En urbanromantisk multimusiker

Koka Nikoladze er komponist, instrumentoppfinner, utøvende musiker, programmerer og musikkforsker. Han er født i 1989, studerte fiolin i hjembyen Tbilisi, komposisjon i Stuttgart og musikkteknologi ved Norges musikkhøgskole. Her arbeider han nå som ph.d.-stipendiat, med forskning på hvordan datateknologi kan bidra til å flytte grensen for hva som er mulig for en utøver å fremføre, og også hvordan komponister kan kommunisere med utøvere når musikken skapes der og da. Spørsmål i randsonen av hva som er mulig å forestille seg. Her trives Koka. Han er nærmest besatt av idéer, forteller han. Det gjelder bare å holde tritt med dem, få dem realisert så fort som mulig. Leveregelen er å arbeide 24/7.

Instrumentet er komposisjonen

Rariteter av noen byggverk står utstilt i stuen, gjenstander man umiddelbart bøyer seg ned for å granske nærmere. Finer, metalltråder, en halvfylt pepsiflaske, en nøkkelring, en gaffel, springfjærer, en avbrukket plastlinjal, en brødfjøl, fyrstikkesker. Når de forskjellige delene settes i bevegelse ved hjelp av en sveiv eller en motor eller datamaskin, lager de lyd. Morsomme lyder som gjentas i knirkende, smellende, gnissende, subbende, skjeve og rare rytmemønstre.

– Jeg startet å lage disse maskinene uten noen forestilling om hva det skulle bli, spontant og tilfeldig, for å roe meg ned i en stresset periode. Men nå som jeg har holdt på med dette en stund, kan jeg se at det som interesserer meg, er å ta forskjellige objekter som ikke er forventet å brukes til musikk, og utnytte dem i en musikalsk sammenheng. Det spiller ikke så stor rolle hvor mye musikk jeg kan lage med hvert instrument. Å komponere et instrument er i seg selv er nok for å tilfredsstille min kunstneriske tørst.

Tingene og idéene

Lydene er han nøye på, fargen og karakteren, og han er stadig på utkikk etter deler som passer til den mekanikken han velger. Da går han til Clas Ohlson.

– Ikke nødvendigvis for å kjøpe noe, men for å få idéer, forestille meg lyden fra forskjellige ting. Jeg har antagelig prøvd alle typer sagblad de har, alle slags fjærer, skruer… Noen ganger har de supernydelige sykkelbjeller. Det kan også være Jernia eller Ikea. Jeg går bare rundt, omgitt av disse tingene, og tenker.

Mangslungen vei

Koka Nikoladze studerte først fiolin, ved konservatoriet i Tbilisi, men underveis i studiet ble han mer og mer opptatt av komposisjon. Han avla likevel sin bacheloreksamen, for øvrig med høyeste karakter, før han reiste til Stuttgart og begynte på komposisjon ved Musikkonservatoriet. Her studerte han med Marco Stroppa, en komponist som er kjent for å kombinere akustiske og elektroniske instrumenter. Etter en bacheloreksamen også her, igjen med høyeste karakter, søkte han seg til Musikkhøgskolen i Oslo.

– Jeg tenkte jeg ville bruke muligheten av å være i akademisk omgivelser til å lære noe systematisk, noe jeg ikke var så god i. Musikkteknologi var min fremste interesse, så derfor tok jeg en master i musikkteknologi.

Ph.d.-prosjektet han arbeider med nå, om datastøttet real time-komposisjon, regner han med å gjøre ferdig neste år. Spennet kan derfor virke stort, fra de snurrige instrumentene han bygger – blant annet for å underholde seg selv, som han sier – til avansert musikkteknologi. Men det er ikke Koka enig i.

– Termen musikkteknologi blir gjerne assosiert med elektronisk utstyr, med kabler og programvare og alt som er relatert til datamaskiner. Men musikkteknologi er mer enn det. Musikkteknologien har eksistert lenge, hatt forskjellige former i forskjellige perioder i historie. Så disse maskinene jeg lager vil jeg absolutt relatere til musikkteknologi. Ikke elektronisk teknologi, men musikkteknologi.

Klassisk musikk

Koka Nikoladze har, inntil videre i hvert fall, sluttet å spille fiolin. Han er klar over at han vil miste en del av utøverferdighetene, men han ser også fordeler ved å ha sluttet. Han har fått anledning til å bevege seg ut fra et område han kjente godt, og å se det på avstand.

– Jeg har lært så mye, etter at jeg ikke har rørt en fiolin, om det å spille fiolin. Så jeg tror ikke det nødvendigvis var så dumt at jeg stoppet å spille. Jeg stoppet fordi det kjedet meg. Jeg måtte videre i en annen retning. Men kan hende går jeg tilbake til det, når jeg har mer tid.

I kombinasjon med alt dette andre du arbeider med?

– Nei, hvis jeg gikk tilbake til fiolinen, vil det være for kun å spille. Jeg ville startet med Beethovens konsert og spilt meg gjennom Bachs sonater og partitaer. Det er det jeg ville gjort først. Men å ikke spille fiolin har ikke påvirket min interesse for å komponere akustisk musikk. Den har jeg, og kunnskapen tar jeg med meg.

Koka Nikoladze er født i Georgia og bodde der frem til han var tjue år. Georgisk kultur er en del av ham, sier han, men som kunstner opplever han et motsetningsfold til kulturen. Han har aldri brukt eller referert til georgisk sang eller musikk i arbeidet sitt, noe de fleste georgiske komponister gjør. Det er forventet av en komponist i Georgia, å referere til den eksisterende tradisjonen, på en eller annen måte. Men det føles ikke naturlig for ham.

– Jeg synes den gamle georgiske kulturen er et kunstverk i seg selv, og jeg føler meg ikke sterk nok til å gå inn og bearbeide den. Jeg har en følelse av at hvis jeg tar noe og gjenbruker det på en eller annen måte, vil jeg ødelegge det som var. Jeg vet ikke om jeg vil gjøre det, så jeg lar det være. Jeg beundrer det som det er.

Ville du bli kritisert for å ikke bruke kulturen, i Georgia?

– Jeg vil ikke si det, hvem bryr seg, egentlig. Men når vi snakker om å gå rundt på Clas Ohlson og se på forskjellige ting, så tenker jeg at det er naturlig for meg. Det er mine omgivelser. Det er disse omgivelsene som påvirker meg. Vi kan alle forestille oss bildet at en romantisk komponist som vandrer i skogen, og som så skriver storartet musikk, inspirert av naturen. For meg personlig er slike skoger byer. Jeg vokste opp i en by med sovjetarkitektur, store bygninger og ødelagt infrastruktur. Jeg vokste opp i en steinjungel, og denne steinjungelen inspirerer meg. Det er den jeg tar med inn i musikken min. Og når jeg tar en tur, så går jeg ikke i skogen, for jeg har ikke lært å være inspirert av skog og natur. Jeg har lært å bli inspirert av ting. Så IKEA eller Clas Ohlson eller et eller annet merkelig marked fullt av alle slags forskjellige saker og ting, det er min skog. Der blir jeg inspirert av det jeg ser. Det er min natur.

Urbane jungellyder

Du har bodd i Tbilisi, Stuttgart og Oslo. Hvilken jungel foretrekker du å bo i?

– Hvor som helst. Jeg har også reist mye, og jeg finner min natur hvor som helst, i en hvilken som helst by. Da jeg flyttet til Oslo, begynte jeg å lage et instrument jeg kaller en uendelighetssamlersampler, et elektronisk tasteinstrument. Når jeg går rundt i byen, gjør jeg opptak av lyder. Hvis en bil kjører forbi, og hvis det for eksempel var en lav c jeg hørte, klipper jeg den ut, merker den med lav c og legger den i en mappe. Så hører jeg en fugl, en person som synger, lyden av metall som blir slått på, og legger lydene i mapper ut i fra tonehøyde. På den måten vokser lydsamlingen, og hver gang jeg trykker ned en tangent, så dukker det opp en ny lyd. Tilfeldig ordnet. Du vet hvilken tonehøyde du får, men ikke hvilken lyd. Jeg har nærmere 3000 lyder i banken nå, og venner i Europa og Asia hjelper meg med å samle, så jeg legger til 35-40 lyder hver måned, og instrumentet blir rikere og rikere, og får flere og flere muligheter. Disse lydene er samlet fra min jungel.

Hva gjør du med disse lydene?

– Mest spiller jeg klassisk musikk med dem. Jeg elsker å spille Bach på dette instrumentet, og Scarlatti-sonater, fordi du kan ennå kan høre melodier og harmonier.

Det vanlige for en musiker i dag er å spesialisere seg på ett felt, fremfor å gjøre alt, slik Koka Nikoladze tilsynelatende gjør. Hvorfor gjør han alt dette, komponerer, bygger, utøver, forsker?

– Det er ikke min intensjon å gjøre alt. Det er mer en konsekvens av å være nysgjerrig, hele tiden, og også det at jeg veldig fort kjeder meg med ting. Jeg prøver å spesialisere meg, for jeg er ikke tilfreds med å arbeide på et amatørnivå. Så jeg prøver hele tiden å bli mer avansert. Det kan være kjempehardt, for eksempel innen programmering, og det tar mye tid. Men jeg kan ikke stoppe å være nysgjerrig. Jeg kan ikke stoppe å være opptatt av idéer. Og jeg kan ikke la sjansen gå fra meg til å realisere dem.

Planene fremover

Hvor er du om fem år, ti år?

– Jeg ønsker å fortsette med å gjøre det jeg gjør, og jeg vil gjerne se hvordan dette utvikler seg, hvor det ender. Så jeg er nysgjerrig på hva som vil skje om fem år, og veldig nysgjerrig på hva som skjer om ti år. Hva jeg har lært gjennom mitt liv, er at ingenting garanterer lykke.

Denne siste setningen kommer overraskende. Slik snakker gjerne langt eldre mennesker enn en mann på tjueseks.

– Hverken rikdom eller helse garanterer lykke. Jeg har sett supersunne mennesker som er ulykkelige. Men når du finner noe som gjør deg lykkelig, så må du holde deg til det. Å holde på med denne slags merkelige, personlige idéer, som kan være å lage en rytmemaskin, neste år kanskje komponere en opera, om tre år kanskje gjøre noe forskningsarbeid igjen, dette kreative, aktive livet; det er det jeg ønsker å gjøre.

Søke etter lykke, mer enn noe annet?

– Ja, jeg antar det, på en måte, eller søke etter tilfredsstillelse, vil jeg si. Alt dette jeg lager og gjør, det tilfredsstiller meg. Så jeg planlegger bare å fortsette med å tilfredsstille min nysgjerrighet og min kunstneriske, like mye som min akademiske og vitenskapelige, tørst.