Dysfunksjonelle familier

I løpet av tre konserter utover høsten 2019 og våren 2020 skal verker av søskenparet Fanny og Felix Mendelssohn og ekteparene Clara og Robert Schumann, og Alma og Gustav Mahler, fremføres i Levinsalen på Norges musikkhøgskole. I bunn ligger historien om hvordan kvinnene «på ulike måter ikke ble oppmuntret – og til og med motarbeidet, av familie og partnere til å utøve sine virker som komponister». Som en del av serien holder ph.d.-stipendiat Emil Bernhardt en introduksjon, som setter prosjektet inn i en større kulturhistorisk sammenheng.

Hvilken betydning har disse historiene i dag? Kjønnstematikk og likestillingskamp er åpenbare innganger, men for professor, pianist og initiativtaker Matti Hirvonen peker konsertserien på andre problemstillinger.

– Hva gjør det med et menneske, ikke bare en kvinne, å ikke få utløp for sin kunstneriske kreativitet? For meg er ikke konsertserien et feministisk prosjekt, det handler mer om hva det gjør med et menneske å ikke få komme til sin rett. Det står et sted i programforklaringen at vi stiller kvinnen og mannen i paret opp imot hverandre. Men det er ingen konkurranse. Man skal helst ikke komme til konserten med de ørene.

Hirvonen, opprinnelig fra Sverige, sitter i en stol på kontoret sitt på NMH. Like ved står to svarte flygeler plassert side om side. Her akkompagnerer han studenter samt underviser i masterprogrammet han leder ved NMH, akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister.

I løpet av en uke pendler han mellom Oslo og NMH, basen sin i Stockholm og de mange konsertstedene han opptrer på rundt i verden – fra New Yorks Carnegie Hall til Musikverein i Wien. Som en av Skandinavias fremste akkompagnatører (for øvrig en betegnelse han vil til livs, mer om det siden) har han spilt seg gjennom et stort, klassisk repertoar – inkludert verker fra komponistene han har valgt å løfte frem i konsertserien. At man i en blindtest skulle kunne høre forskjell på komposisjoner skrevet av kvinner og menn kaller han «bullshit».

– Men jeg vet hvordan det er, man stiller seg inn på noe som lytter. Hva er det de sier i sporten, at en kvinnelig tennis- eller fotballspiller aldri skulle kunne klare seg mot en mann. Vel, et aspekt ved kvinnene i denne konsertserien er at de ikke fikk utvikle seg like lenge som sine mannlige motparter.

Kvinner og menns ulike forutsetninger for å drive med komposisjon gjennom historien illustreres tydelig gjennom konsertseriens tre par. Faren til Fanny og Felix Mendelssohn var klar på at det var sønnen som hadde en fremtid som profesjonell komponist. For datteren kunne musikken kun være «et ornament».

– Felix ga ut en del av Fannys komposisjoner uten at det fremgikk at hun hadde komponert disse. Hun godtok det. Det hadde ikke gått i dag, forteller Hirvonen.

Clara Schumann, som i år feirer 200-års jubileum, var på sin kant en ettertraktet konsertpianist. Som ung sørget faren for at hun i tillegg fikk opplæring i musikkteori og komposisjon, noe som var uvanlig for kvinner på den tiden. Clara skrev sin første klaverkonsert allerede som 14-åring, og giftet seg etter hvert med Robert Schumann mot sin fars vilje. Det hendte at ekteparet samarbeidet om komposisjoner, men Roberts komponistvirksomhet fikk høyere prioritet enn Claras. Som eneforsørger for familien strevde hun også med å få tiden til å strekke til.

– De hadde åtte barn. Med en mor som dro på turné til Russland i tre måneder og en far som var mentalt syk, hvem tok hånd om dem? Dysfunksjonell familie. Og fremgangsrik, det er ingen motsetning. Gustav Mahler på sin side tålte ikke at Alma komponerte. Alma hadde også affærer. Mens noe pågikk hadde hun alltid noe annet, og jo mer fremgangsrike mennene var desto mer jobbet hun på. Man kan snu det til at det var frigjort av henne på den tiden – eller si, vilken hemsk kvinna!

Hirvonen humrer, og forklarer at intensjonen bak konsertene ikke er å fremstille kvinnen i en offerrolle. Initiativet er en anledning til å spille god musikk fra seks fremragende komponister, side om side. Utøverne i konsertserien er valgt etter samme prinsipp – lærere og studenter spiller sammen uten noen form for hierarki.

– Det spiller ingen rolle hvem man er. Det som betyr noe er det musikalske, konstaterer Hirvonen.

At kvinneperspektivet løftes frem, særlig i den eldre, klassiske musikken hvor repertoaret er dominert av menn, er kjærkomment, ifølge Astrid Kvalbein. Som forsker, utøver og kritiker har likestilling, feminisme og maktspørsmål vært sentrale temaer gjennom hele hennes virke – noe hun også ble hyllet for gjennom Norsk Komponistforenings (NKF) likestillingspris i 2018.

Samtidig har hun et håp om at man snart kan prate om kvinnene som ikke var gift med, eller var søsteren til, berømte menn. Det er problematisk at forestillingen om komponisten som et geni fortsatt virker så sterkt i den klassiske musikken, ifølge Kvalbein.

– Da havner veldig mye annet i skyggen. Hva er de viktige hendelsene i musikkhistorien? Kan det ikke like gjerne være de millionene av undervisningstimer som ble gitt, hvor kvinner holdt på? Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i? Hvis man stiller slike spørsmål dukker det kanskje opp en del menn i skyggene også, eller andre holdninger til hva som er verdifullt i musikken.

Begrepet «kvinnelig komponist» oppleves utdatert og bakstreversk i vår tid. Men rent historisk, har det en funksjon? Blir vi noen gang kvitt det?

– Da jeg skrev doktorgrad om Pauline Hall hadde jeg en idé om at jeg skulle prøve å skrive så kjønnsnøytralt som mulig. Hun var en respektert person, kritiker og komponist. Kunne man ikke bare skrive om henne som den maktpersonen hun var? Men du kommer ikke unna kjønnsperspektivet eller at hun har en sterk opplevelse av å bli sett ned på som kvinne – at hun var alene i sin generasjon, at hun ikke hadde mann og barn, og at det kanskje var derfor hun hadde enklere for å komme i posisjoner. Attpåtil var hun lesbisk. Hun fikk status som en av gutta nesten. Da har du unntaket som bekrefter regelen. Jeg ble innhentet av det og måtte skrive om kjønnstematikken, sier Kvalbein.

Hall var initiativtaker og formann for Ny musikk da organisasjonen ble etablert i 1938. Noen år tidligere, da NKF ble stiftet i 1917, var hun én av fire kvinner av i alt 12 medlemmer. Med tanke på at det i andre halvdel av 1800-tallet var rundt 50 kvinner som ga ut musikk i Norge – om enn mest i små formater – var kvinneandelen innenfor komposisjon høy i en periode hvor det kanskje ville være naturlig å tro det motsatte, påpeker Kvalbein.

Siden den gang har det gått sakte. Tall fra 2018 viser at kvinner utgjør 20 beskjedne prosent av NKFs medlemmer, mens en undersøkelse utført av Donne – Women in Music viser at nær 98 prosent av verkene på programmet for sesongen 2018/19 til 15 av verdens ledende orkestre er skrevet av menn.

– Klassisk musikk er litt som et levende museum, vi har vanskelig for å bli kvitt gammel bagasje som er kjønnet. Og det blir vi nok ikke helt kvitt heller. Å få symfoniorkesterrepertoar som er femti-femti er historisk sett helt urealistisk, nettopp derfor synes jeg det er en kulturpolitisk plikt å være obs på det som finnes, sier Kvalbein – som synes konsertserien Dysfunksjonelle familier er en god anledning til å kaste noen tanker rundt kjønnstematikk opp i luften i forsøk på å belyse noe komplekst.

– Og det er fint at det skjer gjennom konserter, ikke bare paneldebatter til enhver tid.

Maia Viken studerer komposisjon på andre året ved NMH, som én av to jenter og fem gutter på sitt trinn. Joda, hun får noen ganger henvendelser i kraft av å være «kvinnelig komponist». Hun prater fra en rød sofa på MNH-biblioteket, tydelig ukomfortabel med betegnelsen. Hun legger heller ikke skjul på at ordlyden i programbeskrivelsen til Dysfunksjonelle familier, om å stille musikken til de seks inkluderte komponistene «opp imot hverandre», gnager. Kvinnene den gangen arbeidet under helt andre strukturelle forutsetninger enn mennene de knyttes til, påpeker hun.

– Å sidestille Alma og Gustav Mahler er rart. De har ikke samme skala på verkene eller samme utdanning. Det er som å sette en mindre skolert mannlig komponist opp mot Mahler eller Wagner.

Men kan ikke sidestillingen belyse akkurat det, kvinners forutsetning da og nå?

– Jo, men da er forutsetningen at det blir gjort. Jeg ville nok heller presentert noen stykker av Alma Mahler for seg selv, for eksempel – gjerne sammen med noen som skrev i samme stil eller innenfor samme tema.

Samtidig er Viken glad for at konsertserien setter lys på tematikken – viktigheten av å løfte frem kvinner innenfor komposisjonsfaget er utvilsom. Selv hadde Viken kanskje ikke tilbrakt studietiden her, på NMH, hadde det ikke vært for et fordypningsprosjekt på videregående hvor hun fikk i oppgave å holde et foredrag om Maja Ratkje.

– Det var kjempekult, jeg nerda skikkelig på henne og ble utsatt for samtidsmusikk. At hun var en norsk dame som i tillegg var sanger.

Viken, som selv har bakgrunn som sanger, jobber i dag med elektronisk og akustisk samtidsmusikk. Hun er også tidligere deltaker i Jenteprosjektet, et komposisjonskurs for kvinner i regi av komponist og forsker Rune Rebne og NMH. Rollemodeller og trygge rom for utforskning åpner for muligheter man kanskje ikke visste at man hadde, ifølge Viken.

– Det er tider på skolen hvor jeg tenker, nå er jeg den eneste jenta her. Men jeg har blitt flinkere til å ta meg i det, tenke shit the same. Jeg er her fordi jeg er god nok.

Blant musikerne som bidrar i Dysfunksjonelle familier er Hirvonens tre studenter på masterstudiet i akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister – Carla Fernàndez Boix fra Spania, Jana Aņisimova fra Latvia og Karolina Le fra Polen. Når professoren omtaler konsertserien som en måte å belyse hva det innebærer for et menneske å ikke få utløp for sitt fulle, kunstneriske potensiale, prater han samtidig om sitt eget fagfelt. Han har nemlig en egen likestillingskamp gående.

– Akkompagnatør er en av de få yrkesrollene hvor man benevnes med sin funksjon, ikke med sitt instrument. Hvorfor får ikke et menneske som holder på med samspill identifiseres med sitt instrument? Jeg hater ordet akkompagnatør, det skal bort! Det har med over- og underordning å gjøre. Flere steder kaller man det nå for collaborative piano. Tar vi bort alle merkelapper holder vi alle på med musikk.

Som egenerklært samspillaktivist har han gjennom 40 år, både som utøver og som professor i akkompagnement ved blant annet Rutgers University, Mason Gross School of the Arts i USA, jobbet målrettet med å fjerne strukturelle musikalske identiteter – jobbet med å løfte akkompagnement fra en allmenn aktivitet til en kunstform i seg selv.

Men det er tung materie. Ideen om at en akkompagnatør ikke trenger å forberede seg, for eksempel. Hirvonen stirrer oppgitt foran seg.

– Man tenker at man slenger frem notene til en pianist så skal vedkommende kunne spille det, mens som solist ville man aldri drømme om å opptre uten forberedelser. Hvis en av mine studenter spiller en sonate av Beethoven med fiolin og piano i dette rommet klassifiseres det som akkompagnementsundervisning. I et annet rom, med en annen kollega, heter det kammermusikk. Det har høyere status. Men vi gjør nøyaktig det samme!

Han prater mye med studentene sine om dette – om identitet, hvordan man står opp mot krefter som ønsker å holde en tilbake, hvilken holdning en har til eget selvbilde.

– På masterutdanningen har vi pianister på samme nivå som de som siden klarer seg i solistisk sammenheng. En allmenn oppfatning er at en akkompagnatør er en som ikke har nådd helt frem, som sitter og skramler litt i bakgrunnen. Så lenge den holdningen finnes – og den finnes ikke bare blant folk som ikke vet, men også i miljøer hvor folk burde vite bedre – så attraheres ikke ungdommer med motivasjon og talent for samspill. Forutsetningen er satt for hvilken rolle man får.

Fernàndez Boix og Aņisimova er begge på andre året av en mastergrad i akkompagnement og kammermusikk ved NMH. Begge er utdannet pianister – Fernàndez Boix fra Royal Northern College of Music i England og Het Utrechts Conservatorium i Nederland, Aņisimova fra Jāzeps Vītols Latvian Academy of Music i Latvia og Musikhögskolan Ingesund i Sverige. De er i Oslo ettersom de begge ønsket seg en grad i noe de alltid har drevet med – samspill.

– Jeg har alltid spilt sammen med venner, og jeg har alltid likt det – mer enn å sitte for meg selv, sier Fernàndez Boix, kikker bort på studiekollegaen, som fortsetter:

– Jeg liker å jobbe med folk, og jeg tror jeg har et naturlig talent for å lytte til andre. Folk vil ofte gjøre ting de ikke er så flinke til. Men hvorfor velge det hvis du kan gjøre noe du faktisk er god til?, sier Aņisimova.

Begge kombinerer solospill med akkompagnement. Fernàndez Boix forteller at hun utdannet seg som utøvende pianist for å posisjonere seg i faget – solistrollen kommer gjerne med en høyere status. Samtidig har hun innsett at det passer henne bedre, både som person og som musiker, å jobbe frem musikk sammen med andre som akkompagnatør. Ved NMH har hun særlig fått øynene opp for opera og rollen som repetitør.

– Alt handler om at du har et stykke musikk som du ønsker å formidle. Forskjellen er at det ikke bare er du som gjør notene om til lyd, du gjør det sammen med andre, sier Fernàndez Boix.

Hun deltar i første arrangement i konsertserien 24. september, om Fanny og Felix Mendelssohn. Aņisimova deltar i vårkonserten viet Alma og Gustav Mahler.

Hva synes dere om temaet for konsertserien Dysfunksjonelle familier?

– Nylig gjorde jeg en konsert med utgangspunkt i litt av den samme ideen, som het Love Letters of Great Men. Den var basert på kjærlighetsbrev fra Schubert og Mozart, som de sendte til sine koner og elskere. For å forstå hele musikken må du forstå både den mannlige og kvinnelige siden. Det handler ikke bare om komposisjon. Hvis én snakker om kjærlighet bør det også være en andre del, man må forstå begge sider, sier Aņisimova.

Bidrar konsertserien til det, å belyse en helhet?

– Det synes jeg. Disse komponistene var veldig tett knyttet sammen. På grunn av kvinnens rolle på den tiden er det vanskelig å vite hva som er hvem sin idé, eller hvem som skrev hva. Det er interessant å se, under ett, hvordan hans musikk var og hvordan hennes var – hvor like og ulike de er, for å sette lys på kvinnens rolle på den tiden, avslutter Fernàndez Boix.