Frøydis Ree Wekre mottar St. Olavs Orden

Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten». Professoren får utmerkelsen «for sin innsats for norsk musikkliv», skriver Kongehuset på sine nettsider.

– Det er jo helt utrolig. Det er stort, sier Ree Wekre selv.

Hun får utmerkelsen for sin innsats både som utøvende hornist og som lærer.

Ree Wekre har blant annet vært ansatt ved Den Norske Opera, undervist ved anerkjente institusjoner i en rekke land, utgitt flere bøker, stått for en stor mengde urfremføringer av repertoar for horn, og i perioden 1965–1991 var hun alternerende solo-hornist i Oslo-filharmonien. I 1984 ble hun utnevnt til professor ved NMH.

– Jeg tilhører jo den generasjonen som nær sagt lærte meg faget underveis, forteller Ree Wekre.

Hun begynte å spille fiolin i en alder av fire år, men byttet til horn da hun var 17. Etter som det var mangel på hornister i Norge, var det ikke vanskelig å finne jobber.

– Jeg fikk jobb med en gang. Så tok jeg utdannelse litt etter hvert, ved å søke permisjon fra jobbene og reise først til Stockholm og så til det som den gangen het Leningrad. Og i USA.

I dag er det omtrent like vanlig med kvinnelige som mannlige hornister i de profesjonelles rekker. Slik var det ikke da Ree Wekre kom til USA på begynnelsen av 70-tallet.

– Jeg var den første kvinnen som spilte dette instrumentet på så høyt nivå. Jeg gjorde ikke så mye nummer ut av det selv, men det ga meg noen muligheter den gangen. Så forsvant jo det aspektet litt etter hvert, når mine mannlige kollegaer skjønte at det handlet om å være god til å spille.

Gjennom hele karrieren har undervisning stått sentralt i Ree Wekres virke som musiker. Faktisk helt fra hun var 19 år. I orkestre over hele verden sitter det musikere som har tatt timer hos henne.

Hun har jobbet mye i utlandet, men også fått utenlandske studenter til Norge. I begynnelsen fantes det ikke formelle utvekslingsprogrammer slik det gjør i dag, så studentene kom for egen regning.

På den tida var det mulig å være en av studentene uten egentlig å være elev, forklarer Ree Wekre.

– De tok seg et semester eller to fri fra utdanningen sin, og kom til Norge og «hang rundt» i gangene her. De betalte ofte for timene ved å hjelpe meg med annen type arbeid. Én hjalp meg med å gjøre ferdig den første boken min på datamaskin, en annen jobbet i hagen, og noen gjorde husarbeid og lagde mat.

Hun forteller at de fleste av dem kom fra lærere med veldig strenge regimer, hvor den tradisjonelle mester-svenn-metoden sto sterkt. Læreren var høyt hevet over elevene sine, kunne kjefte og stille harde krav, og relasjonen var ofte preget av både respekt og frykt.

Ree Wekre tror det en metode som kan fungere for noen, men ikke for alle. Selv hadde hun en annen innfallsvinkel.

– Studenten og læreren er på fornavn og står på samme side, og jobber sammen. Jeg opplevde at mange, kanskje særlig tyske studenter, kom opp til Norge for å kunne «slappe av» litt hos meg, sier Ree Wekre.

En annen metode Ree Wekre ble fortrolig med, og som hun etter hvert innførte på Musikkhøgskolen, var gruppeundervisning som supplement til enkeltundervisning.

Inspirasjonen fikk hun fra land i Sør-Europa, hvor gruppetimer er en vanligere undervisningsform.

– Det er selvfølgelig på godt og vondt. På den ene siden kan man føle seg hengt ut og bli nervøs, men på den annen side lærer man mye av hverandre. Det er verdifullt. Alle spilte for hverandre, og ga konstruktive tilbakemeldinger til hverandre. Og så fikk de kommentarer fra meg til slutt.

Tiltaket ble såpass populært at elever som ble syke sendte en vikar i sitt sted. Ree Wekre tror blant annet det handlet om muligheten til å få testet ut materialet man jobbet med i trygge omgivelser.

– Som musiker skal man jo spille for andre, men det var det ikke så ofte man gjorde gjennom studieløpet, sier Ree Wekre.

Metoden med gruppeundervisning har senere stått sentralt i arbeidet med NMHs Senter for fremragende utdanning (CEMPE).

Søknaden om St. Olavs Orden ble fremmet av hornistene Eirik Haaland og Bente Rognsaa, begge musikere i Trondheim Symfoniorkester og tidligere elever av Ree Wekre. Den lyder blant annet:

«Hornist Frøydis Ree Wekre har vært en frontfigur i norsk kulturliv de siste 60 årene. Hun har gjennom hele sin yrkeskarriere vært et forbilde for musikere og pedagoger, en karriere hun fremdeles holder i hevd i en alder av 80 år. Hun har vært synlig både på TV og i radio, som musiker, underholder og debattant.

Hennes navn er viden kjent langt utover Norges grenser som en av kultur-Norges største eksportartikler, med en bred palett av innspilt og tilegnet musikk, samt en mengde publikasjoner i forskjellige formater. I tillegg har hennes virke som lærer og pedagog næret hele kloden med velkvalifiserte musikere. Så vidt vi kan forstå er Frøydis Ree Wekre et kroneksempel på en som har gjort seg fortjent til Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.»

Selv om hun har blitt 82 år og ikke lenger er utøvende musiker, betyr ikke det at Ree Wekre har lagt instrumentet på hylla. Undervisningen fortsetter, og virksomheten er ikke begrenset til Norge.

– Etter at jeg ble pensjonist har jeg stort sett reist 1–2 ganger i måneden, for å undervise og holde mesterklasser. Det fortsetter jeg med så lenge jeg kan gå på egne ben, og så lenge noen ber meg om å komme.