Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

En gullkantet mulighet

Masterstudentene ved Norges musikkhøgskole får en unik mulighet som skiller seg ut både nasjonalt og internasjonalt, nemlig tilbud om toårig orkesterpraksis med stipend. For mange starter drømmen om å få jobb i orkester her.

Ei blå kasse med en cello er med når Theodor Lyngstad (25) møter opp på en kafé øverst på Grünerløkka. Snart skal celloen ut i lyset igjen, og prøve seg på Schumann og Sjostakovitsj. Det er uvisst om den bryr seg om at sola skinner der ute, at løvet i trærne og på bakken glitrer i høstlig prakt. Men det som er sikkert er at den vil strebe etter å få så vakker musikk som mulig ut av strengene når Lyngstad etterpå skal på strykekvartettprøve.

For et par dager sider spilte Lyngstad, og celloen, konsert med Det Norske Kammerorkester på Sentralen i Oslo. Kontakten med orkesteret er et resultat av at han har hatt praksisplass der mens han tok en mastergrad ved Norges musikkhøgskole.

– De fleste musikkstudenter er mer interessert i det utøvende enn det teoretiske. Jeg er ikke noe unntak. Mulighet for praksisplass var en svært viktig årsak til at jeg søkte på masterstudiet, sier Lyngstad.

Kunst bak et skjermbrett

I tillegg til Det Norske Kammerorkester er også Oslo-Filharmonien med på orkesterpraksisordningen. Den går over to år, og utgjør seks produksjoner hvert år. Hver student har praksis i til sammen tolv uker.

Å skaffe seg praksisplass er likevel ingen quick fix. Masterstudentene må gå gjennom en velkjent prosedyre, som i noen tilfeller starter bak et svart skjermbrett: prøvespill. For de fleste vil det bli en øvelse i å kjenne på skuffelsen ved å ikke komme videre, også dét er en nyttig erfaring. Men for Lyngstad betød det at han gikk til andre runde, som var å prøvespille sammen med Kammerorkesteret. Om han var nervøs? Han nikker.

– Prøvespill er noe av det verste en kan gjøre. Det er en unaturlig og stressende situasjon. En skal lage kunst, men så sitter en der bak et skjermbrett – med en jury noen meter fra seg.

Gleden var like stor da han for tre og et halvt år siden, samtidig som han prøvespilte til masterstudiet, fikk beskjed om at Kammerorkesteret ønsket å ham med på laget. Han kunne bruke 15 studiepoeng av mastergraden til å spille i det som NRKs Arild Erikstad i TV-programmet Hovedscenen har kalt et av verdens beste kammerorkestre. Kammerorkesteret er kjent for å overraske og eksperimentere.

Theodor Lyngstad med cello

Må reagere raskt som en utforkjører

Hvilke egenskaper ser Kammerorkesteret etter hos studentene? Det kan Per Erik Kise Larsen, leder for orkesteret, svare på.

– En ting er de tekniske og musikalske spilleferdighetene, og der er det mange studenter med høyt nivå. Men den viktigste egenskapen er evnen til å tilpasse seg et ensemble og bli del av spillestilen. I Kammerorkesteret har vi normalt ikke dirigent, så en må forholde seg til alle musikerne rundt seg på en annen måte enn i et stort orkester med dirigent.

Han bruker en metafor fra sportens verden for å understreke hvor viktig akkurat det poenget er:

– Du må være svært god til å følge med på hva som skjer rundt deg, og reagere raskt. Hvis ikke blir du som en utforkjører som går på trynet fordi han har kjørt på en kul han ikke fikk med seg i farta.

Kammermusikk er krevende øvelser, og nivåkravet er høyt. Derfor varierer det også hvor mange studenter Kammerorkesteret tar inn etter prøvespill hvert år. Kise Larsen forteller at de tidligere har slitt med å finne gode nok kandidater. Men i de senere årene har det kommet mange gode søkere.

– Du må være svært god til å følge med på hva som skjer rundt deg, og reagere raskt. Hvis ikke blir du som en utforkjører som går på trynet fordi han har kjørt på en kul han ikke fikk med seg i farta.

Per Erik Kise Larsen Leder for Det Norske Kammerorkester

Lukrativ og populær ordning

– NMH har søkere fra hele verden til dette masterstudiet med praksisplass enten i Filharmonien eller Kammerorkesteret. For oss er det en viktig rekrutteringsplattform, mange av musikerne våre har tidligere hatt praksisplass, sier Kise Larsen.

På NMH er det professor i kammermusikk, Are Sandbakken, som holder grepet om orkesterpraksisordningen. Plong treffer ham i det han kaller «kammermusikkens hule», et romslig kontor på NMH hvor han er omgitt av flygel og strengeinstrumenter.

Det Norske Kammerorkester har tilbudt praksisplasser siden 1993, og Oslo-Filharmonien siden 1998. I år er 20 studenter fra NMH med på ordningen, de fleste hos Oslo-Filharmonien. Studenter som ønsker orkesterpraksis, må søke om dette i forbindelse med søknad til masterprogrammet.

– Hadde jeg vært student hadde jeg garantert søkt. Økonomi er ikke mitt felt, men det at den er betalt gjør den ekstra lukrativ, sier Sandbakken. Han veiver elegant med armene mens han snakker, som om han holder i bratsjbuen. Selv har han spilt flere år i begge orkestrene som han nå er med å tilrettelegge praksisordningen for.


Forbereder pedagogisk oppfølging

Hver student får tildelt en mentor som skal følge dem gjennom praksisperioden, og NMH startet nylig et veilederkurs.

– Det er så mye kunnskap i orkestrene. Men i noen tilfeller er denne kunnskapen taus. Nå jobber vi med å bevisstgjøre de som skal være veiledere slik at de blir gode til å formidle det de kan. Vi har forsømt oss litt når det gjelder behovet for pedagogisk oppfølging, sier Sandbakken.

Hva synes studentene om måten musikerne tar imot dem på?


– Vi får bare positive tilbakemeldinger på det, de føler seg som en del av orkesteret. De eldre kollegaene synes også det er inspirerende å få spille sammen med studentene.

Det har vært diskutert om orkesterpraksisen skulle vært kortere slik at flere studenter kunne fått erfaringen. Men orkestrene mener det vil bli for mye gjennomtrekk, og studentene trenger dessuten to år på å få mest mulig ut av det.

Sandbakken smykker praten om orkesterpraksis med spredte kjærlighetserklæringer til kammermusikken.

– Jeg må få sitere Goethe som har sagt at strykekvartetten er virkeliggjøringen av den demokratiske ide.

– Hadde jeg vært student hadde jeg garantert søkt.

Are Sandbakken Professor i kammermusikk
Portrett av Are Sandbakken

Fra praksisplass til solocellist

På kafeen på Grünerløkka er Lyngstad straks på vei til å øve, men har tid til å snakke litt mer om hva orkesterpraksisen har betydd. Allerede før han ble ferdig med mastergraden fikk han jobb ved Københavns Filharmoniske Orkester.

Tror du det at du hadde praksisplass i Kammerorkesteret var utslagsgivende for at du fikk jobb?

– Det er vanskelig å si. Men det må være betryggende for de som ansatte meg å vite at jeg kan fungere i orkestersammenheng. Det hjelper lite å spille godt om en ikke fungerer på øvelse mandag morgen. Praksisen var veldig utviklende og ga meg også tekniske ferdigheter.

Når fikk du jobb i København?

– Jeg var på prøvespill (2019, red. anm.) i januar, og fikk jobb like etter det.

Et vikariat?

– Nei det er faktisk en fast jobb, svarer Lyngstad, som har tatt et stort sprang i karrieren og nå er solocellist.

Lyngstad har tidligere mastergrad fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium (DKDM), og var også et år på Manhatten School of Music. Grunnen til at han tok master nummer to var nettopp muligheten for orkesterplass, samt timer med hovedspillelærer Torleif Thedéen. Han kjenner ikke til lignende ordninger i andre land, og ser på dette som en unik mulighet til å få en god overgang fra student- til musikkliv. Han kunne likevel ha tenkt seg mer pedagogisk oppfølging, og synes det er bra NMH har tatt grep om det.

Are Sandbakken på kontoret sitt på Norges musikkhøgskole
Are Sandbakken på kontoret sitt på Norges musikkhøgskole

Det klassiske musikkmiljøet i Oslo blomstrer

Heldigvis får han ganske mye frihet ved DKDM, som gjør at han blant annet kan spille med Kammerorkesteret innimellom. Han snakker varmt om det klassiske musikkmiljøet i Oslo, og beskriver det som blomstrende.

– København er mer del av kontinentet, det har tradisjoner som må opprettholdes. I Oslo er det lov å prøve ut nye formater og være mer eksperimentell.

Hva var noe av det mest givende med orkesterpraksisen?

– Det var å få spille Verklärte Nacht av Arnold Schönberg - et standardverk der vi skulle spille uten noter. Det skulle ikke være noe mellom publikum og scenen. Jeg ble personlig knyttet til prosjektet, og det ble et utrolig godt samhold mellom musikerne. Fordi en ikke har dirigent i kammerorkester krever det veldig mye investering fra musikerne. Jeg håper å ta med denne innsatsen og energien inn i andre jobber, sier Theodor Lyngstad.

Artikler relevante