Et reisebrev fra Paris

Jeg har lovprist mulighetene og fasilitetene som komposisjonsstudent ved Norges musikkhøgskole så høylytt gjennom hele studietiden, at rådgiverne ved utvekslingskontoret hadde gitt opp å friste meg til å dra noe annet sted for å studere. Vi var kanskje like overrasket da jeg etter fem og et halvt år ved NMH, møtte opp på deres kontor og fortalte at jeg skulle søke utveksling til Paris mitt siste år på master. Det var nå eller aldri, og det var Paris eller ikke å dra på utveksling i det hele tatt. Endringen skjedde etter at vi på komposisjonslinja fikk besøk av gjesteprofessor og komponist Stefano Gervasoni, som til daglig underviser ved Conservatoire National Supérieur de Musique et de Danse de Paris. Jeg søkte meg til hans klasse, og kom inn.

La meg ta deg med til togstasjonen Cité Universitaire klokken 07:54, min første mandag i Paris. Cité Universitaire huser 12 000 studenter, og ligger helt sør i byen. Herfra går toglinja RER B som en tilnærmet rett strek gjennom sentrum. Klokken 07:54 denne morgenen, finnes det ingen passende steder å vente på toget. Uansett hvor du står, så står du i veien. Etter noen minutter glir toget inn på perrongen. Gjennom vinduene på toget, ser det allerede rimelig fullt ut der inne. Det står mennesker i midtgangen og inntil dørene, og ingen av dem skal av, alle skal videre. I øyeblikket toget stanser, skjer det en transformasjon av folkemengden, den presser seg sammen. Som om det skapes et vakuum, løftes vi opp og trekkes innover på toget. Etter det som kunne vært en mer eller mindre skjønn seanse av dans, står jeg der inne, skvist mellom en mann og en kvinne, med en annen mann sin arm inntil kinnet mitt. Ikke noe behov for å holde meg fast i noe. De myke kroppene holder meg oppe, hele veien til Gare du Nord.

Det finnes mange drømmer om Paris. Som en forberedelse til oppholdet, passet jeg på å bryte ned egne illusjoner om hvor vidunderlig det ville bli. Etter tips fra en annen Erasmusstudent, leste jeg Heidi Furres bok, Parissyndromet, som handler om ei norsk jente som flytter til Paris og har det kjipt. Parissyndromet er for øvrig et begrep fra den japanske psykiateren Hiroaki Ōta, etter han på 1980-tallet mottok en rekke japanske turister som pasienter. Pasientene led av ekstremt kultursjokk og skuffelse etter å ha ankommet Paris, da byen ikke var slik de forventet, med hundebæsj i gatene og beryktede arrogante parisere. Det er mulig jeg overdrev nedbrytingsøvelsen min noe, for da jeg kom hit ble jeg overrasket over å møte behjelpelige, imøtekommende og tålmodige mennesker overalt. Det er en kultur her for å uanstrengt henvende seg til fremmede for å konversere. Og ingen fare, hundebæsjen i gatene har byen i all hovedsak fått styr på.

I ukene før avreise samlet jeg på råd om Paris. Et av rådene jeg fikk var «Du må få deg en sykkel, Paris har blitt en sykkelby». Disse ordene klang inni meg flere ganger daglig etter ankomst, som et mantra. Jeg passet på å nevne ordet «sykkel» til alle jeg møtte. Slik kom en vakker rød Gitasprint inn i livet mitt. Sammen har vi oppdaget Paris’ ulike arrondissement, i sol, vind og regn, noen ganger mange timer daglig.

For meg er det hverdagen som komponist som jeg lengter etter, uansett hvor jeg er og hva jeg gjør. Hverdag for meg betyr tid til å komponere, og tid til å gå videre med prosjektene jeg har startet på. Ganske riktig er studiefasilitetene for komponister bedre ved NMH, hvor vi har egne arbeidsrom og et langbord som bare er vårt. Slikt finnes ikke ved Pariskonservatoriet. Fra skolestart og inntil nylig var biblioteket ved konservatoriet under oppussing, og jeg måtte se meg om etter andre arbeidssteder. På den måten ble jeg kjent med byens biblioteker, deriblant Bibliothèque nationale de France – François Mitterand, et formidabelt bygg og et av verdens største bibliotek, og Bibliothèque de la Cité Internationale, som ligger fem minutter unna inngangsdøra mi. Jeg jobber også godt hjemmefra, på Maison de Norvège, hvor jeg har tilgang til øvingsrom med piano.

Jeg har tre ønsker for hver uke jeg er her. Det ene er å få med meg forestillinger og konserter, det andre er å bli kjent med byen og menneskene her, og det tredje er å lytte til, lese og snakke mest mulig fransk. Byen har et annet tempo. Menneskene spiser større lunsj, senere middag og ferskere bagetter. Det nye språket og det nye stedet gjør at jeg tvinges inn i en annen måte å tenke på.

À la prochaine !

Anna

Anna Berg er komponist og går 2. år master i komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Hun er på utveksling til Conservatorie National National Supérieur de Musique et de Danse de Paris (CNSMDP) skoleåret 2022-2023. Anna Berg har fra før en bachelorgrad i komposisjon fra Norges musikkhøgskole. Berg lager musikk for alle besetninger og har samarbeidet med ensembler som Ensemble Ernst, Ensemble Allegria, Arktisk filharmoni, og blant annet musikerne Guro Kleven Hagen, Eivind Ringstad og Amalie Stalheim. Verkene hennes har blitt fremført på Festspillene i Bergen, Arctic Chamber Music Festival, INN:PUST, Ung Nordisk Musikk (UNM), International Rostrum of Composers og Ultima. I 2019 grunnla hun Ensemble 3030, som er et ensemble for nykomponert musikk ved Norges musikkhøgskole, som forener studenter på utøvende, musikkpedagogikk, direksjon og komposisjon.