt instrumentet og fire høyttalere rundt publikum igjen. På den måten får man to soniske kilder – én i midten og én som omslutter deg – og man kan leke med psykoakustikk. Det kan komme én tone fra én høyttaler, en annen tone fra en annen. Ut ifra disse kan du lage combination tones, for eksempel.

Under årets samtidsmusikkfestival Only Connect urfremførte perkusjonist Jennifer Torrence Samimi Mofakhams verk 4C2, et stykke inspirert av en matematisk likning. Våren 2022 fremførte han Abjad Dream på NMH sammen med partner og pianist Martyna Kosecka, en performance for piano og kvadrofonisk lydsystem. Han opplever at den holografiske komposisjonsteknikken har påvirket det musikalske språket hans i en mer radikal retning med tanke på tid, form og struktur. Med alderen har han dessuten blitt mindre interessert i melodi.

– Musikken jeg skriver i dag er mer statisk når det kommer til melodi. Jeg liker å la kun fire toner klinge samtidig, for eksempel – ikke som en tradisjonell, vestlig akkord, men som en kombinasjon av toner. Så hører jeg på dem i et kvarter uten at jeg gjør noe, de bare ligger der. Mens de klinger påvirker de hverandre. Når du sprer dem over fire høyttalere i rommet og beveger hodet vil du høre ulike ting. Du blir en slags medskaper av stykket gjennom dine egne bevegelser.

Jakten på den ekte, iranske intonasjonen

I 2011 var Samimi Mofakham med på å starte avdelingen for komposisjon og musikkteori ved Teherans teknisk-naturvitenskapelige universitet. Han er opptatt av den akademiske delen av virket sitt, og av at funnene hans fra ph.d.-programmet ved NMH skal få sin plass der.

– Kunstnere liker å skape, men jeg synes også det er viktig å legge til kunnskap. Det er fravær av det jeg forsker på nå innenfor musikk. Det er interessant og viktig for meg å få denne kunnskapen inn i akademia.

Og målet?

– Det er å finne den ekte, iranske intonasjonen.