Den lengste reisen

Uviwe Caso (21) smiler bredt i Zoom-vinduet. Blant hjemmekontorleie nordmenn er optimismen hans et friskt pust. Han har reist hele veien fra Cape Town i Sør-Afrika og til Musikkhøgskolen i Oslo, for å studere jazz-gitar.

Spontan opptaksprøve

Det er 12 minusgrader og vinterens kaldeste dag når Caso endelig er ute av reisekarantene. Da han dro fra Cape Town var det 29 plussgrader.

– Det er så kaldt! Jeg prøver å vende meg til det, men jeg trenger litt mer tid, sier han om temperaturforandringen.

Caso studerer vanligvis på the South African College of Music, som er en del av universitetet i Cape Town. Han går fjerde år, og skal være i Oslo frem til sommeren.

Det var rene tilfeldigheter som fikk ham til Norge. Han hadde glemt at skolen arrangerte opptaksprøver for utvekslingsprogrammet, og satt og slappet av med noen venner da noen passerte og nevnte prøven i en bisetning. Den unge gitaristen hoppet i det uten særlig forberedelse, og endte opp som den eneste studenten som fikk utveksle til Musikkhøgskolen.

– Jeg ringte noen venner, en på trommer og en på bass, og gjorde en trioversjon av en sang som ble bestemt der og da. Og så ble jeg den utvalgte! jubler han over Zoom.

For noen år siden var han på en jazzfestival i Cape Town og hørte et norsk band, med en gitarist han virkelig fikk sansen for.

– Det var så bra, og helt annerledes enn hvordan vi spiller i Sør-Afrika, forteller han. – Jeg må dra og se hva det er som skjer i Norge, tenkte jeg.

Caso forteller at de lærer mest om swing, be-bop og standardlåter på universitetet i Cape Town. Han ønsket seg mer frihet og rom til å spille eget repertoar og eksperimentere. Det håper han å få gjort i Oslo.

Kjepper i hjulene

Det er ikke første gang den georgiske fløytisten Levan Chkhaidze (23) er i Oslo. Han utvekslet allerede på bachelor i 2018 – nå er han tilbake for å fullføre masteren sin. Han forteller at både medstudenter og internasjonalt kontor anbefalte ham å reise til Musikkhøgskolen denne gangen også.

Opprinnelig hadde fløytisten søkt på masterstudiet som vanlig student, men på grunn av pandemien var det umulig å dra. Da han i stedet fikk plass som utvekslingsstudent gjennom Erasmus, mistet han høstsemesteret av samme grunn. I januar kom han seg endelig til Norge.

Kordirigent og pianist Eduardo Villamizar (27) har reist lengst av alle. Han utveksler fra Universidad de Los Andes i Mérida, vest i Venezuela.

– Det er også en kald by, men ikke like kald som denne, sier han og kaster et blikk på det snødekte sykkelstativet utenfor vinduet. Mérida ligger over 1600 meter over havet.

Villamizar vet ikke helt hvordan han begynte med akkurat kordireksjon, men han tror han på et punkt rakk opp hånden og meldte seg når ingen andre gjorde det. Derfra gikk det slag i slag.

– Jeg valgte ikke Norge, Norge valgte meg, sier han om hvorfor han utveksler akkurat hit. I 2018 deltok han i World Youth Choir, eller Coro Mundial, som han sier. Der møtte han studenter fra Norges musikkhøgskole. Høgskolens program i kordireksjon passet ham perfekt, og den norske musikken tiltrakk ham.

– Den er så vakker. De norske vennene mine viste meg et album jeg virkelig falt for, forteller han. Musikken var med Solistkoret og Musikkhøgskolens professor Grete Pedersen – White Night: Impressions of Norwegian Folk Music.

I grevens tid

Å skulle fullføre en utvekslingssøknad mens man er på turné i Tyskland og allerede langt hjemmefra, bød på problemer for Uviwe Caso. Internett var begrenset og det ene tekniske problemet stod i kø etter det andre, men verre var det at det var umulig å få booket time hos saksbehandleren som utsteder visum.

– Avreisedatoen kom nærmere og nærmere og jeg hadde ikke fått booket møtet engang.

En stund var det hans daglige gjøremål å sende mail, ringe eller rett og slett møte opp uten avtale og forklare situasjonen. To uker før avreise klarte han det.

– I tillegg tok søknaden til UDI lang tid, og hvis man skriver noe feil kan de avvise hele greia, forteller han og slår ut med armene. – Så stressende! Takk og pris for at det ordnet seg.

Ble du fristet til å gi opp midt i alt sammen?

– Både ja og nei, men å gi seg ville vært å kaste bort så mye energi, sier han og legger til at det er en del av filosofien hans – hvis man har gjort noe halvveis kan man like gjerne fullføre.

Levan Chkhaidze har ikke kommet like langveisfra som de andre utvekslingsstudentene. Likevel sendte prosjektet ham langt av gårde og det i helt motsatt retning. Vanligvis må georgiske borgere reise ut av landet for å få tillatelse til å studere i Norge. De tar direktetog fra Tbilisi til nabolandet, Azerbaijan, men denne gangen var grensene koronastengte. Chkhaidze måtte dermed ta buss til Ankara i Tyrkia. Det tok 18 timer – én vei.

Også Georgia var i full lockdown, og alle som ønsker å forlate landet må søke først. Rutebussene var innstilt, men Chkhaidze fikk plass på en privat minibuss. Den kjørte til Tyrkia med tildekkede ruter, og Chkhaidze mistenker at sjåføren ikke hadde tillatelse, slik han selv hadde fått.

– Jeg ville virkelig reise. Det er nok hovedgrunnen til at jeg tross alt gjennomførte prosessen, sier han.

Mot alle odds

Eduardo Villamizar hadde ikke engang gyldig pass da han søkte om å reise – et fenomen som dessverre ikke er uvanlig i inflasjons- og korrupsjonsrammede Venezuela.

– Tusenvis av venezuelanere prøver å fornye passene sine, men det koster mellom hundre og tohundre dollar, eller tusenvis på svartebørsen. Minstelønnen er på fire dollar i måneden, så det er i praksis nesten umulig.

Nå er det kun ett semi-åpent kontor i hele landet som utsteder pass. De andre er pandemistengt.

Men etter milelange køer, bomturer og masing, fikk Villamizar passet sitt fornyet – en måned før avreise.

I tillegg kom levekostnader og flybillett, og Villamizar hadde ikke annet valg enn å be om donasjoner. Han satte opp en kampanje på GoFundMe og fikk venner og familie til å dele den med sine nettverk.

– Jeg har fått så mye hjelp av så mange. Hvis du hadde sagt til meg for et år siden at jeg skulle hit, hadde jeg sagt at det var umulig, aldri verden.

Han endte opp med nesten tre tusen dollar – inkludert tusen fra en anonym giver han fremdeles ikke kjenner identiteten til.

– Hadde det ikke vært for den personen, hadde jeg ikke kunnet kjøpe flybillett.

Da måtte du feire?

– Ja, men det er når det virker lengst unna at du er mest gira. Når det faktisk skjer innser du det mer gradvis. Selv nå som jeg er her, skjønner jeg det ikke helt.

Optimisme

– Jeg vil ikke være på ett sted for lenge, sier Uviwe Caso, som ser på innflytelse fra andre musikalske kulturer som den viktigste delen av sin musikalske reise.

– Jeg vil lære jazz fra så mange kulturer som mulig, oppleve forskjellene og sammenligne. Jo mer vi musikere lytter, utforsker og lar oss påvirke av ulike sounds, desto mer kan vi definere vår egen.

Levan Chkhaidze mistet ikke motet da han mistet masterplassen. Han har allerede søkt på nytt, og skal prøvespille i mars, sammen med andre håpefulle. Drømmen hans er å spille i orkester.

– I Oslo-Filharmonien, for eksempel, sier han med glimt i øyet.

Eduardo Villamizar skal også søke seg inn som vanlig student. Han sier at for venezuelanere er det å komme seg ut av landet øverst på listen. Også for familiene som blir igjen, og dermed kan motta økonomisk støtte. Det er sånn de fleste i Venezuela klarer seg, i følge Villamizar. Det spiller ingen rolle at du er professor eller lege.

– De fleste vil ut. Og de verken kan eller vil reise tilbake.

Han føler seg hjemme i Norge etter bare noen uker, og ramser opp – han har allerede både norske og venezuelanske venner, skolen er super, det er mye bra som skjer. Sammenlignet med situasjonen hjemme, ser han ikke på den digitale hverdagen som noe problem, og han drømmer om å dirigere sitt eget kor, spille kammermusikk og komponere – rett og slett å være en allsidig musiker.

– Jeg føler at jeg kommer til å ha det bra her, sier han og smiler.