Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

– Jeg trodde aldri jeg skulle bli valgt

Harald Herresthal som sitter ved orgelet og spiller, med bokhyller bak seg.

Harald Herresthal og motkandidaten Robert Levin var helt enige. Herresthal kom aldri til å bli valgt som rektor på Musikkhøgskolen.

Harald Herresthal sitter på kontoret til rektor Robert Levin i Nordahl Bruns gate 8. Høstsemestret 1979 har for lengst begynt, og Levin har vært rektor siden opprettelsen av Musikkhøgskolen i 1973. Det er duket for skolens andre rektorvalg noensinne. Ingen kan egentlig tenke seg at Levin skal bli vraket til fordel for en 36 år gammel orgelprofessor.

– Jeg sa til ham at det var et ønske om at det skulle være et reelt valg, ved at det var en motkandidat. Det syntes han var helt i orden, sier Harald Herresthal.

Både han og Robert Levin var helt sikre på at Robert Levin kom til å bli valgt, og den 27. november gikk studenter og ansatte til urnene. Herresthal var ikke særlig engasjert. Han var ikke en gang i byen.

– Så sikker var jeg, at jeg til og med hadde orgelkonsert i Ålesund kirke den kvelden. Og så begynte det å ringe noe infernalsk på organistrommet der jeg satt og forberedte meg. Jeg tenkte, det kan jo ikke være til meg. Men jeg må jo ta den.

Klipp fra forsidehenvisningen i VG. Portrett av Robert Levin og teksten: Robert Levin trekker seg som rektor ved Musikkhøgskolen. Han ble nedstemt av ansatte og studenter – som valgte Harald Herresthal til ny rektor. Side 32.
28. november 1979 satte VG rektorvalget på Musikkhøgskolen på forsiden. Teksten sier: « Robert Levin (bildet) trekker seg som rektor ved Musikkhøgskolen. Han ble nedstemt av ansatte og stundeter – som i stedet valgte Harald Herresthal til ny rektor.». Faksimile fra VG, gjengitt med tillatelse.

Det er VG. Og en tid da en av Norges største løssalgsaviser dekket ting som rektorvalg ved kunstutdanningsinstitusjonene. Dagen etter, 28. november, kom det på trykk en nyhetssak om valget under tittelen: «Musikkstudentene ønsker nye giv. Levin går». Mangelen på egnede lokaler, og studenter som pendler mellom syv-åtte mindre egnede steder for å få undervisning, oppgis som en hovedmotivasjon. Journalisten gjengir stemmegivingen: 68 for Herresthal, 42 for Levin, to blanke, og 20 ikke til stede.

En overrasket Herresthal sier til avisen: «– Jeg har ikke tenkt ut kloke ord angående min nye stilling. Hittil har jeg konsentrert meg om kirkemusikklinjen, hvor vi etter hvert har kommet oss inn i det sporet vi har arbeidet mot.»

Ingen gallionsfigur

Fra huset i Apalveien, mellom flygel, hjemmeorgel og bøker, er Harald Herresthal bare et steinkast unna både NMH og hans tidligere arbeidsplass, Majorstuen kirke. Han har alltid likt «å bo i nærheten av jobben». Nå er han pensjonert fra institusjonslivet, men arbeidskapasiteten er det ikke noe i veien med. De siste årene har han gitt ut en rekke bøker: Arne Nordheim-biografien Fra hjertedypet stiger tonens strøm, selvbiografien Min mor valgte meg, og Propaganda og motstand, en utforskning av norsk musikkliv under den tyske okkupasjonen.

Herresthal er organist og kirkemusiker, og størstedelen av arbeidslivet har han tilbragt på NMH. Først som timelærer allerede fra 1965, da institusjonen fortsatt het Musikkonservatoriet i Oslo. Senere som førsteamanuensis i musikkhistorie ved den nyetablerte Musikkhøgskolen, og fra 1978 som professor i kirkemusikk. Og tre av årene som rektor, fra 1980–1982.

– Jeg ble spurt om å stille av studentene. Når jeg kunne våge å si ja til det, var det fordi jeg visste at det var folk i administrasjonen som på beste måte ville ta seg av en del oppgaver. Einar Solbu var fortsatt studiesjef, og vi er studiekamerater, så jeg regnet med at det kunne bli spennende å jobbe med ham. Jeg så for meg at jeg hadde muligheten for å påvirke på forskjellige måter.

Det kan virke som Harald Herresthal nærmest ramlet inn på rektorkontoret, slik han beskriver omstendighetene. Noen måneder ut i sitt første år – han tiltrådte 1. januar 1980 – blir han intervjuet av pianist og skribent Kjell Bækkelund, også i VG, hvor han sier noe lignende: «Høyere stillinger bør gå på rundgang – en gang skulle det kanskje bli meg, så hoppet jeg like godt i det.»

Men rektorrollen er i endring. Herresthal hadde sett for seg posisjonen som en slags «gallionsfigur», en som skulle vise at Musikkhøgskolen var et sted med høyt kunstnerisk nivå. Levin hadde drevet aktiv konsertvirksomhet gjennom hele sin rektorperiode, og de fleste anså det som en naturlig del av jobben. Kirkemusikken og konserteringen var viktig for Herresthal. «Jeg håper fortsatt å få tid til å sitte på orgelkrakken», sier han til Bækkelund i VG.

Det skulle ikke bli så lett.

– Jeg innbilte meg vel at jeg kunne fortsette på samme måte. Jeg ser i dagboken min fra 1980 at jeg er ganske mye ute og spiller. Jeg hadde til og med noen elever som jeg ikke hadde lyst til å gi fra meg. Helt til jeg skjønte at det ikke gikk.

Norges musikkhøgskoles lokaler i Wergelandsveien på 80-tallet.
Før bygget på Majorstua, holdt Musikkhøgskolen til på en rekke ulike adresser, blant annet i Wergelandsveien. Foto: Rainer Jucker

Det blir fort tydelig at det er jobb å gjøre for gallionsfiguren. Noe av rent praktisk art: I løpet av de første ukene på jobb, tok Herresthal med seg vaktmesteren rundt i de ulike lokalene – Nordahl Bruns gate, Universitetsgaten 10, Wergelandsveien 21 og flere til – for å fikse det som fikses måtte. Pianokrakker, oppbevaringsskap, lyspærer.

– Det viste seg at lærere stadig hadde forsøkt å melde om mangler til administrasjonen. Men det kom liksom ikke videre, det stoppet opp et sted på skolen. Så jeg brukte mye tid på rett og slett å reise rundt for å høre hva lærerne tenkte, hva man manglet, hva man trengte.

Kunst versus administrasjon

Her lå noen av utfordringene Herresthal føler han støtte på. Arbeidsfordeling og tillit mellom studieavdelingen og kontoravdelingen. Mellom kunst og administrasjon. Et ikke helt ukjent friksjonsfelt for kunstinstitusjoner i dag også.

– Det var et gjennomgående problem i perioden. Jeg forsøkte å skjære igjennom, men nå er jeg en ganske forsiktig person. Jeg var det i alle fall da.

Striden var ikke hemmelig. I Dagbladet skriver komponist og kritiker Magne Hegdal om «vanskeligheter i forholdet mellom de musikalsk faglige og de mer forretningsmessige deler av administrasjonen». Flere ønsket seg en mer demokratisk styringsform og deltagelse i beslutningsprosessene. «At dette ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp fra ledelsens side, må oppfattes som en viktig årsak til at mange nå ønsket en forandring», skriver Hegdal.

Selv om rektor er administrativ leder, tok Herresthal musikkfagsiden, om enn på en diplomatisk måte. Men han innrømmer at han syntes det var veldig vanskelig.

– Det var perioder hvor vi gjorde ting uten kontorsjefen. Vi rett og slett omgikk ham. For eksempel møter i departementet omkring byggesaken, som jo egentlig var et område som han burde vært involvert i. Men vi var opptatt av å utvikle romplaner ut fra et kunstnerisk perspektiv, sier Herresthal.

For det var store administrative prosjekter i emning. «Byggesaken» er spørsmålet om et eget bygg til den etter hvert etablerte, men temmelig husløse, Norges musikkhøgskole. Lokalene i Nordahl Bruns gate var leid, det var også Universitetsgaten og Wergelandsveien. Timelærere underviste i kirker og lokaler over hele byen. Men saken tok lang tid, for å si det mildt. At Musikkhøgskolen skulle få egne, permanente lokaler, var sikkert, men hvor de skulle ligge, og hva de skulle huse, var noe helt annet. Innen Herresthals rektorperiode var det i det minste blitt sikkert at det skulle være i Oslo – ikke i Bergen. Men løsningen kom ikke av seg selv gjennom å bytte rektor. I 1983 telte Aftenposten seg frem til 43 adresser. Bygningen på Majorstuen skulle bli oppgaven til Herresthals etterfølger, og stod ikke ferdig før i 1988.

– Man kan forundres over at det skulle ta så lang tid å gi musikkutdanning en egen plass. Og over denne tankegangen om at man kun skulle ha én musikkutdanning, enten i Oslo eller Bergen. Jeg lurer på hvordan det ville gått hvis høgskolen hadde blitt lagt til Bergen, spør Herresthal.

– Jeg gjetter på at vi fortere ville fått flere høyere musikkutdanningssteder.

Hva skal du bli?

For de fleste som kommer inn på Norges musikkhøgskole, har målet tradisjonelt vært å bli en så dyktig musiker som mulig, og komme så langt man klarer, aller helst som solist. Musikkhøgskolens oppgave, slik Herresthal så det, var å forsyne musikklivet med profesjonelle musikere som kunne fylle orkestrene, konsertsalene og kirkene. Men det var ikke så lett. Parallelt med Musikkhøgskolen eksisterte fortsatt Østlandets musikkonservatorium, som hadde aktive pedagogikk-, musikkterapi- og strykermiljøer. Konservatoriet og høgskolen hadde ulike tilnærminger til hvordan man skulle forberede studentene på det profesjonelle livet – særlig i orkester.

– Det var viktig for oss å ha en dialog med symfoniorkestrene om hva de trengte, men vi hadde problemer med å rekruttere nok strykere til orkestrene. Og det var nok en viss strid i lærermiljøet om hva som førte til en god orkestermusiker.

Den rådende innstillingen på Musikkhøgskolen var at studenten måtte opp på et visst teknisk nivå før hun kunne slippes løs i orkester- og ensemblerepertoaret. Men på Østlandets musikkonservatorium var det nettopp i kammermusikken og orkesterpraksisen at studentene begynte. Den forskjellen mellom holdninger kunne det bli konflikt av når det var orkesterprosjekter på Musikkhøgskolen.

– Noen fiolinlærere hos oss følte kanskje at alt de hadde bygget opp av teknikk ble ødelagt på en uke ved at folk på orkesterprosjektene satt og spilte vanskelige orkesterstemmer som de egentlig ikke maktet. Selv sanglærerne beklaget seg over at sangstudentene måtte være med i store korprosjekter. Samtidig var vi alle enige om at slike prosjekter var med på å synliggjøre Musikkhøgskolen. Her var min oppgave å finne gode kompromisser.

– Man kan forundres over at det skulle ta så lang tid å gi musikkutdanning en egen plass. Og over denne tankegangen om at man kun skulle ha én musikkutdanning, enten i Oslo eller Bergen.

Harald Herresthal, tidligere rektor
Svart-hvitt-bilde av Harald Herresthal som sitter ved orgelet og spiller.

Herresthal selv var opptatt av å gi studentene praktisk og nyttig erfaring som kunne ruste dem for den hverdagen som ventet dem som musikere i et stadig bredere musikkliv. «Alle kan ikke bli solister,» sa han til Kjell Bækkelund i VG. Han engasjerte seg i pedagogikk, musikk for barn og unge, og formidling, og han forteller at han byttet timer med Sigvald Tveit på Universitetet: Herresthal dro opp for å undervise musikkvitenskapstudentene i musikkhistorie, mens Tveit underviste kirkemusikkstudentene i populærmusikkomposisjon.

– Jeg husker ikke nøyaktig når det var. Mye av dette kom nok etter min periode som rektor. Tre år er en veldig kort periode å gjøre forandringer på.

Ansatte konsertformidler

Tre år er kanskje kort, men et av de helt konkrete tiltakene rektor Herresthal gjorde, var å ansette en egen person til å jobbe med formidling av Musikkhøgskolens konserter.

– Konsertvirksomheten var kjempeviktig. Den var både vårt ansikt utad, og en viktig praksisplass for studentene.

Komponisten Åse Hedstrøm ble den aller første ansvarlige for å utvikle en god plattform for formidlingen av Musikkhøgskolens konserter.

– Vi ville vise at dette ikke var de gamle studentkonsertene der kreti og pleti kunne spille. Men at konsertene skulle være på samme nivå som det utøvende miljøet. Det var veldig viktig å vise troverdighet, også overfor musikkmiljøet. Jeg tror mange tenkte at selv etter endt diplomstudium, var det enda et stykke igjen før man var klar for det profesjonelle livet. Vi ville at diplomkonsertene i Aulaen skulle betraktes som en erstatning av de tidligere debutkonsertene.

Portrett av Åse Hedstrøm foran svart bakgrunn.
Komponisten Åse Hedstrøm ble den aller første ansvarlige for å utvikle en god plattform for formidlingen av Musikkhøgskolens konserter. Foto: Anne Helene Gjelstad

Herresthal peker på at Musikkhøgskolen ofte har fått kritikk for at studenter ikke fullfører, eller at de ender opp med å jobbe med helt andre ting. Han har likevel tro på at en «eliteutdanning» er viktig.

– Det er mange som har fått en musikkutdannelse som ikke bruker den. De har blitt drillet siden de var små, og har kanskje mistet gløden. Men vi så også folk som ikke fullførte, men som likevel fikk jobb i orkester. Og da tenker jeg at vi har oppfylt kravet vårt, selv om de ikke har fullført studiet, sier han, og legger til:

– Det er veldig individuelt. Musikkutdanningen har aldri fått lov å definere hva som trengs for musikklivet.

Herresthal satt kun som rektor i én periode. Han valgte å ikke stille til valg igjen. Det ble for lite tid på orgelkrakken, slik han hadde sagt til Bækkelund.

– Jeg følte at jeg druknet i møter. At jeg ikke fikk øvd nok og at det i en ny periode ville bli vanskelig å opprettholde nivået som utøver. Jeg hadde bare rukket å være kirkemusikkprofessor i litt mer enn et år da jeg ble valgt til rektor. Her lå det oppgaver og ventet, og erfaringen som rektor var god å ha med i fortsettelsen.

Demonstrasjon for eget bygg i 1983. Studenter, lærere og støttespiller bærer et banner der det står «Vi har 42 adresser. Vi vil ha én!»
Demonstrasjonen i 1983: «Vi har 42 adresser. Vi vil ha EN!» Foto: Kåre Nymark

Jubileum 2023–2024

Artikler relevante