Gjør samtidskomponisten mer synlig

– Man er jo nesten usynlig når man driver med samtidsmusikk. Å få en slik pris gir en anerkjennelse av at det jeg gjør har en viss verdi. Det føles som en stor oppmuntring å få det så tidlig i karrieren, sier 30-åringen.

Skaarud fikk Edvardprisen for «(forthwith a change came over the waters) and the serenity became less brilliant but more profound», en akkordeonkonsert han skrev som del av sitt masterstudie. Prisen er en av veldig få utmerkelser en samtidskomponist kan få i Norge. At muligheten for heder og ære ikke kommer lett, ser imidlertid ikke ut til å sette noen demper på søkermassen til komposisjonsstudiet ved Norges musikkhøgskole. De kan vise til rekordstore kull, sterk søknad og en fantastisk studentevaluering.

– På Musikkhøgskolen får man en sniktitt i alt som finnes av strømninger og tider. Det er lærere der som lytter på hva du har å si, og som hjelper deg på vei. Men på et eller annet punkt må man ta et valg selv. Komposisjonsstudiet krever stor selvstendighet. Det er litt som et åpent rom, som du fyller med det du vil for å finne stemmen din, sier Skaarud.

Skade forandret fremtiden

Han har klassisk musikkbakgrunn og var klar for å bli pianist. En senebetennelse satte en stopper for det, to år før han skulle søke seg til Musikkhøgskolen.

– Da jeg fant ut at jeg aldri kom til å bli frisk av senebetennelsen, bestemte jeg meg for å søke komposisjonsstudiet for moro skyld. Jeg hadde aldri hatt noen komposisjonstimer, men lest mye om teknikker og komponert siden jeg var liten. Det var først på Musikkhøgskolen jeg fant ut at det er dette jeg virkelig brenner for, forteller Skaarud.

Han beskriver musikken sin som stille og skjør, så langt fra bravurmusikk man kan komme. Å strippe ned, å finne en resignasjon eller en slags tilbaketrekning, er temaer han prøver å sette til livs i partituret.

Hva ønsker du å fortelle?

– Musikken er ordløs, det tror jeg noen glemmer noen ganger. Jeg er opptatt av å ta vare på den biten, at musikk har evnen til å abstrahere noe konkret og konseptualisere noe abstrakt. Samtidig må den gjenspeile vår tid, og det håper jeg musikken min gjør. At den kjennes relevant, selv om det ikke sies direkte.

Edvardpris til tross, Skaarud ser ikke for seg at han noen gang når igjennom den kommerse støyen.

– Jeg tror det er viktig at noe ikke er for massene, men må oppsøkes mer aktivt. Som samtidskomponist blir man uansett aldri en del av en kommersiell kultur. Og jeg synes det er en viss styrke i det – at ikke alt må plasseres inn i den samme sfæren. At det finnes en motkultur til de store strømningene i musikkbransjen. Jeg mener ting må kunne sies på mer nyanserte måter enn det ofte gjøres i den store offentligheten. På komposisjonsstudiet fikk jeg utforsket mulighetene for mer komplekse ytringer. Jeg synes det er viktig at man ikke trenger å være så bastant, men kan se ting fra flere sider.

Førsteamanuensis ved komposisjonsstudiet, Trond Reinholdtsen, påpeker at det er en åpning i hele feltet både når det gjelder ulike sjangre og bruk av forskjellige former for media.

– På Musikkhøgskolen forsøker vi å ha en så åpen tilnærming til komposisjon som mulig, og ser nødvendigheten av at man også kan jobbe mer multidisiplinært, med musikkteater, installasjoner, ny teknologi, bruk av video og generelt mer konseptuelle innganger til musikkskaping. Hva er riktig håndverk i vår tid? Antageligvis er det ofte en annen type håndverk enn i tradisjonell komposisjon. Ofte må det utvikles i forhold til den enkelte students kunstneriske prosjekt, sier Reinholdtsen.

I dag kreves det at en komponist også er en tenkende kunstner, som kan forstå hva slags sammenheng man står i politisk og filosofisk. Man kan ikke bare lære visse teknikker for å bli komponist.

Hva bør man være bevisst for å klare seg i jobbmarkedet?

– At det egentlig ikke finnes noe marked. At det er få som sitter og venter på nye komponister. En del av det kreative arbeidet handler om å tenke hva slags situasjoner man kan og vil jobbe i. Det er få som går ut herfra og blir rene orkesterkomponister, for det finnes ikke noe institusjonell infrastruktur som muliggjør det. Ofte må man konstruere konsertsituasjonene selv, og jeg prøver å oppfordre studentene til å betrakte selve produksjonen som del av komponeringen. Man må selv «komponere» den formidlingsvirkeligheten man ønsker å virke i.

Jonas Skaarud jobber for tiden med en rekke bestillingsverk til blant annet Sanae Yoshida og Ellen Ugelvik, Ensemble Temporum og Ensemble Ernst. Han merker at mengden av oppdrag har økt etter at han fikk Edvardprisen.

– Samtidskomponister blir stadig mindre synlige og opplever at det er enda vanskeligere å få plass i media enn før, selv i de kanalene som er rettet mot smalere musikk. Da blir en pris ekstra viktig for å synes.

At han jobber en dag i uka i en CD-butikk for klassisk musikk, er mest for avbrekkets skyld. Å leve av å skape musikk, føles som å leve ut drømmen, i følge Skaarud.

– Interessen for samtidsmusikk og det eksperimentelle har fulgt meg siden tidlig i tenårene. Jeg kan huske at det å spille gamle klassikere føltes litt drepende, ja nesten uoppnåelig fordi så mange gjør det bedre enn deg. Jeg kommer jo ikke fra Russland og har blitt drillet fra jeg var tre år gammel. Å kunne skape noe som aldri har vært lagd før, gir en enorm frihetsfølelse. Drømmen er å komme til et sted hvor jeg føler at jeg gjør noe som er virkelig originalt. Hvor det er – er vanskelig å vite. Men jeg håper å kunne sette fingeren på ett eller annet fenomen som resonnerer hos mennesker – gjennom lyd.